Flyttet fra stillstanden på bygda

For ett år siden vendte jeg tilbake til røttene mine etter syv år på reise. På en måte. Studielivet. Den intellektuelle reisen noen velger å begi seg ut på i påvente av det gode liv en gang i framtida. Penger, jobb, karriere, en grunn til å stå opp om morgenen.

En personlig mening med livet. I den grad det eksisterer en mening utover det å overleve lengst mulig, og forplante sitt utrydningstruede gen. Jeg fullførte studiet mitt på andre siden av kloden og glemte alt av jobbsøking og boligjakt. Alt sammen i perfekt timing med oljekrise og økende arbeidsledighet.

Men det tok en slutt. Jeg så meg nødt til å ta en timeout, og tok inn på Vertshuset Mitt Barndomshjem, i Sykkylven på Sunnmøre. Et sted mest kjent for sine behagelige lenestoler og ubehagelige kommuneøkonomi. Tilbake til bygda, hjem til mamma og pappa, inn på gutterommet.

Det var som å dra hardt i håndbremsen i nittisonen.

«Verdensmannen har vendt tilbake»

Det som for mange er den trygge og gode og nære bygda, ble alt annet enn det for meg. Bygda er en vakker sang for de som er klare for å lytte. Nært, lokalt, trygt, alle kjenner alle, gå hjemmefra uten å låse. For meg ble dette tinnitus i ørene. Ikke fordi folk ikke var hyggelige. Tvert imot. Alle var imøtekommende og interesserte i meg.

«Verdensmannen har vendt tilbake. Fortell, fortell!», sa de.

Jeg er ikke tilbake, sa jeg.

Det er bare midlertidig, sa jeg.

Det var ikke en klagesang fordi jeg var arbeidsledig. Det var jeg ikke. Alt lå egentlig til rette for å leve det gode bygdeliv. Jeg hadde både tiden og pengene. Noen få venner, og mange bekjente.

Jeg kunne skrevet en bok, blitt med i et kor, skrevet nok sanger til å spille inn en plate, begynt å trene, lært meg å lage libanesisk mat. Jeg kunne drevet selvrealisering mellom søknadsskrivingen, men like fort som døgnrytmen ble snudd på hodet, ble aktivitet til passivitet.

Hvert år flytter rundt 4000 personer tilbake til hjemstedene sine, av uforutsette ulike årsaker som jobb, økonomi, helse og samlivsbrudd.

Jeg ble passiv. Jeg stagnerte. Og stagnasjon ble til desperasjon. Desperasjon ble til likegyldighet, og likegyldighet ble til komfort. Komforten var den farligste. Flere ganger var jeg inne på tanken om å bare gi opp, og bli der for alltid.

Det var en litt deilig tanke, for da hadde det hele vært over. All bekymringen. All ventingen. Alle følelsene av utilstrekkelighet. Heldigvis ringte telefonen en juli ettermiddag. «Hallo, det er din nye jobb, hvis du vil.» Komfort ble til frykt, og frykt ble til hoppende, dansende glede.

Men hva var det som gjorde meg så vondt? Hvorfor kunne jeg ikke bare bli? Hvorfor var bygda et personlig nederlag for meg? Kanskje fordi drømmen min fra ung alder var å komme meg bort? Kanskje fordi jeg hadde opplevd byen? Kanskje fordi jeg ikke lenger kjente noen? Kanskje fordi jeg ikke passet inn? Og definitivt kanskje fordi jeg ikke hadde planlagt det. Omstendighetene gjorde at det bare ble sånn.

Bråstopp

Jeg er ikke alene om en slik type ufrivillig tilbakeflytting. Hvert år flytter rundt 4000 personer tilbake til hjemstedene sine, av uforutsette ulike årsaker som jobb, økonomi, helse og samlivsbrudd.

Dette utgjør rundt en tredjedel av alle tilbakeflyttere, og omtrent halvparten av dem er på midlertidig basis med en varighet på i gjennomsnitt tre år. 4000 personer hvert år, opplyser Kjetil Sørlie, som tidligere jobbet i By- og regionforskningsinstituttet NIBR.

4000 personer som må ta sin hatt og stokk, pakke dem ned i kofferten, og flytte hjem. Mot sin vilje. 2000 blir komfortable, og 2000 reiser igjen. Jeg var en av disse siste 2000.

