Et gagns menneske – med filosofi? Ja og nei

Øystein Blymke er statsviter, skribent og tidligere ekspedisjonssjef. 

SYNSPUNKT. Filosof Øyvind Kvalnes har skrevet bok om «Filosofisk førstehjelp» Den handler om den hjelp vi mennesker kan hente i filosofenes tanker og språk. Målet er at vi skal kunne klare oss bedre i et samfunn der ytringsklimaet blir verre og respekten for hverandres meninger og ytringer blir mindre (Se intervju med filosof Kvalnes her i DP den 17 februar.)

Sammenstillingen «førstehjelp» og «filosofisk» er morsom. Spørsmålet blir likevel: Kan filosofiske leveregler og verbale gullkorn om etikk og moral bevege folk flest til å oppføre seg som skikkelige folk – ja, til å bli et «gagns menneske» som det het i opplæringsloven fra 50-årene?

«Det enkle er ofte det beste», heter det. Nei, det er verken Sokrates’ eller Aristoteles’ ord, men de er ikke mindre treffende av den grunn. Her ligger noe av utfordringen med filosofien: den er slett ikke alltid enkel, og den er heller ikke ment å være det. Utover personer i filosofiprofessorens egen fagkrets er det ikke mange her i landet som kan forklare Kants kategoriske imperativ på strak arm. Kants imperativ kan riktignok synes enkelt ved første øyekast, men det er i realiteten komplekst og sammensatt – samtidig som det har en ambisjon om å uttrykke noe universelt.

Jeg er så enig med Kvalnes: Vi (dvs. folk flest) trenger en type (første)-hjelp som kan redusere de hatske og unødig konfliktskapende situasjoner som oppstår i samfunnsdebattene i dag. Det gjelder i særlig grad for debattene i de sosiale medier, men dessverre også for de udannete, unødig hatske og respektløse uttalelser som jevnlig forekommer i regulerte offentlige medier. Men kan vi med kloke filosofiske refleksjoner fordrive hatske og krenkende ord?

Det store spørsmål er: Vil personer som bidrar til det filosof Kvalnes kaller et stadig verre «ytringsklima», være åpne for å lytte til og reflektere over Aristoteles’ eller Arne Næss’ megetsigende, tilsynelatende enkle, men likevel komplekse filosofiske resonnementer – og i neste omgang høste lærdom av ordene?

I DP-intervjuet med Kvalnes blir han blant annet spurt om hva den berømte norske filosof Arne Næss ville ha ment om dagens ytringsklima: «Jeg tror han ville vært enig i at vi trenger å overvinne en tilstand av hyperfølsomhet hvor folk svært lett kjenner seg krenket av kritikk.»… Og så siterer han Ness: «I en atmosfære av vennlighet kan man tåle mye fra andre». Dette er en enkel og kraftfull observasjon, konkluderer Kvalnes med. Jeg skal ikke si meg uenig, men en liten tilføyelse likevel.

Vil personer som bidrar til det filosof Kvalnes kaller et stadig verre «ytringsklima», være åpne for å lytte til og reflektere over Aristoteles

Ness har tydeligvis tro på både større tåleevne og større vennlighet på samme tid. Disse kloke Næss-ord er kraftfulle for dem som har vilje og refleksjonsevne nok til å gripe rekkevidden i deres budskap. Men dessverre er det nok slik at de personer som virkelig forsurer ytringsklimaet, ikke bryr seg døyten om vennlighet eller følsomhet og snarere vil avfeie slike filosofiske innsikter mer som naive selvfølgeligheter enn som universelle sannheter. Alternativt kan de angripe filosofien for å være altfor kompleks og mangetydig.

Dermed ikke sagt at filosofien ikke er av betydning i vår streben etter å gjøre ytringsklimaet mindre hatefullt enn det vi ser tendenser til. Men da må filosofien også ta høyde for at de borgere som dessverre bidrar til å ødelegge den offentlige samtalen, neppe legger den samme ydmykhet som Kvalnes’ kollega og læremester Sokrates la i sine berømte ord om at det eneste han vet er at han ikke vet, eller den klokskap som ligger i Aristoteles’ ord om den gylne middelvei.

I DP-intervjuet nevner Kvalnes fem strategier man kan velge i møte med det mennesket «som du er uenig med». Da kan du, ifølge filosofen, velge mellom å 1) misjonere, 2) konversere, 3) kverulere, 4) kansellere og 5) filosofere.

Siden jeg ikke har lest boken ennå, og heller ikke er filosof, skal jeg være varsom med å være for bastant. La meg bare uttrykke et håp om at forfatteren ser på mitt innlegg som mer konverserende og filosoferende enn misjonerende eller kverulerende – og for all del håper jeg virkelig ikke at han opplever strategien min som kansellerende. For filosofien trenger vi i høyeste grad, bare den er seg bevisst sin egen begrensning.