De farlige ledelsesekspertene

Hva er en ledelsesekspert? Som oftest er det en av tre: en forsker, en forfatter eller en konsulent. Eller en salig kombinasjon av disse. Jeg har for egen del enda til gode å lese om en ”vanlig” leder som beskrives som en ekspert på ledelse.

Når en så får noe servert ifra en såkalt ledelsesekspert, så er det som oftest en av tre: enten noen gode råd på hva en bør gjøre, noen råd om hva en ikke bør gjøre (ofte benevnt som fallgruver) eller noen helt subjektive meninger om en eller flere konkrete problemstillinger.

Det virker som når media klistrer merkelappen ledelsesekspert på noen, så skal det åpenbart gjøre at det som sies, sies med ”tyngde”. Går en litt tettere og dypere inn på ledelseseksperten(e) sin formelle kompetanse, ser en ofte at den enten er veldig spesiell eller veldig generell. Men som de fleste andre har de selvsagt sterke meninger og oppfatninger omkring temaet ledelse.

Problemet oppstår når en ledelsesekspert mener noe uten å ha nevneverdig (erfarings)kompetanse om fagfeltet eller fagområdet - og samtidig blir fremstilt som ekspert på området. Jeg er selv gjennom årene blitt karakterisert som lederekspert og intervjuet omkring temaer som konflikthåndtering, arbeidsgiverrollen, organisasjonskultur, nedbemanning, motivasjon og rekrutteringsprosesser. Temaer jeg ikke har dybdekompetanse på, men definitivt har sterke meninger om. Der sterke meninger heller ikke gjør meg ikke til en (ledelses)ekspert. Jeg er derfor opptatt av å finne ut ikke hva de eventuelt er ekspert på, men med. Rett og slett vite hva slags relevant kompetanse har de knyttet til det enorme lappeteppet ledelsesbegrepet tross alt er satt sammen av.

Det interessante er altså hvordan media oppnevner, ja sågar opphøyer, noen til ledelseseksperter! Hvordan blir de plukket ut? I mine øyne er man ikke ekspert på ledelse om en har tatt en eller to doktorgrader. Ei heller er en ekspert på ledelse ved å skrive en bok eller to om ledelse. Eller å ha vært headhunter, personaldirektør, administrerende direktør, prest, offiser, redaktør, forsker eller førsteamanuensis på en høyskole eller ett universitet. Eller sågar professor. Ikke engang en kombinasjon av flere av disse kategoriene gjør en til en ledelsesekspert. Ene og alene fordi ledelse er ett så stort fagfelt at ingen av oss vil rekke verken over eller inn i det i løpet av sin levetid.

La oss derfor i fremtiden slippe å lese om og ifra alle disse mediaoppnevnte ledelsesekspertene som kommer med sine sikkert velmenende men akk så individuelle, subjektive, enøyde og ofte marginale innspill. Eller mer presist: fra de samme få gjengangene journalister åpenbart googler seg frem til. Det må da finnes flere meningsbærere enn disse 4-5 navnene!

Uansett: la oss heller høre om og ifra ledere som har ledet både i med- og motgang. Som i motsetning til ekspertveldet faktisk har erfaringer med å være leder. Eller det å bli ledet. La meg for all del slippe å lese om 5 eller 10 gode råd eller om hvilke fallgruver en bør unngå som leder. Som om alt vil gå seg til dersom en enten følger rådene eller unngår fallgruvene. Selvsagt er ledeyrket mye mer komplisert enn som så.

Avslutningsvis står vi igjen med følgende spørsmål: finnes det noen ledelseseksperter i det hele tatt? Jeg kan berolige den enkelte leser med at svaret er ja. De kalles medarbeidere!