En annen var Silje. Silje Alnes fra Innfjorden i Rauma kommune, et lite sted med rett under 300 innbyggere. Hun flyttet tidlig ut fra hjemstedet, for å gå på videregående skole i Molde. Deretter gikk veien videre til folkehøyskole i Hadeland.

Framtida så lys ut. I 2014 ble det derimot bråstopp, da hun som 22-åring måtte flytte tilbake til Innfjorden på grunn av manglende studiekompetanse. Hun måtte være 23 år for å få studiekompetanse på grunnlag av den såkalte 23/5-regelen; en regel hvor det stilles krav til alder, studiekompetansefag og/eller arbeidspraksis.

Men jeg visste at det fantes mennesker som lignet på meg selv et eller annet sted, og jeg hadde en lengsel etter å finne dem.

– Jeg skulle til Bali for å ta exphil og exfac etter folkehøyskolen, tenkte jeg. Men jeg manglet et år for å få studiekompetansen min, så da måtte jeg hjem for å jobbe et år. 23/5-regelen er noe dritt, altså, sier Silje oppgitt.

Det er en sprudlende men samtidig sliten Silje jeg nå møter på et av Oslos mange kaffehus. Hun kommer rett fra servitørstillingen sin på Aker Brygge, en av totalt fire jobber hun har påtatt seg i sitt travle byliv.

Hun slapper aldri av, men har heller aldri vært lykkeligere. Silje har bodd i Oslo i rundt ni måneder, men bak ligger 18 måneder med frustrasjon.

– På folkehøyskolen møtte jeg varme og omsorg. Jeg var aldri alene. Det var alltid noen å klemme og kose med. Og vi reiste mye, blant annet til India på studietur. Jeg vokste utrolig mye. Jeg oppdaget nye rom i meg selv som jeg aldri visste var der. Fikk nye verdier, og en ny mening om hvordan jeg ville være, for meg selv og blant andre. Det gjorde nok overgangen til bygda enda større. Jeg kom tilbake til et sted uten kjente, uten et miljø jeg ville være en del av. De lange, gode samtalene var borte. Varmen og omsorgen var borte, forteller Silje.

Blir fort ekskludert

Men Silje visste alltid at hun skulle bort fra bygda. Allerede i trettenårsalderen begynte hun å kjenne seg annerledes. Hun skulle bli musiker. Eller danse ballett. Men det måtte man gjøre i Molde, og det var for langt unna. Eller bli forfatter.

– Jeg var kanskje litt rar, med litt rare interesser. Jeg begynte å spille elgitar da jeg var tretten år. Og jeg leste altfor kompliserte romaner til å få noe ut av dem. Da blir man fort litt ekskludert. Men jeg visste at det fantes mennesker som lignet på meg selv et eller annet sted, og jeg hadde en lengsel etter å finne dem.

Fjorten år gamle Silje fant disse menneskene. Gjennom internett kom hun i kontakt med andre unge skribenter som skulle møtes i Oslo på et skrivetreff.

– Det gjorde et veldig sterkt inntrykk. Her var alle disse menneskene jeg hadde drømt om. I Oslo. Å reise bort føltes som å komme hjem. Det forsterket følelsen av ikke å høre hjemme der hvor hjemme var, og trangen etter å dra. Å reise hjem igjen etterpå ble for meg som å kappe halve meg i to bare for å overleve sosialt.

Å reise bort føltes som å komme hjem.

Følelsen Silje beskriver er ikke noe ukjent fenomen. Forfatteren Tor Jonsson skrev i teksten «Liket» om bygdedyret – denne kraften som sørger for at bygda holder seg noenlunde homogen.

Bygdesosiologen Andreas Hompland definerer bygdedyret som en vakthund som elsker konformitet og hater avvik. Den er vanligvis er en snill bisk, som passer på de som vil høre til, og finner seg i å høre til. Men den bjeffer mot inntrengere og glefser etter de som skiller seg ut. Men hunden begynner å bli gammel.

– Bygdedyret er jantelovens rurale slektning, og er sterkt utrydningstruet. Historisk var det en farlig og glefsende vaktbikkje. I dag er den mer som en ufarlig gneldrebikkje. Det har mye med at vi i dag har et åpnere og mer mobilt samfunn. Folk flytter ut og inn, og er ikke dømt til å bli der man vokste opp. Det er hull i innhengningen, og vaktbikkjen har ingen makt utenfor, sier Hompland.

