Tillitsreformen: Mindre regelstyring betyr mer skjønnsutøvelse.

Øystein Blymke er statsviter, skribent og tidligere ekspedisjonssjef. 

SYNSPUNKT: «… Vi vil at den enkelte ansatte skal få mer «makt» og muligheter, (…) For eksempel handler det om et større rom for å utøve skjønn» Dette er bruddstykker hentet fra reformens nye sjef, statssekretær i KDD, Gunn Karin Gjul som her i DP den 9 mars ble intervjuet om tillitsreformens mange gode intensjoner.

Oppløftende, å kunne få en viss konkretisering av hva tillitsreformen er ment å tilføre av merverdi, til offentlig forvaltning. For noe mer konkret og oppløftende enn å høre at regjeringen tar sikte på å styrke saksbehandlernes adgang til mer bruk av skjønn skal man lete lenge etter – i reformsammenheng. Det må vel i realiteten bety at politikerne vil satse mer på forvaltningsbyråkratens eller saksbehandlerens egen dømmekraft? Og dermed dempe sin noe i overkant detaljerte – og lite tillitsvekkende regelstyring?

Det er vanskelig å se for seg et reformforslag med sjanse til å bli bedre mottatt blant offentlige ansatte saksbehandlere, enn et forslag der Storting og en regjering vil jobbe for et enklere og mer fullmakts-basert regelverk. Tenke seg til, for en pliktoppfyllende forvaltningsbyråkrat, å kunne stole på at en politiker faktisk mente det når han sa, at våre lojale og dyktige forvaltningsbyråkrater helt sikkert tolker lover og regler vel så rettmessig som oss politikere. Noe slikt ville ikke bare være skjellsettende, men også tillitsvekkende.

For dem av oss som har jobbet profesjonelt med regelverksutvikling, regelforenkling og effektivisering, er det særlig ett utviklingstrekk som virker bekymringsfullt. Det gjelder politikernes økende behov for å rettslig-gjøre (lovfeste) nær sagt alle politiske løfter og utsagn. All politikk skal helst omsettes til lov og forskrift. Og for å unngå at forvaltningsbyråkraten misforstår lovens intensjon og lovens bokstav, utvikler politikerne et regelverk med en stadig mer instruerende og kontrollerende detaljeringsgrad. I ny rettighetslovgivning finnes det snart ikke en eneste vurdering der lovgiver tar sjansen på å overlate en avgjørelse til saksbehandlerens gode skjønn.

 I våre mange etater og myndigheter, sitter det i dag tusenvis av godt skolerte og kompetente saksbehandlere med et ønske å gjøre en god jobb. Det betyr å fatte rettssikre og rettferdige avgjørelser, ledsaget av de beste rettferdighets -og likhetsprinsipper.

En god saksbehandler i det offentlige blir ikke god med mindre hans politiske overordnede har tillit til at han er kompetent, og egnet til å forvalte det regelverk politikeren har vedtatt. Slik tillit kan kun oppnås hvis politikeren, i kraft av å være lovgiver, forenkler og åpner regelverket for mer bruk av det gode forvaltningsskjønn … helt i tråd med regjeringens og statssekretær Gjul sine intensjoner

I dag produseres flere rettighetslover enn noen gang. Politikerne innarbeider folks rettigheter i detalj, i lov og forskrift. Helst skal så lite som mulig være overlatt til rettsandvenderens skjønn å bestemme - om folks rettigheter. Det vil være beklemmende for en politiker om en saksbehandler skulle finne på å tolke intensjonen i en lov -eller forskriftsbestemmelse, en millimeter utenfor det rettslige handlingsrommet politikeren hevder å ha gitt ham.

Av frykt for at forvaltningsbyråkraten skal gi flere rettighets-avslag enn politikeren er bekvem med, ser man derfor en sterk tendens til en stadig mer detaljerte regelstyring. Hvis så saksbehandleren, på tross av et instruerende og sterkt rettighetsorientert regelverk, likevel skulle mene at det ikke var grunnlag for å gi rettigheten, hva da? Da ville den etterpåkloke politiker, med sitt detaljerte regelverk i sin hånd, kunne si at saksbehandleren dessverre har tolket oss «feil» Politisk forståelig kanskje, å bruke regelverket for å kunne ha ryggen fri når kritikken rammer. Men særlig tillits-skapende? Neppe.

Mange politikere mener oppriktig at økt bruk av skjønn vil svekke statens evne til å instruere saksbehandleren til å finne den «riktige» målgruppen, for å kunne gi den de rettigheter denne gruppen har fortjent. Regelstyrings-politikeren er med andre ord redd for at de «sårbare gruppene» ikke får sine rettigheter dersom en saksbehandler, for eksempel i Nav eller andre deler av sosialtjenesten, ved lov skal gis økt anledning til å utøve sitt gode skjønn.

Av de mer skeptiske til statssekretærens og tillitsreformens ønske om å gi saksbehandlere et «noe større rom for skjønnsutøvelse» finner vi advokat Geir Lippestad. Han uttalte seg om dette her i DP den 14 ds. Der sier han blant annet at «tillitsreformen kan være farlig, og føre til tidenes svekkelse» av rettigheter innen helse og omsorg.

Ja, statssekretær Gjul, du vil nok få mange tunge rettspolitiske problemstillinger å hanskes med i kjølvannet av denne tillitsreformen. Den her omtalte – «økt bruk av skjønn» vil nok skape både sosialpolitiske og sosialdemokratiske dilemma år du nå skal skyve tillitsreformen ut fra beddingen. Lykke til.