– Lukket sirkel ansetter statens toppfolk

Det mener hodejeger Steinar Hopland, og han mener det så sterkt at han har henvendt seg til fornyingsminister Rigmor Aasrud om saken. I et brev til statsråden peker Hopland på at mange opplever toppledelsen i departementene som lukkede sirkler preget av begrenset fornyelse, og at dette ikke blir bedre av at det kun er et lite antall konsulenter som får i oppdrag å vurdere hvem som skal ansettes i de øverste etasjene.– Jeg er ikke personlig sår på dette. Jeg mangler ikke arbeidsoppgaver selv, tvert imot, men jeg sier ifra fordi det er noe her som skurrer. Jeg kan nevne to konsulenter som i løpet av de siste fire-fem årene har stått bak et femtitall ansettelser hver. De vinner anbudskonkurransene også når de ikke leverer de billigste budene, noe som gjør det håpløst for andre aktører å by. Det er med andre ord ikke særlig enkelt for nye å slippe til – og det virker også som om det er omtrent umulig ikke å få oppdrag når man først er kommet innenfor, sier han.Støter vekk kandidaterDet mest uheldige, mener Hopland, er imidlertid at det å benytte et lite antall hodejegere begrenser mulighetene til å finne de beste kandidatene til de aktuelle stillingene. Det skjer av to grunner.– For det første har vi som jobber med rekruttering ulike nettverk. Vi sitter med detaljkunnskap om ulike kandidater og vi tilnærmer oss markedene på ulike måter. En stor oppdragsgiver som i praksis bare benytter et lite antall konsulenter går med andre ord glipp av mye av det mangfoldet som bransjen har å by på.Enda verre mener han det er at statens arbeidsmetode lett støter fra seg gode kandidater.– Hvis en mulig kandidat er blitt vurdert av den samme konsulenten to-tre ganger, og har opplevd at jobben har gått til andre hver gang, vil vedkommende ofte ikke ønske å bli vurdert av den samme flere ganger. Dette har vi klare uttalelser på fra godt kvalifiserte ledere som ellers kunne tenke seg en viktig rolle for eksempel i et departement. Da vil han eller hun mene at nok er nok, for selv om man vet at man er kompetent og kvalifisert så ønsker ingen å samle på avslag. Slik kan gode kandidater forsvinne fra bildet uten å ha blitt vurdert, noe staten som oppdragsgiver umulig kan ha noen interesse av.Direkte ironiskUtløsende årsak til at Hopland sendte henvendelsen til statsråden, var tildelingen av oppdraget med å finne ny direktør for Konkurransetilsynet.– Her snakker vi om sjefen for den etaten som skal passe på at den frie konkurranse får utfolde seg, at spillereglene overholdes og at nepotisme og kameraderi ikke blir et for fremtredende trekk i bildet. Da er det direkte ironisk at også dette oppdraget går til en av de «faste leverandørene», tilsynelatende uten at oppdragsgiveren viser interesse for noen av de andre tilbyderne, sier han.Oppdraget gikk til en fastpris på 230.000 kroner. Selv hadde Hopland lagt inn et bud på samme jobben på 200.000 kroner.– Mitt bud var heller ikke det laveste, jeg vet at andre hadde gitt en pris som lå 30.000 kroner under meg igjen. Av dem som la inn bud, var det flere, meg selv inkludert, som kunne klart dette oppdraget med god margin. Han som vant har også kompetansen, for all del, jeg er ikke ute etter å «ta» de som i dag får alle oppdragene. Det jeg savner er som sagt en bredde i tildelingene. Det finnes i dag minst 10 konsulentfirma som kan gi departementene gode råd i slike saker.– Er rekruttering en type tjeneste hvor det å kunne gjøre jobben billig er et godt kvalitetskriterium?