Men helt dødt er det ikke. Kanskje er bygdedyret i dag mer som et propagandistisk nyhetsbrev. Mottakerne lærer om konformitet, men står fritt til å melde seg av og si farvel. Eller kanskje er det som ulven. Det er få igjen, men hver gang dyret viser seg blir det ramaskrik. Bygdedyrets mekanismer fungerer fortsatt, om enn i svinnende grad.

– I ungdomstiden skal det veldig lite til for å bli oppfattet som annerledes. Det kan være en forferdelig følelse. Det finnes kanskje bare noen få subkulturer man føler tilhørighet til, og da må man bort. Bort for å finne disse menneskene, sier Hompland.

– Helgene var det jævligste

Noe av det som gjorde overgangen så stor for Silje var hvordan realiteten ble i forhold til forventningene. Det skulle bli behagelig og rolig. Hun skulle gå tur, lese bøker, spille musikk. Og gjøre yoga. Mye yoga. Ukedagene passerte forholdsvis lett. Men så kom helgen.

– Helgene var det jævligste. Da satt jeg bare og stirret i veggen. Jeg visste at folk rundt omkring i verden møtes og gjør ting. Folk går på fest, folk blir invitert på kino. Mennesker er med andre mennesker. Mens der satt jeg, alene, og visste at alle andre ikke var det, forteller Silje og tenker seg litt om:

– Jeg var kanskje ikke så flink til å reintegrere meg, og hadde nok litt for høye forventninger. Men hva skulle jeg gjøre? Redusere forventningene mine, og bli et nytt og dårligere menneske? Jeg hadde så mange nye verdier og meninger, mens på bygda var det bare én måte å sosialisere og passe inn på – ut på fest og drikke seg full. Det var liksom ikke plass til meg. Jeg ble fanget mellom to roller, og det var det veldig vanskelig å navigere i.

– Bygdedyret er jantelovens rurale slektning, og er sterkt utrydningstruet. Historisk var det en farlig og glefsende vaktbikkje.

«Flytte hjem for å bli et nytt og dårligere menneske.» «Kappe halve meg i to for å overleve sosialt.» Sterke ord på sterke opplevelser. Silje har ikke lest Tor Jonsson, men de setter ord på sine følelser på skremmende likt vis. Hompland forteller at det var mye Jonsson måtte bort fra. Mye han hatet og spottet.

– Han visste at man «ved heimkoma må stengje ei dør i seg sjølv», sier Hompland.

Stenge en dør i seg selv. Kappe halve meg i to. Nesten identiske utsagn, satt til livs med over 65 års mellomrom.

Mariann Villa er sosiolog og seniorforsker ved Norsk senter for bygdeforskning, og sier at det ikke er uvanlig at bygda ikke alltid står til forventningene.

– Når man flytter fra by til bygd, så forventer man gjerne at det skal bli positivt. At man kan få noe fint ut av et godt lokalsamfunn. Men det er ikke sikkert man kommer inn i lokalnettverket. Det kommer veldig an på hvilket nettverk man har fra før. En som har vært ute og skaffet seg erfaringer og utdannelse kan føle at det er utfordrende å finne likesinnede mennesker, forklarer Villa.

Opplevelsen avhenger mye av hvilken oppfatning man har av bygda, og det varierer fra person til person. Villa har i forskningen sin funnet at det stort sett eksisterer to bilder av bygda. To motstridende forestillinger. Det idylliske bildet. Friheten. Omsorgen. Her kjenner alle hverandre, og alle tar vare på hverandre. Her kan jeg være meg. Nå er det jeg-tid. Her skal jeg blomstre. Her skal jeg roe ned, og gjøre jeg-ting.

Det mørke bildet. Den kjedelige og tradisjonelle bygda. Velkommen til skyggenes dal. Her må du følge spillereglene. Her er det ikke jeg-tid i det hele tatt. Den sosiale kontrollen regjerer. Den negative kontrollen. Her er det regler for hvem man skal være og hva man skal gjøre. Her må du spille spillet. Du kaster to terninger, men får alltid sju. Du er gjennomsnittlig.

En ung, uetablert person vil sannsynligvis ha en helt annen oppfatning av bygda enn en som har familie, og har flyttet tilbake fordi de vet at de trives der.

Akkurat som bygdedyret hadde tenkt.

– Hvilket bilde man har varierer. En ung, uetablert person vil sannsynligvis ha en helt annen oppfatning av bygda enn en som har familie, og har flyttet tilbake fordi de vet at de trives der. Kanskje har den uetablerte flyttet hjem på grunn av mangel på jobb eller av økonomiske årsaker. Det kan påvirke hvilket syn man har på bygda, sier Villa.

