Det er på tide både med historisk, semantisk og språk-filosofisk opprydding omkring ledelsesbegrepet, skriver Knut Wollebæk, og mener BI-professor Jan Ketil Arnulf tar feil.
Begrepet «mobbing» har etter hvert fått en bestemt definisjon. Men hva er det egentlig som foregår når en leder mobbes? Her er en «historie fra virkeligheten», skriver organisasjonsrådgiver Knut Wollebæk.
Alt i 1948, i et fattig etterkrigs-Norge, begynte norske arbeidsgivere å ta ansvar for utvikling av bedre ledelse. Det gikk bra veldig lenge, men på 1980-tallet raknet det - skriver Knut Wollebæk.
Anne-Kari Bratten er i Dagens Perspektiv og Ukeavisen Ledelse forleden, ille berørt av at jeg har kalt henne et historieløst barn av sin tid. Jeg er lei for det og vil gjerne begrunne mitt ordvalg litt bedre.
I dagens arbeidsgiverforeninger river man seg daglig i håret på grunn av sine medlemmers manglende kunnskaper vedrørende norsk arbeidslovgivning og avtaleverk. Vel, i stedet for å skylde på konsulenter og professorer, burde man kanskje gått noe mer i seg selv?
Asbjørnsen og Moe forteller om gutten som lurte trollet ved å putte grøten i skreppa og skjære hull i den, mens trollet dyttet alt ned i maven til det holdt på å sprekke.
Når man trenger å ta noe overordnet allmennyttig til inntekt for sitt syn eller interesser, er det lett å ty til den ubestemmelige grøten av innhold som legges i begrepet «Den norske modellen».
George Bernhard Shaw sa en gang: «We learn from history that we learn nothing from history». Det finnes lange lister over kloke folk som har sagt noe liknende.