– Kanskje ikke, men pris nevnes da som viktig i utlysningstekstene. En annen sak er at det også pleier å stå at aktuelle kandidater bør ha praksis fra rekruttering til staten. Slik praksis er ikke lett å få så lenge kravet praktiseres så strengt som det åpenbart gjør. Da skaper kriteriet en sluttet sirkel som ingen andre slipper inn i. Rekrutteringen til statlige toppstillinger lider under at svært mange oppdrag går til et fåtall konsulenter. Disse bruker de samme nettverkene gang på gang, og de skremmer bort kompetente søkere.Det mener hodejeger Steinar Hopland, og han mener det så sterkt at han har henvendt seg til fornyingsminister Rigmor Aasrud om saken. I et brev til statsråden peker Hopland på at mange opplever toppledelsen i departementene som lukkede sirkler preget av begrenset fornyelse, og at dette ikke blir bedre av at det kun er et lite antall konsulenter som får i oppdrag å vurdere hvem som skal ansettes i de øverste etasjene.– Jeg er ikke personlig sår på dette. Jeg mangler ikke arbeidsoppgaver selv, tvert imot, men jeg sier ifra fordi det er noe her som skurrer. Jeg kan nevne to konsulenter som i løpet av de siste fire-fem årene har stått bak et femtitall ansettelser hver. De vinner anbudskonkurransene også når de ikke leverer de billigste budene, noe som gjør det håpløst for andre aktører å by. Det er med andre ord ikke særlig enkelt for nye å slippe til – og det virker også som om det er omtrent umulig ikke å få oppdrag når man først er kommet innenfor, sier han.Støter vekk kandidaterDet mest uheldige, mener Hopland, er imidlertid at det å benytte et lite antall hodejegere begrenser mulighetene til å finne de beste kandidatene til de aktuelle stillingene. Det skjer av to grunner.– For det første har vi som jobber med rekruttering ulike nettverk. Vi sitter med detaljkunnskap om ulike kandidater og vi tilnærmer oss markedene på ulike måter. En stor oppdragsgiver som i praksis bare benytter et lite antall konsulenter går med andre ord glipp av mye av det mangfoldet som bransjen har å by på.Enda verre mener han det er at statens arbeidsmetode lett støter fra seg gode kandidater.– Hvis en mulig kandidat er blitt vurdert av den samme konsulenten to-tre ganger, og har opplevd at jobben har gått til andre hver gang, vil vedkommende ofte ikke ønske å bli vurdert av den samme flere ganger. Dette har vi klare uttalelser på fra godt kvalifiserte ledere som ellers kunne tenke seg en viktig rolle for eksempel i et departement. Da vil han eller hun mene at nok er nok, for selv om man vet at man er kompetent og kvalifisert så ønsker ingen å samle på avslag. Slik kan gode kandidater forsvinne fra bildet uten å ha blitt vurdert, noe staten som oppdragsgiver umulig kan ha noen interesse av.Direkte ironiskUtløsende årsak til at Hopland sendte henvendelsen til statsråden, var tildelingen av oppdraget med å finne ny direktør for Konkurransetilsynet.– Her snakker vi om sjefen for den etaten som skal passe på at den frie konkurranse får utfolde seg, at spillereglene overholdes og at nepotisme og kameraderi ikke blir et for fremtredende trekk i bildet. Da er det direkte ironisk at også dette oppdraget går til en av de «faste leverandørene», tilsynelatende uten at oppdragsgiveren viser interesse for noen av de andre tilbyderne, sier han.Oppdraget gikk til en fastpris på 230.000 kroner. Selv hadde Hopland lagt inn et bud på samme jobben på 200.000 kroner.– Mitt bud var heller ikke det laveste, jeg vet at andre hadde gitt en pris som lå 30.000 kroner under meg igjen. Av dem som la inn bud, var det flere, meg selv inkludert, som kunne klart dette oppdraget med god margin. Han som vant har også kompetansen, for all del, jeg er ikke ute etter å «ta» de som i dag får alle oppdragene. Det jeg savner er som sagt en bredde i tildelingene. Det finnes i dag minst 10 konsulentfirma som kan gi departementene gode råd i slike saker.– Er rekruttering en type tjeneste hvor det å kunne gjøre jobben billig er et godt kvalitetskriterium?– Kanskje ikke, men pris nevnes da som viktig i utlysningstekstene. En annen sak er at det også pleier å stå at aktuelle kandidater bør ha praksis fra rekruttering til staten. Slik praksis er ikke lett å få så lenge kravet praktiseres så strengt som det åpenbart gjør. Da skaper kriteriet en sluttet sirkel som ingen andre slipper inn i.