Men ei bygd er ikke ei bygd, og bygda er ingen konstant. Det kan tukle med opplevelsen i forhold til forventningene.

– Det finnes et grunnleggende uttrykk: «you can never go back». For bygda har ikke stått stille mens dere har vært fra hverandre. Bygda har blitt en annen i mellomtiden, og man blir skuffet. Ting har forandret seg, og man kjenner ikke igjen menneskene, sier Hompland.

Et fengsel for tanker

Hvis jeg får dra terninganalogien et hakk lenger, så kastet jeg ved egen hjemflytting to enere i Monopol, tre ganger på rad. Rykk direkte i fengsel. For det var slik hjembygda føltes. Som et fengsel for tanker, kreativitet og personlig vekst.

Jeg kom rett fra Hong Kong. Skyskrapere så langt øyet kan se. Og så mange forskjellige mennesker. Syv millioner forskjellige mennesker. Hiphopdansegruppene i gatene. En 80 år gammel dame som samler pappkasser for penger. Finansmannen som har dress på seg i 35 varmegrader. Kvinnen på den lokale nuddelrestauranten som elsker at jeg sier «xiè xie» i stedet for «thank you». Mannen som spiller didgeridoo mens han beatboxer. Kvinnen som selger blekksprut. Bandet som opptrer på jazzklubben. Å, som jeg elsket den jazzklubben.

Disse menneskene finnes ikke i Sykkylven.

Sykkylven er ikke-metaforisk tusen ganger mindre. Det bor tusen ganger færre folk der. Man blir så synlig. I Hong Kong kunne jeg like godt vært gjennomsiktig. Blant sju millioner mennesker var jeg ingen. Og alle. Samtidig.

Jeg var Schrödingers katt. Blant sju tusen mennesker var jeg bare meg. Og meg var annerledes. Jeg og bygda hadde ikke vært sammen på sju år. Vi hadde begge vokst, men i vilt forskjellige retninger. Jeg var annerledes, helt alene. En annerledes, utdannet, bereist og tilbakeflyttet mann. En fremmed mann.

Neimen, er du her? Du har gått skole, du?, spurte folk.

Jepp, utdannet siviløkonom.

Oi! Det er jo kjempebra.

Ja, jo. Men jeg vil egentlig bare skrive, svarte jeg.

Så da skrev jeg. Jeg skrev at jeg ønsket meg en klokke som gikk raskere enn en vanlig klokke. Men bare så fort at jeg ikke merket det. Sånn at dagene gikk litt fortere. Slik at jobbsøknadene ble svart på litt raskere. Slik at det ble ferie litt før, og at vennene mine kom hjem en liten uke før de egentlig skulle. Men sekunder og minutter og timer og uker og måneder er som kjent menneskeskapte, så det er begrenset hvor mye glede en defekt klokke hadde gitt meg.

Jeg skrev flere ganger at jeg nærmet meg en løsning. Lufta er varm i dag, skrev jeg. Som om det ligger en løsning rett framfor meg, men at jeg er overveldet av min egen komfort, skrev jeg. Som om mangelen på utfordringer hindrer meg i å finne den. Den farlige komforten.

Felles lidelse

Silje slet også med den snikende komforten. Etter mange tankeløse helger gjorde hun et forsøk på å dykke inn i lokalmiljøet, og fikk seg jobb på Sødahl-Huset i Åndalsnes, en liten tunneltur fra Innfjorden. Her fant hun mye av det hun lette etter.

– Sødahl-Huset er en kafé som er basert på mye av det jeg ser etter i mine verdier. Kultur, friluft, økologi og lokal mat. Jeg følte meg så utrolig hjemme. Mye mer hjemme enn der hvor hjemme var. Gjennom Sødahl-Huset fikk jeg også kontakt med en venninne fra gammelt av, som også var litt i samme situasjon. Vi hadde en gjensidig forståelse av hvordan det var ikke å passe inn. En slags felles lidelse. Det var så utrolig deilig å bli speilet på de følelsene jeg hadde. At noen endelig forsto meg, sier Silje.

Silje hadde funnet tilhørigheten hun manglet. En symptomatisk løsning. Årsaken var der fortsatt. Roten til problemet. Roten. Siljes røtter – Innfjorden – var der fortsatt. Og Silje var fortsatt i Innfjorden. Hun holdt på å bli godt vant.

