Koronakrisen har rystet oss

Foto

Et 40-talls personer – 36 av mannskapet og 17 av passasjerene – som har vært på de to seilasene med ekspedisjonsskipet Roald Amundsen – er koronasmittet per torsdag 6. august. Her ligger skipet ved kai i Tromsø. (Foto: Rune Stoltz Bertinussen / NTB scanpix)

Smitteutbruddet på Hurtigruteskipet Roald Amundsen denne uken ga oss en kraftig beskjed om at koronapandemien ikke er over. Uken før var det en bryllupsfeiring i Moss som ble ødelagt av Covid 19-smitte.

Denne uken ble også årets lønnsforhandlinger gjenopptatt etter flere måneders koronautsettelse. Hovedbudskapet fra arbeidsgiverne var: Her er det ikke noe å gi.

Dermed ble forhandlingene brutt etter en liten time.

Også de steile frontene i lønnsoppgjøret er hva man kan kalle «koronarelatert».

Hva gjør denne pandemien med Norge som samfunn? Hva skjer «post korona»?

Vil frontene bli hardere, slik lønnsforhandlingene kan tyde på? Vil vi måtte leve med risikoen for nye smittetilfeller, og innordne oss strenge smittevernregler i en uoverskuelig og uoversiktlig framtid? Hvordan vil et restartet Norge arte seg i kjølvannet av korona?

Tillit og nytenking

Dagens Perspektiv har i sommer bedt 10 eksperter med ulik bakgrunn dele sine tanker om et «Norge etter korona». De har alle svart på de samme generelle spørsmålene, og tross ulikt ståsted er det noen fellestrekk å hente fra deres refleksjoner om «post korona»:

• Tillits-Norge gir fordel. Den høye graden av tillit som vi i Norge har til myndigheter, «systemet» og hverandre har sannsynligvis bidratt til at landet så langt har kommet relativt bra gjennom koronakrisen. Men vil tilliten vi har til hverandre vedvare?  

• Digital og fleksibel. Hjemmekontor, digitale arbeidsverktøy og større avstand mellom mennesker er blitt en ny standard i arbeidslivet. Det vil gjøre oss enda mer effektive, men kan også bidra til et kaldere samfunn.

• Tid for å tenke nytt. Koronakrisen bør bli en slags katalysator for nytenkning. Blant annet for å «kick-starte» det grønne skiftet, men også andre mer konkrete forslag som borgerlønn, sekstimersdag og økt lønn og status for praktiske yrker trekkes opp av hatten.

• Ny økonomisk verdensorden? På 80-tallet var dette et populært begrep i radikale kretser. I dag tar stadig flere til orde for å tenke nytt om hvordan vi definerer verdier, framskritt og vekst.

• Men folk velger trygghet. Imidlertid tviler mange av våre eksperter på om politikerne våger å tenke særlig nytt. Velgerne flokker seg gjerne om det trygge og vante i krisetider, og det gir de store «stø kurs»-partiene en fordel.

• Norges plass i verden. Med norsk medlemskap i FNs sikkerhetsråd har Norge nå muligheten til å bli en tydelig stemme for endring og tettere internasjonalt samarbeid. Men samarbeidsklimaet globalt er minst like dårlig som «det andre klimaet». Verdens trenger land som jobber sammen, mens utviklingen går i motsatt retning.

Tillit er en norsk ressurs

– Norge og lignende land har et stort komparativt fortrinn ved at tilliten er høy her, både til andre mennesker og til institusjoner. Dette henger i sin tur sammen med en sterk likhetsideologi, som kan betraktes som «Jantelovens positive side», sier professor i sosialantropologi Thomas Hylland Eriksen.

Samtidig påpeker han at vi ikke i manns minne har opplevd noen større krise enn koronakrisen.

– Slik sett er vi både godt og dårlig rustet. Kanskje denne krisen fører til en erkjennelse av at det ikke er alt vi kan ha kontroll over. Livet går på skinner, og da går det så det suser, helt til det plutselig sporer av, og da kan du ikke ta det for gitt at det uten videre kommer inn på skinnegangen igjen, sier han.