Det mener hodejeger Steinar Hopland, og han mener det så sterkt at han har henvendt seg til fornyingsminister Rigmor Aasrud om saken. I et brev til statsråden peker Hopland på at mange opplever toppledelsen i departementene som lukkede sirkler preget av begrenset fornyelse, og at dette ikke blir bedre av at det kun er et lite antall konsulenter som får i oppdrag å vurdere hvem som skal ansettes i de øverste etasjene.– Jeg er ikke personlig sår på dette. Jeg mangler ikke arbeidsoppgaver selv, tvert imot, men jeg sier ifra fordi det er noe her som skurrer. Jeg kan nevne to konsulenter som i løpet av de siste fire-fem årene har stått bak et femtitall ansettelser hver. De vinner anbudskonkurransene også når de ikke leverer de billigste budene, noe som gjør det håpløst for andre aktører å by. Det er med andre ord ikke særlig enkelt for nye å slippe til – og det virker også som om det er omtrent umulig ikke å få oppdrag når man først er kommet innenfor, sier han.Støter vekk kandidaterDet mest uheldige, mener Hopland, er imidlertid at det å benytte et lite antall hodejegere begrenser mulighetene til å finne de beste kandidatene til de aktuelle stillingene. Det skjer av to grunner.– For det første har vi som jobber med rekruttering ulike nettverk. Vi sitter med detaljkunnskap om ulike kandidater og vi tilnærmer oss markedene på ulike måter. En stor oppdragsgiver som i praksis bare benytter et lite antall konsulenter går med andre ord glipp av mye av det mangfoldet som bransjen har å by på.Enda verre mener han det er at statens arbeidsmetode lett støter fra seg gode kandidater.– Hvis en mulig kandidat er blitt vurdert av den samme konsulenten to-tre ganger, og har opplevd at jobben har gått til andre hver gang, vil vedkommende ofte ikke ønske å bli vurdert av den samme flere ganger. Dette har vi klare uttalelser på fra godt kvalifiserte ledere som ellers kunne tenke seg en viktig rolle for eksempel i et departement. Da vil han eller hun mene at nok er nok, for selv om man vet at man er kompetent og kvalifisert så ønsker ingen å samle på avslag. Slik kan gode kandidater forsvinne fra bildet uten å ha blitt vurdert, noe staten som oppdragsgiver umulig kan ha noen interesse av.Direkte ironiskUtløsende årsak til at Hopland sendte henvendelsen til statsråden, var tildelingen av oppdraget med å finne ny direktør for Konkurransetilsynet.– Her snakker vi om sjefen for den etaten som skal passe på at den frie konkurranse får utfolde seg, at spillereglene overholdes og at nepotisme og kameraderi ikke blir et for fremtredende trekk i bildet. Da er det direkte ironisk at også dette oppdraget går til en av de «faste leverandørene», tilsynelatende uten at oppdragsgiveren viser interesse for noen av de andre tilbyderne, sier han.Oppdraget gikk til en fastpris på 230.000 kroner. Selv hadde Hopland lagt inn et bud på samme jobben på 200.000 kroner.– Mitt bud var heller ikke det laveste, jeg vet at andre hadde gitt en pris som lå 30.000 kroner under meg igjen. Av dem som la inn bud, var det flere, meg selv inkludert, som kunne klart dette oppdraget med god margin. Han som vant har også kompetansen, for all del, jeg er ikke ute etter å «ta» de som i dag får alle oppdragene. Det jeg savner er som sagt en bredde i tildelingene. Det finnes i dag minst 10 konsulentfirma som kan gi departementene gode råd i slike saker.– Er rekruttering en type tjeneste hvor det å kunne gjøre jobben billig er et godt kvalitetskriterium?– Kanskje ikke, men pris nevnes da som viktig i utlysningstekstene. En annen sak er at det også pleier å stå at aktuelle kandidater bør ha praksis fra rekruttering til staten. Slik praksis er ikke lett å få så lenge kravet praktiseres så strengt som det åpenbart gjør. Da skaper kriteriet en sluttet sirkel som ingen andre slipper inn i.

