Kan kvotering få flere med nedsatt funksjonsevne i jobb?

Sysselsettingsgraden for mennesker med nedsatt funksjonsevne er fortsatt altfor lav. Undersøkelser viser et kun ca. 45 prosent er i arbeid. Dette tallet har ikke økt de siste 20 år. Undersøkelser viser også at nesten 100.000 mennesker med funksjonsnedsettelse ønsker seg inn i arbeid eller å utvide sitt ansettelsesforhold.

I Norge har vi hatt tradisjon for kvotering når det gjelder kvinner inn i ulike samfunnsposisjoner, for eksempel i store selskapers styrer, i politikken mv. Når det gjelder kvotering til arbeidslivet av personer med helse-/funksjonsmessige utfordringer er det lite diskutert. International Labour Organisation (ILO) har nylig kommet med en rapport som etter vår mening er verdt en grundig diskusjon.

Foto

FLERE UFØRE: Siden Attføringsmeldinga kom i 1992 har en rekke ulike innsatser vært forsøkt, men andelen mennesker på uføretrygd har bare økt, skriver Jan Monsbakken i dette innlegget.

Tiltak uten resultater

Som kjent har vi aldri hatt flere uføretrygdede i Norge (mer enn 350.000 mennesker), og for 2020 viser statsbudsjettet at vi nå for første gang skal bruke mer enn 100 milliarder kroner på uføretrygd.

I tillegg har vi svært mange andre personer på ulike passive ytelser, og vi ligger lavt i Norge når det gjelder å bruke aktive arbeidsrettede tiltak for å forsøke å få denne målgruppen ut i arbeid.

Siden Attføringsmeldinga kom i 1992 har en rekke ulike innsatser vært forsøkt, men andelen mennesker på uføretrygd har bare økt, ikke minst de siste årene.

Regjeringen har i gang ulike innsatser, som Inkluderingsdugnaden, og Sysselsettingsutvalget har kommet med ulike forslag som nå bl.a. partene i arbeidslivet er i gang med å diskutere. I denne forbindelse mener Rehabilitation International – Norge at det er interessant å se nærmere på ILOs rapport «Promoting Employment Opportunities for People with Disabilities».

Fra å være negativ ser man nå mulighetene med kvotering.

ILO har delvis snudd

ILO har tradisjonelt vært svært skeptisk til bruk av kvotering for å få personer med helse-/funksjonsmessige utfordringer inn i arbeidslivet, men med denne rapporten har organisasjonen delvis snudd. Fra å være negativ ser man nå mulighetene med kvotering, men om man skal iverksette kvoteringer, kommer de med en del anbefalinger for å få til god gjennomføring/resultater.

En viktig begrunnelse er at verden i dag har ca. 750 millioner personer i arbeidsfør alder med en helse-/funksjonsmessig utfordring (disability). Det er beregnet å innebære en reduksjon i et lands bruttonasjonalprodukt på 3-7 prosent.

Det burde altså være et betydelig potensiale for at flere kan komme i arbeid.

I Norge er det altså om lag 45 prosent av de med en funksjonshemming som er i arbeid, mot om lag 75 prosent av de såkalte funksjonsfriske. Det burde altså være et betydelig potensiale for at flere kan komme i arbeid, helt eller delvis, gjerne i en kombinasjon med et varig lønnstilskudd eller med en kombinasjon med uføretrygd.

Hva innebærer kvotering?

Historisk sett startet kvotering opp etter første verdenskrig i land som Østerrike, Tyskland, Italia, Polen og Frankrike, og ble ytterligere forsterket etter andre verdenskrig. I dag har om lag 100 land i verden slike ordninger, men de varierer i ganske stor grad. I de fleste land (70 prosent) så gjelder kvoteringen både for offentlig og privat sektor og den prosentvise kvoteandelen er hovedsakelig 2-5 prosent.

Målgruppen er gjerne personer med varig redusert arbeidsevne med mer enn 50 prosent, noe som samsvarer med regelen for uføretrygd i Norge. De fleste land har ulike former for reaksjoner overfor bedrifter som ikke oppfyller sin kvote. Hovedregelen er at man betaler en slags avgift som f.eks. i Tyskland ligger på 105–260 euro pr. måned.

Disse midlene benyttes som regel til å finansiere ulike former for tilskuddsordninger, oppfølging av de ansatte fra særlige jobbveiledere eller til å drifte mer skjermede bedrifter. Slik sett sparer dermed også myndighetene store offentlige utgifter.

Det er viktig at arbeidsgivere tilbys oppfølging av særlig kvalifiserte jobbveiledere.

Viktige forutsetninger

ILO er tydelige på at for å få et kvotesystem til å fungere på dette området, så er det viktig at partene i arbeidslivet og brukerorganisasjonene er rimelig enige om eventuell innføring og hvordan det skal fungere i det enkelte land. Videre må det lovfestes, helst under generelle lover vedrørende anti-diskriminering.

Det bør også gjelde både for offentlig og privat sektor og at man innfører sanksjonsordninger for arbeidsgivere som ikke følger kvotereglene. Det understrekes videre at det er viktig at arbeidsgivere tilbys oppfølging av særlig kvalifiserte jobbveiledere både i ansettelsesprosessen og senere i ansettelsen om nødvendig. Dette siste har vi dokumentert god erfaring med også i Norge gjennom bl.a. NHO-prosjektet Ringer i Vannet.

Er kvotetenking helt fjernt for Norge?

Diskusjonen om kvoter har siden Attføringsmeldinga i 1992 dukket opp i Norge med jevne mellomrom. I forbindelse med Inkluderingsdugnaden innførte regjeringen et pålegg for statlige virksomheter om at 5 prosent av alle nyansettelser skal være personer med ulike utfordringer. Det skal bli interessant å se om virksomhetene følger opp dette pålegget. Mange tviler på om det vil bli en suksess, det ble jo prøvd en gang tidligere på 2000-tallet uten effekt.

Rehabilitation International Norge synes det er mange interessante sider ved ILOs rapport, og siden utviklingen i Norge går stadig raskere i feil retning, så må man kanskje våge å vurdere andre virkemidler? Selv IA–avtalens tidligere delmål 2 er nå fjernet, altså fokuset på å ansette personer med redusert arbeidsevne.

Arbeidsgiverorganisasjonene får dermed enda mindre press på seg til å fokusere på den store velferdspolitiske utfordringen; arbeidslinja – også for personer med varig redusert helse-/funksjonsmessige utfordringer.