– Det er ingenting spesielt med mellomledere

Mye har blitt sagt om mellomledelse. Vanskelig, viktig, stressende, essensielt, de skjulte heltene i organisasjonen. Men det har ikke blitt forsket på i spesielt stor grad. I Norge finnes det ingen empirisk forskning på mellomledere, og det finnes også lite internasjonalt.

• LES OGSÅ: – For lite inspirerende ledelse hos mellom­lederne

Tall fra Lederundersøkelsen 3.0 (se faktaboks) har imidlertid gjort det mulig å si noe litt mer om dette ledernivået. Er det egentlig noe spesielt ved mellomlederen?

Nei, fortalte Dag Ingvar Jacobsen, professor i statsvitenskap og ledelse ved Universitetet i Agder, på Fagkonferansen i styring og ledelse forrige uke, arrangert av Høgskolen i Oslo og Akershus. I studien sin har han sammenlignet ulike ledelsesledd, for å finne ut om det er noe som skiller en mellomleder fra andre typer ledere, som toppledere og førstelinjeledere.

– Det er ikke store forskjeller mellom mellomledere og andre typer ledere, og det er egentlig ganske stor uklarhet rundt hva som egentlig er unikt for mellomledere. Det finnes mange myter, men få av dem viser seg å være spesielt sanne, sier han.

Fra problem til superhelt

Mellomlederens rykte gjennomgått noen store forandringer opp gjennom tidene, forklarer Jacobsen. I starten ble mellomlederen sett på som en nødvendighet – et ledd man er helt avhengig av for å binde sammen organisasjonen.

Deretter gikk man fra å på mellomlederen som et behov til å bli et problem. De var et isoleringslag mellom toppledelsen, der strategien ble lagt, og det operasjonelle, der verdiskapingen skjer.

Men i 2001 kom det en artikkel på trykk i Harvard Business Review, med tittelen «In praise of middle managers».

– Her skjer det et skifte. Etter denne artikkelen går mellomledelse fra å være et problem til å være superhelter. Spørsmålet er om det er berettiget, sier Jacobsen.

Hva er egentlig en mellomleder?

De fleste ledelsesnivåer ligger «mellom noe». Øverst har man topplederen, som ligger mellom styret og resten av organisasjonen. Nederst har man førstelinjelederen, som har de ansatte under seg og andre ledelsesledd over seg. Mellomlederen ligger et sted mellom førstelinjeledelsen og toppledelsen, avhengig av organisasjonens størrelse.

– I denne definisjonen ligger det en rekke forventninger om at mellomlederen har noen spesielle oppgaver, har en funksjon som bindeledd, og er en viktig endringsagent. Det blir dessuten ofte påpekt at mellomlederen er en stressende rolle, utsatt for rollekonflikter, krysspress og personlig belastning, sier Jacobsen.

Bindeledd, men ingen inspirator

En typisk karakteristikk er at mellomlederen er et helt sentralt bindeledd mellom toppledelsen og de ansatte.

– Undersøkelsen viser imidlertid at mellomledere og førstelinjeledere opplever at de er like viktige som forbindelsesledd. Det samme gjelder viktigheten av å håndtere avvik og ta beslutninger. Også her ligger mellomledere midt imellom – de er verken viktigst eller minst viktige. De ser derimot på seg selv som viktigst for å spre informasjon i organisasjonen, forklarer Jacobsen.

En annen rolle man kan forvente at mellomlederen har er å skape engasjement rundt toppledelsens avgjørelser. Her overrasker imidlertid tallene.

Det er ikke mellom­lederen som opplever mest rollekonflikt

– En mellomleder har mye mindre mulighet for å være en transformasjonsleder enn de andre ledelsesnivåene, altså en leder som inspirerer og skaper engasjement. Det ser ut til at mellomlederen ikke trenger å være denne ledestjernen. Det er heller en topplederrolle og en operasjonslederrolle, sier Jacobsen.

Da blir mellomlederen ofte en transaksjonsleder, som i større grad benytter seg av belønninger og kontroll.

– Det interessante er at alle ledelsesnivåene ønsker å benytte mest transformasjonsledelse, men mellomlederne oppgir at de i minst grad greier det. Mellomlederen er derfor i minst grad en anfører og en gallionsfigur, og i størst grad en informasjonsspreder og et forbindelsesledd, men egentlig er de først og fremst sånn midt imellom.

Rollekonflikt og stress

Belastninger, stress og rollekonflikt er uttrykk som ofte forbindes med mellomlederen, men ikke ifølge Lederundersøkelsen 3.0.

– Det er ikke mellomlederen som opplever mest rollekonflikt – det er førstelinjeledelsen. De er mellom sine ansatte og mellomledelse. Mellomledelsen sitter jo faktisk mellom to lederledd, sier Jacobsen.

Når det gjelder arbeidsbelastning er det toppledelsen som er mest preget. De har både flere arbeidstimer og flere timer i møte. I stressnivå er det ingen forskjeller mellom noen av lederleddene.

Tallene sier altså at mellomlederen opplever minst belastning av de ulike leddene, totalt sett.

Ingenting spesielt

Det finnes noen forskjeller mellom mellomledere og andre ledere, men det er stort sett i hva de mener er viktig, ikke i viktigheten av selve mellomlederrollen, og heller ikke i hvor krevende den er.

– Hovedfunnet er at det ikke er noe spesielt ved mellomlederrollen, og det er det mellomlederne selv som sier. Men den er fortsatt viktig, om ikke helt nødvendig. De er fortsatt ledere, og har en viktig rolle i iverksetting, informasjonsspredning, og kan ikke kuttes.

– Det sies ofte at endring er umulig uten en aktiv mellomleder som endringsformidler. Hva tenker du om det?

– Det tror jeg bare er tull. Der har helt klart en viktig rolle på sitt nivå, men å si at de er viktigere enn førstelinjelederen eller topplederen – det går ikke, sier Jacobsen.