Rekrutteringen til statlige toppstillinger lider under at svært mange oppdrag går til et fåtall konsulenter. Disse bruker de samme nettverkene gang på gang, og de skremmer bort kompetente søkere.Det mener hodejeger Steinar Hopland, og han mener det så sterkt at han har henvendt seg til fornyingsminister Rigmor Aasrud om saken. I et brev til statsråden peker Hopland på at mange opplever toppledelsen i departementene som lukkede sirkler preget av begrenset fornyelse, og at dette ikke blir bedre av at det kun er et lite antall konsulenter som får i oppdrag å vurdere hvem som skal ansettes i de øverste etasjene.– Jeg er ikke personlig sår på dette. Jeg mangler ikke arbeidsoppgaver selv, tvert imot, men jeg sier ifra fordi det er noe her som skurrer. Jeg kan nevne to konsulenter som i løpet av de siste fire-fem årene har stått bak et femtitall ansettelser hver. De vinner anbudskonkurransene også når de ikke leverer de billigste budene, noe som gjør det håpløst for andre aktører å by. Det er med andre ord ikke særlig enkelt for nye å slippe til – og det virker også som om det er omtrent umulig ikke å få oppdrag når man først er kommet innenfor, sier han.Støter vekk kandidaterDet mest uheldige, mener Hopland, er imidlertid at det å benytte et lite antall hodejegere begrenser mulighetene til å finne de beste kandidatene til de aktuelle stillingene. Det skjer av to grunner.– For det første har vi som jobber med rekruttering ulike nettverk. Vi sitter med detaljkunnskap om ulike kandidater og vi tilnærmer oss markedene på ulike måter. En stor oppdragsgiver som i praksis bare benytter et lite antall konsulenter går med andre ord glipp av mye av det mangfoldet som bransjen har å by på.Enda verre mener han det er at statens arbeidsmetode lett støter fra seg gode kandidater.– Hvis en mulig kandidat er blitt vurdert av den samme konsulenten to-tre ganger, og har opplevd at jobben har gått til andre hver gang, vil vedkommende ofte ikke ønske å bli vurdert av den samme flere ganger. Dette har vi klare uttalelser på fra godt kvalifiserte ledere som ellers kunne tenke seg en viktig rolle for eksempel i et departement. Da vil han eller hun mene at nok er nok, for selv om man vet at man er kompetent og kvalifisert så ønsker ingen å samle på avslag. Slik kan gode kandidater forsvinne fra bildet uten å ha blitt vurdert, noe staten som oppdragsgiver umulig kan ha noen interesse av.Direkte ironiskUtløsende årsak til at Hopland sendte henvendelsen til statsråden, var tildelingen av oppdraget med å finne ny direktør for Konkurransetilsynet.– Her snakker vi om sjefen for den etaten som skal passe på at den frie konkurranse får utfolde seg, at spillereglene overholdes og at nepotisme og kameraderi ikke blir et for fremtredende trekk i bildet. Da er det direkte ironisk at også dette oppdraget går til en av de «faste leverandørene», tilsynelatende uten at oppdragsgiveren viser interesse for noen av de andre tilbyderne, sier han.Oppdraget gikk til en fastpris på 230.000 kroner. Selv hadde Hopland lagt inn et bud på samme jobben på 200.000 kroner.– Mitt bud var heller ikke det laveste, jeg vet at andre hadde gitt en pris som lå 30.000 kroner under meg igjen. Av dem som la inn bud, var det flere, meg selv inkludert, som kunne klart dette oppdraget med god margin. Han som vant har også kompetansen, for all del, jeg er ikke ute etter å «ta» de som i dag får alle oppdragene. Det jeg savner er som sagt en bredde i tildelingene. Det finnes i dag minst 10 konsulentfirma som kan gi departementene gode råd i slike saker.– Er rekruttering en type tjeneste hvor det å kunne gjøre jobben billig er et godt kvalitetskriterium?– Kanskje ikke, men pris nevnes da som viktig i utlysningstekstene. En annen sak er at det også pleier å stå at aktuelle kandidater bør ha praksis fra rekruttering til staten. Slik praksis er ikke lett å få så lenge kravet praktiseres så strengt som det åpenbart gjør. Da skaper kriteriet en sluttet sirkel som ingen andre slipper inn i.