– Min store frykt var å bli komfortabel, og bli værende. Å forlate alle mine potensialer og talent. Å resignere. Jeg mener ikke at bygda er å resignere, men for meg var det slik. For meg var bygda feil tid, feil sted. For andre er det riktig. Jeg har alltid følt avstand til bygdekulturen. Har aldri hatt skikkelig tilknytning til den. Jeg ville alltid ut og gjøre store ting. Ikke store ting på verdensbasis, bare store ting for meg selv. Personlige ting. Jeg ville bruke meg selv for alt det er verdt, og det hadde ikke gått hvis jeg ble værende. Jeg visste derfor at det å flytte tilbake kom til å bli et helvete. Men det var jeg veldig bevisst på hele tiden. Jeg visste at det skulle ta slutt en dag. Det måtte det.

Jeg sa det høyt. Jeg skal ikke ha adresse i Rauma i ett eneste sekund av 2016!

Og slutt tok det. I slutten av 2015 var Silje på besøk hos noen venner i Oslo. Hun hadde på det tidspunktet bodd hjemme i ett og et halvt år. Ett og et halvt år med lengsel etter noe annet. En personlig lengsel som ingen andre enn hun selv kunne gjøre noe med.

– Jeg bestemte meg der og da. Jeg sa det høyt. Jeg skal ikke ha adresse i Rauma i ett eneste sekund av 2016! Og slik ble det. Femte juledag tok jeg klærne mine og gitaren min, og satte meg på toget. Jeg byttet adresse med to dagers margin, sier en glisende Silje.

Det var over. En halvannet års lang prosess ledet fram til én enkelt togtur. Fra Åndalsnes til Oslo. Åndalsnes var hvit. Hvit av snø. Hvit av nye begynnelser. Moren gråt, og faren gav Silje en klem slik han aldri før hadde gjort. Oslo var grønn. Gresset er alltid grønnere på andre siden av fjellet. Én togtur, opp Romsdalen, over fjellet, inn til Oslo S, til venner, til kjæresten.

– Det har aldri føltes feil. Jeg visste hva jeg gikk til, og har aldri sett meg tilbake. Men jeg har også åpnet meg veldig opp etter at jeg flyttet. Hva vil jeg? Hvem er jeg? Det vet jeg nå. Og sakte men sikkert så går det opp for meg at jeg aldri før har vært lykkelig. Ikke skikkelig. Ikke sånn som nå. Til tross for lange dager, eksamen og jobb så er jeg lykkeligere nå enn noen gang før. Det er som om jeg tilføres energi av et miljø jeg passer i. Og jeg vokser. Vokser og vokser. Enten det, eller så viser Oslo meg bare hvem jeg alltid har vært.

Naturen. Roen.

Og det er sannsynligvis slik framtida vil se ut for Silje. For å flytte tilbake, det er uaktuelt. Hun er likevel klar på at bygda har mange positive sider, som er viktig å framheve.

– Jeg kommer til å tilbringe mange somre der. Jeg vil reise tilbake på ferie for å oppleve det jeg synes er så godt med bygda. Naturen. Roen. Det skjødesløse. Jeg elsker at jeg kan gå hjemmefra uten å låse. Det er en trygghet i det. Men jeg kommer ALDRI til å flytte tilbake, nærmest roper Silje, slik at folk på kaféen snur seg litt mot henne.

– Det ironiske er at når jeg en gang kommer til det stadiet at det blir aktuelt med familie, så vil jeg flytte til et sted som er nøyaktig som Innfjorden, men med en viktig forskjell. Det må ligge en kort tog- eller busstur fra byen. Jeg må ha både i pose og sekk, forklarer Silje, og forteller om en opplevelse hun hadde:

– For en stund siden reiste jeg til Sørkedalen utenfor Oslo. Jeg satt på bussen og så ut vinduet, og jo lenger jeg satt på bussen, jo mer landlig ble det. Jeg så høyballer. Jeg så skog. Det ble grønnere og grønnere. Da jeg kom fram og gikk av bussen begynte jeg rett og slett å grine. Den roen. Den bredde seg innover meg, som om jeg slappet av for første gang på lenge. Jeg er lykkelig i Oslo, men jeg slapper ikke av på sammen måten. Ikke på den måten jeg gjør i landlige omgivelser.

Dette er kanskje forskjellen på å flytte ut mentalt og flytte ut fysisk. Forholdet man har til hjembygda er ofte dobbelt. Det er lettere å flytte med beina enn med hodet, sier Andreas Hompland. Mange ting er vi glade for å slippe unna, men det vil alltid ligge en dobbelthet der. Det gjelder for alle typer sosiale miljøer.

