I Nationen i går ville ikke Liv Signe Navarsete bekrefte at Sp ikke ville kreve en reforhandling av EØS-avtalen om de rødgrønne vinner valget i høst. I går kveld måtte hun gi seg. Det skjedde etter at parlamentarisk nestleder i Ap, Martin Kolberg, hadde bedt SV og Sp om en rask avklaring. I går rykket også Jens Stoltenberg ut og gjorde det klart at det ikke ville bli aktuelt å forhandle med SV og Sp om endringer i EØS-avtalen; den ligger fast.
Å søke om medlemskap i en organisasjon som preges av kaos og der det meste kan gå galt, er selvsagt uaktuelt. I løpet av et år eller to vet vi hvilket EU vi snakker om. EU kan utvikle seg på en måte som gjør et norsk medlemskap mer aktuelt enn dagens EØS-avtale. I forbindelse med toppmøtet i EU som pågår i disse dager,er det ikke lenger ett, men to EU vi aner konturene av. David Cameron har sagt lenge at EU bør består av eurolandene og de som står utenfor euroen.
Det ser ut til at LO er i ferd med å ødelegge valgkampen for de rødgrønne. Fagforbundet krever nå at arbeidslivsdelen tas ut av EØS-avtalen. Dette blir en hovedsak på LO-kongressen i mai neste år selv om LO-ledelsen ikke har lagt opp til det. Klassekampen har laget en oppsummering av debatten så langt og konkluderer med at EØS-kritikerne har sikret seg halvparten av delegatene til LO-kongressen. EØS-skeptikerne har dessuten vind i seilene.
Da Aps landsmøte sa nei til EUs tredje postdirektiv, var det utvilsomt en strek i regningen for ledelsen i Ap. De hadde ikke fulgt godt nok med i timen, eller rettere sagt, det som skjedde i deres eget parti. Ledelsen stolte på at partiet ville følge deres linje. De undervurderte effekten av at det ble drevet et systematisk arbeid for å skaffe flertall for å legge ned veto mot direktivet.
«Folket er ikke blitt lurt», sier utenriksminister Jonas Gahr Støre som i går fikk den omfattende «Europautredningen» i hendene. Han mener EØS-avtalen har virket omtrent som forutsatt. EU-motstanderne protesterer og hevder at tilpasningen til EU er sterkere enn de noen sinne hadde kunnet forestille seg. Det tror vi så gjerne. To ganger har et flertall i det norske folk sagt nei til å bli medlem. I 1994 sa folket at Norge fortsatt skulle være et «utenforland» og prioritere selvråderetten.
I høst har vi sett flere akter i rollespillet «Solheim mot Borten Moe». Jens Stoltenberg har latt de to holde på med å markere ulikt syn på CO2-utslipp og hvor ekspansiv olje-og gassaktiviteten skal være. Alle vet at uenigheten må finne sin løsning i den klimameldingen regjeringen skal legge fram i vår. Dette har fram til dag blir regnet som den vanskeligste saken for regjeringen å finne en løsning på.
Det er noe forfriskende med offentlige tjenestemenn som henger fra seg den diplomatiske språkbruk de vanligvis fører og som flesker til med det de faktisk mener. Sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste, (PST), Janne Kristiansen, er lut lei Arne Treholt. Da Gjennopptagelseskommisjonen konkluderte med at det ikke var grunnlag for å hevde at det var jukset med bevis i saken mot Treholt, kvitterte Kristiansen med å forlange en unnskyldning fra de som hadde hevdet dette. PST, den gang POT, driver da ikke med slikt. Det måtte alle vite.
Ledelsen i Ap anser nok landsmøtets nei til EUs postdirektiv som et arbeidsuhell. De oppdaget for seint hvor godt forankret motstanden var blitt i fagbevegelsen og etter hvert rundt om i fylkeslagene. Ledelsen i Ap maktet å lirke på plass det omstridte tjenestedirektivet. Det betyr ikke at motstanden mot den tenkning som ligger til grunn for direktivet, har dunstet bort i fagbevegelsen og blant de rødgrønne. Det er en voksende skepsis mot hva slags konsekvenser diverse EU-direktiv kan få for det norske arbeidsmarkedet.
