Vil du teste et menneske, gi han eller hun makt

Tom Karp er professor ved Institutt for ledelse og organisasjon ved Høyskolen Kristiania.

SYNSPUNKT. Overskriften er inspirert av USAs 16. president Abraham Lincoln som visstnok skal ha sagt: «Nearly all men can stand adversity, but if you want to test a man’s character, give him power». («Nesten alle tåler motgang, men hvis du vil teste en manns karakter, gi ham makt»).

Makt er evnen til å få noe til å skje. Makt er et omstridt og ladet begrep, særlig i et egalitært samfunn som det norske. Den tyske filosofen Friedrich Nietzsche skrev i flere av sine verker om viljen til makt. Betydningen av Nietzsches maktkonsept er omstridt, noe som også gjaldt Nietzsche selv. Mye av turbulensen rundt Nietzsche skyldtes hans tanker om overmennesket og dets herremoral. I en gudløs verden må mennesket selv skape mening, mente han. Et menneske må enten bryte med det som tøyler oss eller forbli et slavemenneske styrt av konvensjoner, hevdet Nietzsche. Det er menneskets vilje til makt som gjør at de bryter ut.

Studier viser også at mennesker som har makt, oftere enn andre bryter moralske grenser

Ledere har ofte vilje til makt. De ordlegger seg sjelden på den måten, men underliggende de fine festtalene om alt som driver de til å søke lederutfordringer, ligger ofte viljen til makt. Makt er selvfølgelig kraftig kost fordi den oppleves som en trussel mot menneskers autonomi og frihet. Makt er skremmende fordi den kan bli misbrukt – noe som skjer stadig vekk, i organisasjoner, relasjoner, familier og i samfunnet ellers. Makt har kraft i seg til å korrumpere. Makt kan føre til økt selvopptatthet og svekket evne til å innta andres perspektiv. Studier viser også at mennesker som har makt, oftere enn andre bryter moralske grenser, gir seg selv fordeler, utviser dobbeltmoral eller setter høyere krav til andre enn det de gjør til seg selv. Makt gjør at makthavere føler at de kontrollerer mer enn det de reelt gjør, og de overvurderer seg selv og sine handlinger. Det kan virke som om jo mer ledere søker makt, desto større sannsynlighet er det for at deres virkelighetsforståelse ikke stemmer overens med de faktiske forhold.

Når man i disse dager er vitne til de dramatiske og tragiske hendelsene som utspiller seg på den storpolitiske arenaen er makt og misbruk særs relevant temaer. Men det gjelder ikke bare innen politikk. Ledere som ikke takler å ha makt er ikke uvanlig. Ifølge SSB er det omtrent 210.000 ledere i dette landet. I denne populasjonen er det dessverre få av de eksepsjonelle, de er ikke representative for det store volumet av ledere, vi finner dem i ytterpunktet av en normalfordelt populasjon. Det samme med dårlige, svikefulle, maktsyke og hersketrengende ledere. Dem er det heller heldigvis ikke mange av, men noe sånt som ti prosent av den norske befolkningen har en form for personlighetsforstyrrelse, så også ledere. Det kan endog spekuleres i om personlighetsforstyrrelser er overrepresentert innen ledelse, her er det antageligvis store mørketall. At mange tiltrekkes yrket av den grunn. Dette fordi de som ledere kan få utløp for usunne personlighetstrekk, kontrollbehov eller trangen til å være i rampelyset.

Det kan endog spekuleres i om personlighetsforstyrrelser er overrepresentert innen ledelse

Helsefarlige ledere finnes i mange varianter. Psykiatrien har kun en omtrentlig grense mellom hva som er en forstyrrelse, og hva som er normalt. Det er stort sett atferden og andres reaksjon på den som gjør at noen får en diagnose, andre ikke. For ledere kan personlighetsforstyrrelser føre til destruktiv atferd, noe som kan gjøre stor skade på organisasjoner og arbeidsmiljøer. Eksempler er ledere som er overkontrollerende, autokratiske, arrogante, hensynsløse og beskyldende, og som kan ty til trusler, hersketeknikker, isolering, løgner og forvrengning.

Den store hopen av norske ledene er imidlertid et sted midt mellom de eksepsjonelle og dem med personlighetsforstyrrelse, og der er det få heltegjerninger, ei heller udåder. Ledere flest gjør så godt de kan innenfor krevende rammebetingelser og har, i hvert fall i teorien, gode intensjoner om å få frem det beste hos sine ansatte, skape et godt arbeidsmiljø, samt sørge for at det leveres resultater. Det er jo det de er betalt for. Og skal vi strekke lederskapet noe mer kan vi lytte til Platon. Han skiller mellom tyranners ledelse og de som leder via frivillighet. Bare de som har den siste form for ledelse, er sanne ledere, hevder han. Hvor mange norske ledere som tilfredsstiller Platons standarder er uvisst, men når jeg observerer enkelte ledere i fri utfoldelse blir jeg av og til litt trist.