Professor Christine Meyer mener koronakrisen har bidratt til både å samle og splitte det norske samfunnet.
Mariam Butt / NTB scanpix
Krisen er både samlende og splittende
Det sier professor i strategi og ledelse ved Norges Handelshøyskole Christine Meyer. Hun har tidligere vært en profilert toppleder i statsforvaltningen, både som direktør for Konkurransetilsynet og i Statistisk sentralbyrå – en stilling hun måtte forlate etter en konflikt med Finansdepartementet omkring omorganisering av byrået. Nylig ga hun ut en bok om offentlig sektor – «Ikke for å konkurrere» – sammen med ektemannen Victor Norman.
Christine Meyer mener det er for tidlig å konkludere om hva «koronakrisen har gjort med Norge», da krisen foreløpig både har splittet og samlet.
Koronakrisen har gjort noe med oss, både som samfunn og med hver enkelt. Selv om Norge foreløpig ser ut til å ha sluppet forholdsvis billig unna de helsemessige konsekvensene av pandemien, så har de strenge smittevernstiltakene fått store konsekvenser.
• Store deler av næringslivet har fått en ufrivillig brems. • Kulturlivet har mistet nesten hele inntektsgrunnlaget sitt. • Idretten har gått i dvale. • Staten har brukt 450 milliarder «mer enn budsjettert» på krisetiltak. • Oljesektoren er i knestående etter at korona kom på toppen av et kraftig oljeprisfall. • Barn og unge har vært utestengt fra skole og fritidsaktiviteter. • Syke, eldre og mennesker med funksjonsnedsettelser har flere steder blitt isolert og mistet sine sosiale fellesskap.
Samtidig har store deler av arbeidsstyrken har lært seg å jobbe hjemmefra. Dugnadsånd og fellesskap er styrket (i alle fall mener mange det) og både offentlige og private aktører har vist handlekraft og evne til kreativ omstilling og nytenking.
Men nå skal vi altså forsøke å komme tilbake til en slags «ny normal».
Hvordan vil det bli?
I en artikkelserie denne sommeren har Dagens Perspektiv invitert et knippe kloke hoder – som vi anser som ekte «tenkere» til å svare på noen kokrete spørsmål om «hva nå, lille land». Vi har bevisst unngått partipolitikere og interesseorganisasjoner denne gangen. Håpet er å få fram noen nye perspektiver på «den norske framtiden».
Lært å endre adferd raskt
– Hva har koronakrisen gjort med det norske samfunnet – hva er den viktigste lærdommen vi har fått i løpet av denne tiden?
– Det er i all hovedsak for tidlig å konkludere om hva koronakrisen har gjort med det norske samfunnet, og min vurdering er at utfallet vil avhenge av hvorvidt vi får flere store bølger av smitte, eller om den vi har bak oss blir et engangs- eller ekstremtilfelle.
– Frem til nå synes koronakrisen å ha virket samlende og splittende på en og samme tid. Samlende fordi vi er blitt minnet om at vi er en nasjon og et folk i en krisesituasjon der vi er avhengig av at alle opptrer solidarisk og tar hensyn til hverandre. Splittende fordi vi blir truffet så ulikt. Isolasjonen gjør at mange av dem som blir relativt lite berørt ikke blir eksponert for dem som blir truffet mye hardere, økonomisk eller psykisk, og det er lett å bevege seg inn i sine egne ekkokamre og bli mest opptatt av seg selv.
– En av de viktigste lærdommene er at det går an å endre adferd over natten bare alvoret blir stort nok. Dette er særlig noe å tenke over når det gjelder klimatrusselen og behovet for å stoppe oppvarmingen av jordkloden.
– Hvordan har denne pandemien forandret oss med tanke på å oppleve frykt og usikkerhet i et samfunn som vi har vært vant til å tenke på som trygt og oversiktlig?
– Jeg tror at de aller fleste er blitt flinkere til å beskytte seg gjennom sosial distansering og hyppig håndvask og desinfisering. Samtidig reagerer menneskene forskjellig på en slik pandemi. Noen blir fryktelig redde og frykter for sitt eget liv, andre ser muligheter i slike kriser og noen glemmer fort og klemmer i vei. Det som er spesielt med pandemien er at det er så stor usikkerhet knyttet til den, både hva gjelder hvem som bærer smitten, hvem som blir smittet og rammet hardt, hvor lenge vi må leve med pandemien og om det kan opparbeides en immunitet mot den. Det gjør at det er vanskeligere å beskytte seg mot den, og det gjør også myndighetenes jobb å beskytte befolkningen mot pandemien ekstra viktig og ekstra vanskelig.
