Politiet jobber unødig ineffektivt

Hans Tangen er tidligere sivilt tilsatt i politi- og lensmannsetaten.

SYNSPUNKT. Viser til kronikken «Mission impossible» publisert i Dagens Perspektiv 25. august. Inntil juni i år var jeg sivilt ansatt i et politidistrikt. Til tross for min korte periode i politi- og lensmannsetaten, finner jeg grunn til å rette oppmerksomhet mot forhold kronikkforfatteren ikke tar opp, men som bør være en del av det fullstendige bildet.

Mitt svar har ikke til hensikt å rette oppmerksomheten mot verken enkeltpersoner eller enkelte deler av politi- og lensmannsetaten, men til etaten som helhet. Selv om jeg er overbevist om at mitt innlegg vil skape ulike reaksjoner, er jeg like overbevist om at det både er nødvendig, viktig og riktig å få det publisert. Trolig vil mange av mine tidligere kollegaer, nikke anerkjennende til forhold jeg beskriver i det følgende.

Den utvilsomt krevende politireformen er helt nødvendig, men både innhold, endringsrekkefølge, endringstakt og de politiske forholdene som ligger til grunn for den, kan diskuteres. Etter min oppfatning legger ikke ansvarlige myndighetspersoner godt nok til rette for en best mulig gjennomføring av reformen.

Et illustrerende eksempel er innretningen av den såkalte ABE-reformen; altfor lettvinte «ostehøvel-kutt» burde erstattes med langt mer konkrete forbedringer basert på «nålestikk».

Politiets stadige krav om økte ressurser er hult 

Ressurssituasjonen er et tilbakevendende tema i diskusjoner om politi- og lensmannsetaten. Derimot diskuteres svært sjelden etatens behov for forbedringer og effektivisering, særlig innen administrative forhold. 

Politi- og lensmannsetaten har på flere områder et uforløst effektiviseringspotensial som i altfor liten grad blir vist nevneverdig interesse.

Man burde rette kritiske blikk på fremgangsmåter og metodikk, videreutvikle organisasjonsendringer, forbedre regelverk, samt bedre evnen til helhetsoversikt og enhetlighet, ref. slagordet «Ett politi». Ved forløsning av dette potensialet kan det frigjøres betydelige ressurser som heller burde benyttes til løsning av politi- og lensmannsetaten primæroppgaver.

Jeg har forsøkt å ta opp utfordringene jeg beskriver i ulike fora; «i linjen», i møter, på seminarer og i samtaler, uten at påpekte nødvendige endringer har materialisert seg. Kritikere vil nok stille seg spørrende til hva jeg har gjort og hevde at jeg kunne gjort mer. De kan ha delvis rett i det, men den kulturen jeg lærte å kjenne; en medvirkende årsak til at jeg valgte å slutte i politi- og lensmannsetaten, innga ikke tilstrekkelig tillit til at jeg anså det formålstjenlig å benytte meg av varslingsinstituttet. Offentligheten har ved flere anledninger omtalt politi- og lensmannsetatens håndtering av varslere ...

Politi- og lensmannsetaten har opp gjennom tiden ikke hatt et særlig ønske om eller fått politisk oppmerksomhet for intern effektivisering.

Kombinert med en svært tungrodd kultur hvor konformitet er mest ønskelig, blir selv enkle og lite omfattende endringer altfor vanskelig og tar uforholdsmessig mye tid og ressurser å få gjennomført. Uttrykk som «Slik har vi alltid gjort det» er betegnende for kulturen – en kultur særlig Forsvaret blir kritisert for å være bærer av.

Med over 10 års erfaring fra Forsvaret før min tid i politiet, er det åpenbart for meg at nevnte kritikk heller må rettes politi- og lensmannsetaten. Nyansatte blir fortalt at det er bra med «nye blikk» på ulike forhold ved etatens virksomhet, men dette er glemt når endringer faktisk foreslås. Et interessant poeng er at mange ansatte i politi- og lensmannsetaten ofte synes å glemme at de er skattebetalere når de arbeider unødig ineffektivt ... 

Dessverre er politi- og lensmannsetaten i mange tilfeller «seg selv nok». Det er oppsiktsvekkende at etaten som skal håndheve det store flertallet av lover, og eventuelt ilegge sanksjoner for overtredelse, i mange tilfeller selv har store utfordringer med å etterleve lov- og regelverk som regulerer virksomheten. Eksempler på dette er manglende overholdelse av frister ved behandling av innsynsbegjæringer etter offentlighetsloven, betydelige mangler ved internkontrollen og manglende etterlevelse av beskyttelsesinstruksen. Mange flere eksempler kunne vært nevnt. Forklaringer på en tilsynelatende aksept for manglende etterlevelse er flere.

Manglende samsvar mellom krav som stilles og ressurser som bevilges – et misforhold som stadig synes å strekkes, uten at ansvarlige myndigheter later til å forstå. 

Politi- og lensmannsetaten oppfyller heller ikke sitt ansvar dersom man ved behov unnlater å bringe identifiserte endringsbehov videre til overordnede myndigheter.

Svært mange ansatte i politi- og lensmannsetaten har relevante forbedringsforslag, men de fleste velger dessverre å resignere fordi slike ikke tas ad notam.

Politi- og lensmannsetatens stadige krav om økte ressurser er hult.

Man ville styrket argumentasjonen for økning av ressurser dersom man først foretok endringer og effektiviseringstiltak som kan gjennomføres uten at politikerne må involveres. Dette fordrer imidlertid både evne og vilje til å ta initiativ og faktisk gjøre noe med det.