Christine Meyer, professor i strategi og ledelse ved Norges Handelshøyskole, mener koronakrisen har virket både samlende og splittende, men også viser at «det store vi» kan snu seg raskt rundt når det trengs:

– Frem til nå synes koronakrisen å ha virket samlende og splittende på en og samme tid. Samlende fordi vi er blitt minnet om at vi er en nasjon og et folk i en krisesituasjon der vi er avhengig av at alle opptrer solidarisk og tar hensyn til hverandre. Splittende fordi vi blir truffet så ulikt. Isolasjonen gjør at mange av dem som blir relativt lite berørt ikke blir eksponert for dem som blir truffet mye hardere, økonomisk eller psykisk, og det er lett å bevege seg inn i sine egne ekkokamre og bli mest opptatt av seg selv, sier Meyer.

– En av de viktigste lærdommene er at det går an å endre adferd over natten bare alvoret blir stort nok. Dette er særlig noe å tenke over når det gjelder klimatrusselen og behovet for å stoppe oppvarmingen av jordkloden, sier hun.

Slår sprekker

Men vi ser allerede tendenser til at tilliten kan være i ferd med å slå sprekker. I alle fall i verden omkring oss. Nylig demonstrerte tusenvis av mennesker i Berlin mot koronarestriksjonene. Det samme har vi sett i USA, der koronasituasjonen har ført til en opphisset stemning. President Donald Trump antyder at det kommende valget bør utsettes, mens hans motstandere hevder at han er i ferd med å ødelegge det amerikanske demokratiet.

Mange av de konfliktene vi ser mellom land og ikke minst mellom ulike grupper innenfor mange landegrenser, var der allerede før korona. Men koronakrisen og følgene av den, gir grobunn for enda sterkere konflikter og enda mer mistillit.  

En pandemi kjenner ingen landegrenser, og bekjempelsen av den fordrer internasjonalt samarbeid. Det er også et poeng de fleste av våre eksperter trekker fram. Men flere av dem tviler på verdens ledere i så henseende.

– 2020 føles litt som 1989, men med et annet fortegn. Dessverre er det mest sannsynlige scenariet at trenden fra de siste årene fortsetter: geopolitisk konflikt, regionalisering og handelskrig. De internasjonale organisasjonene er svekket. Kina utfordrer, USA trekker seg tilbake. Også internt er mange land dypt splittet politisk, dette gjelder jo ikke bare USA. Koronakrisen kan føre til at økonomiske ulikheter øker enda raskere, noe som vil være ytterligere destabiliserende, både internt og mellom-statlig, sier direktør for strategi og forretningsutvikling i Eksportkreditt, Ivar Slengesol.  

Forskjellene øker

Bristende tillit mellom folk bunner gjerne i økte forskjeller. Mange av demonstrasjonene, opptøyene og den sosiale uroen vi har sett rundt om i verden de seneste årene bunner i klasseforskjeller. Selv om det kanskje kalles andre ting i dag: «opprør mot eliten» eller «identitetskamp». Her hjemme har vi lært å sette pris på de «samfunnskritiske» yrkene – leger, sykepleiere, sjåfører, butikkansatte – alle er de blitt hyllet med klapping og digitale klemmer fra konsulenter og næringslivsledere på hjemmekontor.

Men det blir nok med det digitale klappet på skulderen. Særlig mye høyere lønn kan de nok bare glemme å få, dersom arbeidsgiversiden får bestemme. Det kom tydelig fram da de tidligere nevnte lønnsforhandlingene startet opp igjen denne uken.

– Jeg er redd den nye bevisstheten om de samfunnskritiske funksjonene, de menneskene vi har fått øynene opp for at vi alle er helt avhengige av, dessverre ikke vil gi seg utslag i at disse arbeidstakerne får bedre lønns- og arbeidsvilkår på sikt. Pandemien forsterker også ulikheter i privilegier, sier prest og professor i diakoni ved Menighetsfakultetet, Sturla Stålsett, som også er skeptisk til den internasjonale samarbeidsevnen.

