Den grenseløse datakriminaliteten må ikke få gjøre politiet maktesløst

Øystein Blymke er tidligere ekspedisjonssjef i Justis- og beredskapdepartementet.

SYNSPUNKT. Datakriminaliteten har blitt grenseløs – i alle sine former, og med alle sine samfunnsødeleggende virkninger. Den opererer fra et hvilket som helst land, og den inngår stadig som en større del av de tradisjonelle kriminalitetsformer som avdekkes i dens kjølvann.

Det begås snart ikke et lovbrudd uten at ugjerningen har et element av digitalt innhold. Det finnes snart heller ingen grenser for hvem som utfører datakriminalitet. Det kan være stater, private virksomheter og/eller enkeltpersoner. Politiet står med andre ord overfor formidable utfordringer når denne alt omseggripende kriminalitetsformen skal bekjempes.

En effektiv kriminalitetsbekjempelse krever et politi som har de rette virkemidler. Datakriminalitet kan ikke bekjempes med hverken bekymringssamtaler eller med tradisjonell sporsikring på åstedet. Det er først og fremst snakk om å gi politiet rettslig handlingsrom som muliggjør resultatgivende anmeldelse, etterforskning og iretteføring. Dernest kreves en tverrfaglig kompetanse i etaten som setter politiet i stand til å infiltrere – ja, nærmest hacke seg inn i de kriminelle nettverk, enten de befinner seg i den lyse eller mørke side av nettet. 

Politiets mulighet til å bekjempe kriminaliteten effektivt er høyt oppe på den politiske agendaen, men dessverre dreier den politiske diskusjonen om politiets rolle og ansvar seg stort sett om kritikk mot den nye politireformens manglende distriktsprofil.

I stedet for å diskutere nødvendige rettslige og operative virkemidler i kampen mot datakriminaliteten, krangles det daglig om nedleggelse av lensmannskontor, om hvilken av nødetatene som kommer raskest fram til et åsted eller et ulykkessted. Eller så krangler politikerne om Politidirektoratet bør løses opp, og de ansatte flyttes ut til distrikts-Norge. Dette for å unngå for mange «skrivebords-politi-byråkrater».

Slike politiske diskusjoner om hva som gagner politiets innsats mot kriminaliteten, kan kanskje slå an i en valgkamp, men er lite egnet til å løse det stadig voksende og samfunnsødeleggende problem – datakriminalitetens innhold og utbredelse.

Litt skuffende er det derfor at flere sentrale politikere heller velger å kritisere politireformen nord og ned, med en distriktspolitisk vinkling, enn å diskutere politiets rettslige handlingsrom, kompetanseprofiler og operative evner i et gjennomdigitalisert samfunn.

Litt oppmuntrende var det imidlertid å lese intervjuet med den nye Økokrim-sjefen Pål Lønseth i Dagens Perspektiv den 18. mai. Lønseth og Økokrim har, i motsetning til en del politikere, fokus på politiets kompetanse og etatens samarbeid med andre myndigheter, etater og det private næringsliv. Slikt samarbeid er nødvendig dersom politietaten skal lykkes i kampen mot alle former for datakriminalitet. For Lønseth og Økokrim synes relevant kompetanse – og behovet for en organisering av politiet som bedre enn i dag speiler de reelle kriminalitetsutfordringer politietaten står overfor, å være vel så viktig å få diskutert, som spørsmålet om politiet er nær nok der folk bor.

Politiet bør ideelt sett være til stede der folk bor og ferdes. Men, det hjelper lite å ha et lensmannskontor i bygda hvis kriminaliteten hverken foregår der folk bor eller ferdes. Datakriminaliteten opptrer og drives som kjent, både over bygdegrenser og landegrenser, i et tempo, og med teknologiske ferdigheter som det kreves avansert og tverrfaglig kompetanse hos politiet, for å kunne møte, forebygge og bekjempe.

Nærhet til folk flest er viktig for politiet å oppebære. Men, nært samarbeid med andre etater og myndigheter er nok vel så viktig hvis politiet skal kunne forebygge og forhindre den moderne datakriminalitet effektivt nok.

Politiet står i dag overfor en mobil og multikriminell gruppe mennesker – mer eller mindre organisert

Olsenbandene blir det færre og færre av. De kriminelle nettverkene sprenger ikke lenger kjøpmannens pengeskap i vinnings hensikt. Mer vanlig blir det kanskje at kjøpmannen selv fusker og svindler med både skattepliktige oppgaver, bryter arbeidsmiljølov, eller vikler seg inn i mer spektakulære, ulovlige finanstransaksjoner. For å kunne møte slik økonomisk arbeidslivskriminalitet i alle sine ulovlige former, må politiet samarbeide tett med andre forvaltningsorganer, som Skatteetaten, Arbeidstilsynet og Nav. Dette samarbeidet er vel det Økokrim-sjefen Løseth kaller en del av «totalforsvaret mot økonomisk kriminalitet». Godt uttrykt.

Det svindles og bedras hver dag globalt, for milliarder av dollar, euro, og sikkert også for norske kroner. Kjøp og salg av ulovlige varer og tjenester foregår dessuten i et skremmende stort omfang. De kriminelle gjerningspersoner finner du ikke så lett lenger på kafeen eller på ungdomsklubben i bygda. Og takk og pris for det.  De er heller vandrende og rastløse mennesker i tid og rom. Unge og eldre som er besatt av tanken på lettjente penger, eller drevet av makt, dominans og begjær.

Politiet står i dag overfor en mobil og multikriminell gruppe mennesker – mer eller mindre organisert. En gruppe mennesker det kreves et nært samarbeid mellom flere lands politi for å kunne identifisere og straffe for sine ugjerninger. Et «globalt» og velutdannet politi som på et mest mulig felles rettslig grunnlag kan forbygge, forhindre og skade-redusere den destruktive og samfunnsødeleggende atferd disse menneskene dessverre står for.  

Vil du holde deg oppdatert på ledelse og arbeidsliv? Prøv et abonnement på Dagens Perspektiv, eller vårt gratis nyhetsbrev.