I et oppslag i Ukeavisen Ledelse 26. januar i år kunne vi lese om svært manglende oppfølging og støtte for nye ledere uansett nivå. Responsen på oppslaget må sies å være det samme: mangelfull, skriver Frode Dale.
Når det smeller, så hjelper det ikke at medarbeiderne dine tror på egne muligheter og har masse tillit til deg som leder. Da trengs det først og fremst evne til handling.
Kriseledelse og krisehåndtering er noe av det mest krevende en leder vil stå overfor. Mye handler om hvilken kompetanse lederen har å spille på og med, der den viktigste kompetansen trolig er å kunne bruke andres kompetanse.
Overgangen fra rollen som førstelinjeleder til det å bli mellomleder er for mange en uventet krevende prosess. Spørsmålet er; hvorfor det? skriver forfatter og ledelsesrådgiver Frode Dale.
Norske ledere vet alt for lite om hva det innebærer å være arbeidsgiver. Heller ikke forskere og ledelseskonsulenter virker å bry seg noe særlig om denne avgjørende delen av lederrollen.
I et tilsvar til mitt innlegg om «De farlige ledelsesekspertene», gir rådgiver Jørn Bue Olsen meg både rett og galt. Særlig problematisk er det visst for han at jeg sier at det faktisk finnes noen ledelseseksperter og at de kalles «medarbeidere».
Ledelse er noe svært mange er opptatt av, og det skrives en rekke bøker, oppgaver, artikler og blogger omkring dette fenomenet hvert eneste år her i Norge. Særlig interessant er det når media hanker inn såkalte leder- eller ledelseseksperter for kommentarer og innspill.
Det formelig hagler med beskrivelser om dårlige ledere – drittsekkledere, udugelige ledere, tyranniske ledere, narsissistiske ledere, giftige ledere, overkjørende ledere, svake ledere, selvopptatt ledere, inkompetente ledere… Hvorfor er så mange ledere en fiasko?
Kanskje bør vi alle ta det ledelsesforskere og konsulenter sier med en viss klype salt? Det er mange veier til Rom, og det finnes trolig også mange blindveier.