– Pandemien forteller oss at vi trenger mer forpliktende globale løsninger og en sterkere solidaritet over landegrensene. Men responsen har vært den motsatte, flere stater ser ut til å velge å være seg selv nok når krisen rammer. Det er kanskje ikke overraskende, men det er negativt for vår evne til å møte utfordringene på sikt, sier diakoniprofessoren.

«Green deal» og grønt skifte

Også filosof og direktør ved NTNU Havrom Siri Granum Carson framhever tillit som «en verdifull norsk ressurs som har hjulpet oss gjennom den første delen av krisen».

– Nå må vi vise at vi også evner å ta vare på naturressursene, sier hun.

Klima og naturressurser er en fellesnevner alle «våre eksperter» trekker fram. På ett eller annet vis bør vi omforme den innsatsen samfunnet har vist for å takle og stå imot koronapandemien til å ta grep om klimautfordringene.

Flere av dem trekker fram EUs «Green Deal-program» som noe Norge bør henge seg på.

– Regjeringen bør se til EUs «Green Deal» og investere i grønn omstilling over hele linja, mener Granum Carson.

– EU er Norges viktigste handelspartner, og de viser nå tydelig lederskap og retning i kjølvannet av koronakrisen med sin «Green Deal». Det må vi tilpasse oss. Internasjonale kriser er ikke et godt argument for mer proteksjonisme og nasjonalisme, men tvert om et argument for bedre internasjonalt samarbeid med land som deler våre verdier og ambisjoner, sier administrerende direktør i Skift, Bjørn Haugland. 

Biologiprofessor Dag O. Hessen mener man nå må benytte anledningen til å ta skikkelig klimagrep. Vi står ved et vippepunkt, mener han.

– Mange tenker offensivt nå, både i finansbransjen, industrien og dels det offentlige. Vi er ved et vippepunkt erkjennelsesmessig og teknologisk, og det kan hende korona vipper oss raskere i retning av det bærekraftige samfunnet vi uansett må over til. Det ligger også forretningsmuligheter i dette. Jeg tror ikke dette vil gi noe «systemskifte», men de økonomiske rammevilkårene er fullstendig avhenge av en nyorientering, sier Hessen.

Nordeas sjefanalytiker for bærekraftig finans, Thina Saltvedt, mener det snart er på tide å begrense de omfattende støttepakkene til næringslivet – og da særlig til olje- og gassektoren.

– Når økonomien igjen nå gradvis begynner å åpne opp bør også tiltakspakkene begrenses. Noen bedrifter og næringer var i hardt vær før koronakrisen satte inn og andre må innrette seg til en permanent endret fremtid, sier Saltvedt. Hun advarer mot å gi oljesektoren for langsiktige støttepakker.

– Endringene i olje- og gassektoren begynte før koronakrisen inntraff, derfor er det viktig at støttetiltakene blir midlertidige og rettet spesifikt mot de utfordringene koronakrisen påførte. Det er derfor viktig at støttepakkene ikke blir for langsiktige slik at vi risikerer å låse kapital og arbeidskraft i prosjekter og selskaper som ikke blir lønnsomme. 

Har «vi» lært noe?

Ingen er upåvirket av koronapandemien. Krisen har gjort noe med oss, både som samfunn, men også med hver enkelt av oss. Men hvordan blir den «nye normalen»? Har «vi lært noe»? Vil vi endre oss? Til det bedre?

– Vi har tråkket på en eksistensiell landmine. Jeg tror krisen har fått opp øynene hos mange for alt det vi tar for gitt i hverdagen. Det har skjedd noen dramatiske sammenbrudd i våre forventninger til verden, sier filosof og førsteamanuensis ved handelshøyskolen BI, Øivind Kvalnes.

– I utgangspunktet kan kriser danne grunnlag for viktige erkjennelser. Hvordan skal vi innrette oss heretter? Hva trenger vi å gjøre annerledes? Hvordan kan vi stille opp for hverandre? spør filosofen.

– Foreløpig er det flere spørsmål enn svar. Det vil ta tid før dette synker inn og eventuelt skaper læring. Så vet vi fra forskning at erfaring alene ikke skaper læring. Det er erfaring koblet til refleksjon over det en har vært med på som kan skape læring. Derfor blir den offentlige samtalen, og mer lokale samtaler blant familie, venner og naboer, avgjørende for læringen, mener Kvalnes.