Og sakte men sikkert så går det opp for meg at jeg aldri før har vært lykkelig. 

– Det å synes at man har et godt liv krever et forhold til andre. Et forhold til et videre fellesskap, og det er alltid tosidig. Grensa er hårfin mellom sladder og solidaritet, og det er vanskelig å få det ene uten å ta det andre med på kjøpet. Men det er forskjell på å bry seg om og bry seg med, og noen ganger kan forskjellen føles ubehagelig, sier Hompland.

Det er ille å høre for hardt til, legger han til. Men det er tungt ikke å høre til i det hele tatt. Tilhørighet versus bundethet. Det er litt som Janis Joplin sa: «Freedom is just another word for nothing left to lose».

– Forholdet til hjemstedet, til røttene, til det man kommer fra og har forlatt, er alltid dobbelt. Da jeg startet mitt voksenliv på 70-tallet, var det mange som flyttet til byene, og ble værende. Dette var venstrepopulismens periode. Distriktspolitikk, den grønne bølgen, antisentralisering. Distriktskolens tid. Men vi ble værende. Hva skulle jeg med en magistergrad i bygdesosiologi i Kvinesdal? Men vi satt ikke i byen og hatet bygda. Vi slapp ikke helt fotfestet i bygdene våre. Ikke fordi vi ikke fikk det til. Fordi vi ikke ville. Det var ikke noe hat, bare det doble. Det var jo bygdeguttene som drev bygdeinstitusjonene. Vi ville bygda vår vel, forteller Hompland.

For forfatteren Tor Jonsson var også hatet dobbelt. De fine tingene, stedet og folket, mor og de vakre blomstene, men også hatet. Han hatet bygda, men der var også en lengsel der etter noe som ikke slapp taket. En lengsel oppsummert i setningen «borte fann eg bygda att».

«Livsfasebygda»

Mariann Villa beskriver konseptet som «livsfasebygda». Bygda appellerer til ulike mennesker på ulike tidspunkt i livet. Til personer i en viss livsfase. Ofte er det 30-40-åringene som flytter tilbake. De er i familieetableringsfasen. De vil tilbake til bygda for å gi barna den oppveksten de selv hadde.

– Det har noe med tilhørighetsfølelsen og røtter å gjøre. Hjemme finner man kanskje det nettverket man søker i den livsfasen man er i. Et kjent område, et oversiktlig miljø. Tilbake til foreldre og besteforeldre. Mindre kø, bedre tid, større plass, større hus, sier Villa, og peker på at dette ikke nødvendigvis er spesielt tilfeldig:

– Bygdekommunene markedsfører seg selv for å tiltrekke seg nettopp familier med barn. De vil rekruttere familier. For bygda er dette aller mest stas, både med tanke på skolene og arbeidsplasser. Det finnes også en forestilling som bidrar ytterligere til dette. Bygda er trygg og god, med et godt lokalsamfunn. Det er et bilde, en forestilling. At bygda er tryggere, med mindre kriminalitet. Den er trygg på veldig mye av det som gjorde at de ikke følte seg trygge i byen, forklarer Villa.

Men livsfasebygda stopper ikke der. Den trer i kraft igjen senere i livet. Etter at barna flytter ut fra bygda velger foreldrene ofte å bevege på seg igjen. De flytter gjerne til distriktssentrumet, eller til en by.

– De vil ha begge deler, men til forskjellige tider, sier Villa.

Og det er kanskje akkurat det Silje snakker om. Å flytte til distriktet i en viss livsfase. Kanskje til Sørkedalen. Kanskje et helt annet sted. Men aldri Innfjorden. Der har hun vært lenge nok. Ett og et halvt år, i feil livsfase. Hun er likevel, i etterpåklokskapens navn, glad for at det skjedde.

– Jeg er glad jeg hadde oppholdet hjemme. Det er klart at det er lett å gi ting mening i ettertid, men det ligger noe i det. Det ble på en måte en forberedelse på livet som skulle komme. Når livet stopper opp blir man tvunget til å se innover. Hvem er jeg? Hva vil jeg? Man blir introspektiv. Og det er verdifullt, sier Silje.

– Hadde ikke det skjedd så er det ikke sikkert jeg hadde endt opp her jeg er i dag. Men nå er jeg her, og da er på en måte alt glemt. All lengsel, all desperasjon. Alt er glemt nå. All lidelse er midlertidig.