Sjefer som ikke vil slutte

Toppledere i næringslivet inngår gjerne avtaler når de blir ansatt om at de skal frasi seg stillingsvernet, trekke seg hvis styret ønsker det og ikke kommentere saken offentlig. Å kritisere det selskapet en må slutte i, er uhørt. En slik selvpålagt taushet godgjøres med en årslønn eller mer. Det rådet toppsjefer i næringslivet får, er å legge nederlaget bak seg og komme seg videre. Å måtte slutte i en jobb er ikke ensbetydende med at en ikke får en annen toppjobb. Å protestere på at en må slutte, ødelegger mulighetene for å få en ny toppstilling. Det er hovedregelen.

Berit Svendsen har beveget seg på grensen av hva en toppleder bør si. Hun sa ingen ting offentlig så lenge hun var ansatt om uenigheten som hadde oppstått mellom henne og Sigve Brekke med støtte av styreleder Gunn Wærsted. Men det lekket ut mye til pressen, og det var nærmest en kamp innad for at hun skulle få fortsette. Det var først etter at hun hadde fått seg ny jobb i Vipps hun kom fram med kritikk av ledelsen i Telenor som ville flytte på henne. Berit Svendsen kan være både motvillig og frimodig fordi hun har en så sterk posisjon i offentligheten som en dyktig kvinnelig leder. For mange er hun fortsatt den som burde vært sjef i Telenor.

Dagens praksis med å sparke ledere er blitt en slags menneskeofring

Professor Ketil Arnulf har i likhet med redaksjonen i Dagens Perspektiv, merket seg at det synes å være en ny trend at sjefer ikke så lett gir slipp på posisjonen sin uten å gi sin versjon av hva som har skjedd.

– Jeg er brennsikker på at disse folka har lyst til å ta igjen. De har andre historier å fortelle enn «den offisielle». De har andre interessenter og stakeholders de vil holde seg inne med, sier Arnulf. Han mener dagens praksis med å sparke ledere er blitt en slags menneskeofring.  Før 1980 fikk i ledere sparken. Det kom med jappetiden og er en del av en internasjonal trend, mener Arnulf.

• LES MER | Gir seg ikke uten kamp

Når sjefer ikke vil trekke seg uten kamp, ligger det ofte ideologi og overbevisning til grunn, i tillegg til at de gjerne har en heiagjeng med på laget. Astrid Søgnen trakk seg ikke uten kamp som direktør for Utdanningsetaten i Oslo. Den kampen førte hun ikke med å uttale seg offentlig. Hun ble stående som en forsvarer for den Oslo-skolen hun hadde bygget opp. Dessuten hadde hun lyst til å jobbe selv om hun ble 67 år i høst. Hun måtte imidlertid bøye seg for byrådet som ville ha inn en ny kost. Inga Marthe Thorkildsen har fått sin utvalgte på plass med beskjed om å gjøre de endringene byrådet ønsker i skolepolitikken.

Det har knapt vært noen leder i offentlig sektor der har stått mer strid om enn Christine Meyer i Statistisk Sentralbyrå

I Vårt Land la redaktør Åshild Mathisen opp til åpen strid med konsernsjef Per Magne Tveiten og et flertall i konsernstyret. Hun hevdet konsernet hindret den jobben hun var satt til å utføre som redaktør for avisen. Hun fikk bred støtte offentlig i sin kamp mot konsernet. Det endte med at hele styret trakk seg. Det nye styret har full tillit til Per Magne Tveiten. Mathisen skrev en lang artikkel i Morgenbladet om hvorfor hun sluttet. Når striden ble så hard, skyldes det at den ble tolket i et kvinneperspektiv. For flere aktører spilte også den religiøse dimensjonen inn. Med Åshild Mathisen hadde avisen endelig fått en dyktig og modig kvinnelig sjefredaktør som ville fornye journalistikken og kommunikasjon av tro og verdier. Hun fikk mange med seg i kampen.

Det har knapt vært noen leder i offentlig sektor der har stått mer strid om enn Christine Meyer i Statistisk Sentralbyrå. Det var mange som så behovet for de endringene i SSB som hun la opp til. Men hun glemte å forankre det hun ville gjennomføre godt nok hos Siv Jensen. I striden som oppsto valgte hun full åpenhet om sin versjon framfor taushet. Det hadde hun alt å vinne på.

Verken Mathisen eller Meyer har kommet med nevneverdig selvkritikk. De fortalte sin historie om hvorfor de måtte slutte. Det er historien om at det var de som hadde rett.

Trenerduoen i Rosenborg, Kåre Ingebrigtsen og Erik Hoftun, som fikk sparken i fjor, har valgt det sjefer som tvinges til å slutte, sjelden velger. De godtar ikke at de ble sagt opp og har tatt ut stevning mot styret i klubben. Saken skal opp for retten i januar.