– Det er de som allerede sliter som rammes hardest og blir mest utrygge. Vi har en ulikhetskrise som vokser, framhever han.

På den positive siden, kan vi være glade for at vi har en velfungerende velferdsstat, påpeker Bjørn Haugland. – Pandemien viser den enorme verdien av en robust velferdsstat, som evner å tenke langsiktig, og ha god dialog mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og staten, sier Skift-direktøren.

Ivar Slengesol i Eksportkreditt håper det store «vi» også har lært litt av koronakrisen:

– Jeg håper vi har lært litt om beredskap, om å være forberedt på framtiden. En global pandemi var jo ikke et usannsynlig scenario. 

Foto

Adm. dir. Stein Lier-Hansen i Norsk Industri og Fellesforbundets leder Jørn Eggum på vei for å møte Riksmekleren etter bruddet i lønnsforhandlingene denne uken. (Foto: Lise Åserud / NTB scanpix)

Det nye arbeidslivet

Arbeidslivet har definitivt endret seg med korona. Hjemme er blitt kontorplass for de fleste av oss, og digitale kommunikasjonsverktøy har tatt over for fysiske møter.

Dette gir åpenbare positive effekter i form av mindre reisevirksomhet og kanskje også en litt mindre stram tidsklemme for barnefamilier. Dessuten er økt digital kompetanse i befolkningen et konkurransefortrinn i seg selv. Men krisen har slått ulikt ut i ulike deler av arbeidslivet. Og for noen bransjer vil effektene av krisen bli langvarig, ja endog permanent.

– Den totale effekten dette får for arbeidslivet tror jeg kommer veldig an på hvorvidt vi får flere bølger med smitte. Gjør vi det, kan noen av virkningene vi ser nå bli mer varige ved at noen bransjer rammes særlig hardt og at adferden vår endres mer permanent, sier Christine Meyer, og fortsetter:

– For eksempel har internetthandelen lenge vært på vei oppover, men den har også fått et særlig hopp nå under COVID-19, og det er sannsynlig at dette vil bli mer varig fordi det allerede er en klar trend. Det vil skape utfordringer for de fysiske butikkene og gjøre at de som kan i større grad vil legge om til handling på internett.

Også reiselivsbransjen vil merke store og varige endringer, mener NHH-professoren:

– Det er sannsynlig at vi vil reise mindre fremover fordi digitaliseringen har fått seg et skikkelig puff og vi har sett at det går fint an å møte kolleger og forretningsforbindelser digitalt og til og med undervise på nett. Samtidig tror jeg mange vil vurdere at det er blitt farligere å reise på ferie, særlig langt av sted. Dette vil rammeflyselskapene og turistindustrien hardt og i lang tid fremover, sier Meyer.

Mindre rush i rushtiden

At mer hjemmekontor vil gi et mindre press på kollektivtrafikken og bilkjøring til og fra arbeid, er all enige om er en klar klimatisk fordel. I tillegg vil den ofte utskjelte møtevirksomheten i norsk arbeidsliv kunne reduseres og bli mer effektiv.

I så måte er Skift-sjef Bjørn Haugland optimist:

– Først og fremst vil vi jobbe mer hjemmefra, og være langt mer effektive når det kommer til møtevirksomhet. Fleksibel arbeidstid og -sted for de som har anledning vil minske presset på infrastrukturen i rushtiden, og de som må reise til jobb eller jobber med transport vil nyte godt av dette. Her kan vi spare milliarder og veldig mange vil få en bedre og mer fleksibel hverdag, påpeker han.

Som filosof har Siri Granum Carson håp, men frykten er også tilstede:

– Håpet er: Mindre unødvendig reising og at presset i retning av kontorlandskap revurderes. Frykten er: Mer ensomhet.