Staten har fått en mulighet til å kunne stimulere omstilling bort fra oljeavhengighet, men det er sterke krefter som foreløpig synes å ha vunnet frem som ønsker å bevare industristrukturen som den er
Mer hjemme, mindre reiser
– Hvordan vil den «nye normalen arte seg i norsk arbeidsliv etter korona?
– Det tror jeg kommer veldig an på hvorvidt vi får flere bølger med smitte. Gjør vi det, kan noen av virkningene vi ser nå bli mer varige ved at noen bransjer rammes særlig hardt og at adferden vår endres mer permanent.
– Det er sannsynlig at vi vil reise mindre fremover fordi digitaliseringen har fått seg et skikkelig puff og vi har sett at det går fint an å møte kolleger og forretningsforbindelser digitalt og til og med undervise på nett. Samtidig tror jeg mange vil vurdere at det er blitt farligere å reise på ferie, særlig langt av sted. Dette vil rammeflyselskapene og turistindustrien hardt og i lang tid fremover.
– Internetthandel har lenge vært på vei oppover, men den har også fått en særlig hopp nå under COVID-19, og det er sannsynlig at dette vil være mer varig fordi det allerede er en klar trend. Det vil skape utfordringer for de fysiske butikkene og gjøre at de som kan i større grad vil legge om til handling på internett.
– Løsningen med hjemmekontor blir interessant å følge. Det er ikke en dristig påstand å spå at hjemmekontor vil bli mer utbredt fremover, men om det blir både og med hjemmekontor noen dager i uken eller 0-1 løsninger gjenstår å se.
- Les hva flere norske tenkere mener om «Norge etter korona» her.
Christine Meyer og ektemannen Victor Norman under lanseringen av boken «Ikke for å konkurrere» i 2019. 
Bør senke farten i oljeinvesteringene
– Hvordan bør staten forholde seg til «den videre utviklingen» i økonomien og arbeidsmarkedet? Mer aktiv? Mindre skatter? Andre ting?
– Staten har fått en mulighet til å kunne stimulere omstilling bort fra oljeavhengighet, men det er sterke krefter som foreløpig synes å ha vunnet frem som ønsker å bevare industristrukturen som den er.
– I 2021 er det stortingsvalg. Hva slags betydning tror du koronakrisen vil få for folks politiske preferanser?
– Dersom pandemien fortsatt står friskt i folks minne tror jeg at flere vil søke til de store partiene som håndterer krisen på en måte som vekker tillit i befolkningen.
– Hvordan vil koronakrisen få innvirkning på samhandlingen mellom stater og den geopolitiske situasjonen?
– Koronakrisen har vist hvordan en epidemi som oppstår i ett land, sprer seg med rekordfart og blir en pandemi. Det viser sårbarheten ved å være så tett knyttet sammen. Overordnet tror jeg at vi står overfor to fundamentalt ulike valg. Det ene er å forsøke å isolere oss og bli mer selvforsynte, og det er sterke krefter, til dels nasjonalistiske krefter, som trekker i den retningen. Det andre er å søke internasjonalt samarbeid for å løse en pandemi som rammer oss alle over hele verden. Jeg tror at veksten i økonomien vil avhenge av hvilken vei vi velger her.
– Hvis du «fikk bestemme» – hvilke tre konkrete grep burde politikerne ta «post korona», for å sette «ny kurs for Norge»? Og hvorfor akkurat disse?
– Senke investeringstakten i oljenæringen av hensyn til klima.
– Fortsatt å investere i utdannelse, men gitt mer rom for praksisrelatert utdanning og utdanning gjennom hele yrkeslivet både for å fange opp de som i dag faller ut og for å holde arbeidstakerne faglig oppdatert.
– Gå opp grenseoppgavene for det offentlige ansvaret for å skape rom for frivilligheten og et levende næringsliv.
Christine Benedichte Meyer er professor i strategi og ledelse ved Norges handelshøyskole. Hun har også vært politiker – både finansbyråd i Bergen og statssekretær i Kjell Magne Bondeviks regjering i 2001-2003. Meyer har vært direktør i Konkurransetilsynet og i Statistisk sentralbyrå. Som professor har hun vært opptatt av strategi og strategisk endring i bedrifter i privat og offentlig sektor. Nylig ga hun ut en bok om offentlig sektor, «Ikke for å konkurrere», sammen med sin ektemann og professorkollega Victor Norman.
