SLITER: Svensk politi sliter både med tilliten og med motivasjonen etter at den svenske «nærpolitireformen» ble gjennomført. Her fra Malmø.
NTB scanpix
Hva kan vi lære av Sverige?
1. januar 2015 satt svensk politi i gang sin største omorganisering på 50 år. De gikk fra å være organisert i Rikspolisstyrelsen og 21 ulike politimyndigheter, til å bli styrt av én politimyndighet, kalt Polismyndigheten, med sju regioner og 35 lokale politikontor. Reformen har blitt gjenstand for mye kritikk.
Kan den norske politireformen lære noe av denne prosessen?
– Mange har sammenlignet den norske reformen med det som er gjort i våre naboland. Men en slik sammenligning kan man egentlig ikke gjøre. Dette er ingen sparereform. Det viktig å huske at vi øker bevilgingene og antall ansatte. I vår reform skal vi ikke spare penger, men jobbe smartere, sier justisminister Per Willy Amundsen.
Men det finnes likheter.
Nærpolitiet
Ikke ulikt den norske reformen, så var målet å skape et mer effektivt politi, som var nærmere borgerne – et bedre politi for alle. Dette har i liten grad skjedd. Svensk media skriver om lavere oppklaringsprosenter, flere politi som sier opp jobben enn før, og at politiet faktisk er lengre fra borgerne enn tidligere. Tilliten til reformen er liten.
– Enn så lenge er det dårlige resultater. Politiet har ikke kommet spesielt mye nærmere medborgerne, og de har ikke blitt spesielt bedre på effektiviteten. Det er bekymringsverdig, sier forsker Gunnar Ekman. LOKAL LEDELSE: – De lokale politisjefene må få lede, og skape en forståelse for de ansatte for hva de skal gjøre, og hvorfor, sier ekspert på svensk politi, Gunnar Ekman om den svenske politireformen. (Foto: Privat)
Gunnar Ekman har doktorgrad i organisasjon og ledelse fra Handelshøyskolen i Stockholm. Han er tidligere politimann, og har forsket mye på det svenske politiet. Han forklarer at mye av den svenske politiomorganiseringen skjedde fra et skrivebord på toppen.
– Det ble stiftet en gjennomføringskomite som lagde strukturer og bokser og ruter. Deretter ble Dan Eliassen ansatt en ny rikspolitisjef, og skulle gjennomføre disse endringene. Han ble ansatt etter at alle strukturene var satt, og hadde ingen mulighet til å bestemme hvem som skulle sitte i sin egen ledergruppe engang. Han skulle bare gjennomføre det andre hadde bestemt, sier Ekman.
Utydelig styring
Ekman har kritisert den svenske reformen for å ha hatt for sterkt fokus på struktur og brydd seg lite om nettopp kultur, og for å ha involvert de som skal utføre arbeidet i for liten grad
Den krasseste kritikken til Ekman handler imidlertid om at styringen har vært for utydelig.
– De ansatte får doble beskjeder og har motstridende roller, mens politisjefene bruker mer tid i møter med hverandre, hvor de planlegger og strukturerer. De sitter for langt fra det politiarbeidet de skal lede. Politimennene ser sine sjefer for sjelden. Det blir for langt opp til ledelsen, og politiledelsen blir alt for utydelig, mener han.
Kritikken hans er ikke helt ukjent her i landet. Også i Norge står mange lederstillinger fortsatt tomme, og det hersker stor usikkerhet rundt hvem som skal gjøre hva.
Det viktigste for svenskene framover, påpeker Ekman, blir å skape tydeligere ledelse.
– Det må bli kortere avstand fra leder til politi. De lokale politisjefene må få lede, og skape en forståelse for de ansatte for hva de skal gjøre, og hvorfor.
Ingen detaljstyring
De politifolkene som er nærmest det operative må involveres, og det må ikke detaljstyres. Men en viss kontroll må det likevel være, utdyper Ekman.
– Politiet har en særstilling. De har monopol på å utøve vold. Det medfører at det ikke bare må ledes, men også styres og kontrolleres. Noen må ha ansvaret for å sørge for at politiet styrer seg. Det må finnes regler og grenser, men de må bygges ut fra politifolkenes egne opplevelser og erfaringer. Da blir det også lettere å gi de ansatte ansvaret for å fatte egne avgjørelser, sier han.
– Det ropes på mer ressurser og flere politimenn, men det må først gjøres noe med hvordan man leder politiet, oppfordrer Ekman.