Hennes fagfelle Øivind Kvalnes påpeker at det også kan være sunt å kjenne på litt frykt for godt vante nordmenn:

– Mange har forestilt seg at de har rimelig trygge og stabile jobber, og plutselig blitt kastet ut i arbeidsledighet. Det tror jeg er et sjokk som vil sitte i lenge. For mange tror jeg det kan være sunt å kjenne på frykten og usikkerheten. Det kan gi grunnlag for større takknemlighet og erkjennelse av egne privilegier, sier han.

Sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen advarer imidlertid mot å tro at mindre møter og mer effektivitet kun er et gode for den enkelte:

– Mer hjemmekontor, mer engstelse og bekymring, og større ledighet. Det blir mindre fysisk nærhet enn vi har vært vant til, noe som trolig er mer alvorlig enn mange er klar over; vi får kanskje et mer effektivt samfunn på den måten, men også kaldere, sier Hylland Eriksen.

Valgets koronakval?

Neste år er det stortingsvalg. Og ifølge «teorien» vil velgerne vende seg mot det trygge og forutsigbare i en krisesituasjon. Det kan vi allerede se at statsminister Erna Solberg har valgt som en vinneroppskrift. På store boards i Oslo har Høyre kjørt fram bilder av statsministeren med budskap om å vende tilbake til «en trygg hverdag».

De gremmer seg sikkert i opposisjonen over dette, men det er ganske en åpenbar strategi, og et Arbeiderpartiet i posisjon hadde garantert kjørt samme linje. Noen husker fortsatt «Stø kurs», fra Gro Harlem Brundtlands glansdager.

Våre eksperter tror også at velgerne sannsynligvis vil se mot de store styringspartiene ved neste valg. Men helt sikre er de ikke alle sammen. Det kommer an på hvordan hverdagen «etter korona» utvikler seg. Eller om vi får nye oppblomstringer med smitte. I så fall er det ikke sikkert Erna Solberg er et like trygt valg.  

– Siden valget først er om et år vil det nok avhenge av hvor fort norsk økonomi er oppe og går igjen. Det er ingen tvil om at regjeringen har vist handlekraft og styrket sin posisjon igjennom denne krisen, men om det vil vedvare helt til neste høst vil nok i stor grad avhenge av at arbeidsledigheten kommer betydelig ned og at vi ikke får et stort tilbakeslag av koronapandemien, sier Thina Saltvedt.

– Det er usikkert hvordan det vil slå ut. Krisehåndteringen er en fordel for sittende regjering når den oppleves som forsvarlig og tilstrekkelig. Men de fellesskapsverdiene og den økologiske sammenhengen som er tydeliggjort gjennom krisen, kan også bidra til økt politisk støtte til opposisjonspartiene, sier Sturla Stålsett.

– Jeg tror folk ser behovet for politikere som klarer å løfte blikket og tenke lengre enn til neste valg. En utfordring i samfunnet vårt er at både demokratiet og kapitalismen til en stor grad er kortsiktig. Politikerne tenderer mot å bli værhaner, og snu seg etter hva de tror vil skaffe dem stemmer til høsten, sier Øivind Kvalnes.

– Jeg tror folk flest vil være mer åpen for en mer inngripende klimapolitikk, nå som mange selv har gått gjennom drastiske endringer og sett at det har gått helt fint, mener Bjørn Haugland.

– Trolig vil ikke koronakrisen ha særlig stor innvirkning på valget fordi blokkene eller alternativene framstår som relativt like både med hensyn til håndtering av krisen og utviklingen etterpå. Et Ap delt på midten i tospann med Sp framstår heller ikke som noe åpenbart grønnere alternativ, mener Dag O. Hessen.

Valgutfall er vanskelig å spå et år i forveien – også for «våre tenkere». Men kanskje blir det antropologen som har den mest balanserte spådommen:

– For en del av velgerne vil pandemien være et argument for økt nasjonalisme. For andre vil den markere startskuddet for et genuint grønt skifte. For igjen andre, kanskje de fleste, fører pandemien til en forsterket trygghetsnarkomani og oppslutning om det velkjente. Kort sagt vil ikke det politiske landskapet bli totalt forandret, men styrkeforholdet mellom de tre hovedretningene, «business as usual», økt nasjonalisme og grønt skifte, kan forskyve seg, mener Thomas Hylland Eriksen.