Det mener hodejeger Steinar Hopland, og han mener det så sterkt at han har henvendt seg til fornyingsminister Rigmor Aasrud om saken. I et brev til statsråden peker Hopland på at mange opplever toppledelsen i departementene som lukkede sirkler preget av begrenset fornyelse, og at dette ikke blir bedre av at det kun er et lite antall konsulenter som får i oppdrag å vurdere hvem som skal ansettes i de øverste etasjene.– Jeg er ikke personlig sår på dette. Jeg mangler ikke arbeidsoppgaver selv, tvert imot, men jeg sier ifra fordi det er noe her som skurrer. Jeg kan nevne to konsulenter som i løpet av de siste fire-fem årene har stått bak et femtitall ansettelser hver. De vinner anbudskonkurransene også når de ikke leverer de billigste budene, noe som gjør det håpløst for andre aktører å by. Det er med andre ord ikke særlig enkelt for nye å slippe til – og det virker også som om det er omtrent umulig ikke å få oppdrag når man først er kommet innenfor, sier han.Støter vekk kandidaterDet mest uheldige, mener Hopland, er imidlertid at det å benytte et lite antall hodejegere begrenser mulighetene til å finne de beste kandidatene til de aktuelle stillingene. Det skjer av to grunner.– For det første har vi som jobber med rekruttering ulike nettverk. Vi sitter med detaljkunnskap om ulike kandidater og vi tilnærmer oss markedene på ulike måter. En stor oppdragsgiver som i praksis bare benytter et lite antall konsulenter går med andre ord glipp av mye av det mangfoldet som bransjen har å by på.Enda verre mener han det er at statens arbeidsmetode lett støter fra seg gode kandidater.– Hvis en mulig kandidat er blitt vurdert av den samme konsulenten to-tre ganger, og har opplevd at jobben har gått til andre hver gang, vil vedkommende ofte ikke ønske å bli vurdert av den samme flere ganger. Dette har vi klare uttalelser på fra godt kvalifiserte ledere som ellers kunne tenke seg en viktig rolle for eksempel i et departement. Da vil han eller hun mene at nok er nok, for selv om man vet at man er kompetent og kvalifisert så ønsker ingen å samle på avslag. Slik kan gode kandidater forsvinne fra bildet uten å ha blitt vurdert, noe staten som oppdragsgiver umulig kan ha noen interesse av.Direkte ironiskUtløsende årsak til at Hopland sendte henvendelsen til statsråden, var tildelingen av oppdraget med å finne ny direktør for Konkurransetilsynet.– Her snakker vi om sjefen for den etaten som skal passe på at den frie konkurranse får utfolde seg, at spillereglene overholdes og at nepotisme og kameraderi ikke blir et for fremtredende trekk i bildet. Da er det direkte ironisk at også dette oppdraget går til en av de «faste leverandørene», tilsynelatende uten at oppdragsgiveren viser interesse for noen av de andre tilbyderne, sier han.Oppdraget gikk til en fastpris på 230.000 kroner. Selv hadde Hopland lagt inn et bud på samme jobben på 200.000 kroner.– Mitt bud var heller ikke det laveste, jeg vet at andre hadde gitt en pris som lå 30.000 kroner under meg igjen. Av dem som la inn bud, var det flere, meg selv inkludert, som kunne klart dette oppdraget med god margin. Han som vant har også kompetansen, for all del, jeg er ikke ute etter å «ta» de som i dag får alle oppdragene. Det jeg savner er som sagt en bredde i tildelingene. Det finnes i dag minst 10 konsulentfirma som kan gi departementene gode råd i slike saker.– Er rekruttering en type tjeneste hvor det å kunne gjøre jobben billig er et godt kvalitetskriterium?– Kanskje ikke, men pris nevnes da som viktig i utlysningstekstene. En annen sak er at det også pleier å stå at aktuelle kandidater bør ha praksis fra rekruttering til staten. Slik praksis er ikke lett å få så lenge kravet praktiseres så strengt som det åpenbart gjør. Da skaper kriteriet en sluttet sirkel som ingen andre slipper inn i.