«Drep meg konge, men ikke med grøt»

For mange år siden kom jeg over en eldgammel dansk/norsk oversettelse fra den islandske sagaskriften «Flatøybok». Dessverre fulgte det antakelig med på lasset til renholdsverket etter eierens død og er tapt for ettertiden, som så mye annet verdifullt materiale fra vår historie. Men en setning fra dette dokumentet dukker stadig opp i min nå 73-årige hukommelse. Den lyder slik:

«Drep meg konge, men ikke med grøt, ikke med grøt! sagde Halle.»

Den islandske skalden Halle utbrøt disse bevingede ord da han ble tvangsforet med grøt til han var døden nær, som straff for å ha fornærmet Harald Hårdråde. Politikk kunne visst «væra fali’ det!» Den gang som nå.

• LES OGSÅ: Debatt rundt grøten

I dag tvangsfores vi med den ubestemmelige grøten av innhold som legges i begrepet «Den norske modellen». Ulikt innhold og mening legges inn i begrepet fra politikere, fagfolk, samfunnsdebattanter og menigmann etter behov.

Oftest skjer det når man trenger å ta noe overordnet allmennyttig til inntekt for sitt syn eller interesser, og da kan begrepet lett reduseres til retorisk pynt. Politikere og fagforeningsfolk trekker gjerne inn elementer fra det sosialdemokratiske rettighets- og regeldemokrati, omfordeling og utjevning av goder, forhandlings- og samarbeidstradisjonene i norsk arbeidsliv. Økonomer kan vise til «jerntriangelet», dvs, det felles fagmiljøet av sosialøkonomer, Statistisk sentralbyrå og Norges Bank. Andre viser til frontfagsmodellen og til trepartssamarbeidet om inntektspolitikken. Jurister legger inn avtaleverket i arbeidslivet, Arbeidsretten, riksmekleren og rikslønnsnemda.

Og alle snakker om konsensus, politimester Bastian og Ole Brum når de synes det passer.

I de senere år er det også blitt vanlig at representanter for likestilling, likeverd og like rettigheter for en rekke parts- eller særinteresser tar begrepet Den norske modellen i bruk i sin retorikk. Noen snakker også om den norske oljemodellen, den norske helsemodellen, den norske idrettsmodellen, den norske ledelsesmodellen, osv. For bare å ha nevnt noe.

Men Den norske modellen er jo slett ingenting av dette. Det er i beste fall bare ingredienser i en helhet. Hver for seg er de resultater, produkter av en lang historisk prosess som har gitt oss den helhet som rommer både disse og mange flere ingredienser.

Jeg vil hevde at det er selve prosessen som utgjør Den norske modellen.

Det gir oftest lite mening å beskrive den ved noen få utvalgte deler. Det lar seg heller ikke gjøre å finne fram til én samlende og dekkende definisjon. Gro Harlem Brundtland forsøkte i sin tid noe slikt, men alt hun oppnådde var å plassere et ubestemmelig smørøye i grøten ved å si at «det er typisk norsk å være god!» – uten å si om «god» skulle bety snill, dyktig eller kanskje helst «ja takk, begge deler», i henhold til herr Brum.

Heller ikke kan man gripe helheten ved å samle og ordne alle relevante og potensielt relevante deler i en slags ordbok eller helhetlig taksonomi. Det vil alltid være noe relevant som faller utenfor, og før eller siden ville nok en slik ordning bli overfylt og sprekke.

Må vi følgelig leve med denne grøten? Hva skal vi egentlig med en så inflatert og ubestemmelig utgave av begrepet Den norske modellen? Min mening er at vi egentlig ikke trenger den til annet enn å briske oss med. Det er i alle fall for det meste slik begrepet blir brukt. De konkrete ingrediensene kan hver for seg være svært verdifulle.

Det er når vi forsøker å samle dem i en nasjonal, for ikke å si nasjonalistisk grautgryte og bruke den som et påtrengende, ofte nokså usmakelig fellesalibi, at ingrediensene flyter sammen til den vemmelige substans som man nesten tok livet av gamle Halle med.

Hvis Den norske modellen som begrep skal ha mening og innhold bør det dreie seg om verdier, ikke om interesser og alt mulig annet. Og verdier er ikke noe man kan bruke til å briske seg med, eller til å skåre retoriske poeng. Gode verdier er til å bygge funksjonsdyktige samfunn med. De kan finnes i mange kulturer og de kan kjennes ved å se oss omkring, tilbake og framover, men sjelden ved å se enøyd vertikalt, dvs. ovenfra og ned eller nedenfra og opp.

Gode verdier er ikke logisk endelige eller materielt avgrensede fenomener. De er dynamiske, som andre historiske og kulturelle fenomener og prosesser. Det er som sådanne vi trenger begreper for dem, og fremfor alt en løpende debatt om dem. Hvis vi herunder skal kunne forstå hva vi snakker om, må debatten ha utgangspunkt i prosesser som har frembragt verdiene på godt og vondt. Skal vi bruke begrepet Den norske modellen må vi derfor i anstendighetens navn ha et minimum av norgeshistoriske kunnskaper, vi må slutte å bevisstløst putte alt mulig inn i det og holde opp med å tvangsfore både hverandre og representanter for andre nasjoner med det.

La oss være forsiktige med å servere mer grøt nå, så den ikke går mer på helsa løs enn den allerede gjør.