Å skille mellom jobb og privat

Frode Dale er forfatter, ledelsesrådgiver og lederlos.

SYNSPUNKT | Ofte får jeg høre at en spiller en rolle på jobben, og på en måte ikke er seg selv. Eller rettere sagt: ikke er helt seg selv. En skiller mellom jobb og fritid, er personlig, men ikke privat. Eller var det privat, men ikke personlig? Vel, uansett så mener jeg at det er et feil utgangspunkt, og noe som i ytterste konsekvens kan føre til et personlig sammenbrudd.

Det å tro at en ikke «drar» med seg det private og personlige på jobben, er som å tro på julenissen. Det samme gjelder troen på at en heller ikke «drar» med seg jobben hjem til privaten. Vi mennesker har (heldigvis) ikke noen brytere som vi kan slå på og av i forhold til det som skjer med og i oss. Selv om noen faktisk tror akkurat det.

Vi preges på godt og ondt av det som berører oss, og vi bringer det med oss inn i ulike roller, fora og situasjoner. Har du problemer på hjemmefronten, så vil det prege deg i utførelsen av jobben. Å tro noe annet, er det samme som å bruke mye energi på å holde noe vondt og sårt skjult.

Jeg vet om ledere som har vært gjennom skilsmisser, og nærmest stolt har sagt at det har de klart å holde skjult for sine medarbeidere, og at det ikke har gått ut over effektiviteten deres. Noe medarbeiderne definitivt ikke mente. Jeg vet om ledere som har måttet lyve for sine medarbeidere for å kunne komme sent og gå tidlig. Der grunnene har vært narkomane barn, alkoholiserte familiemedlemmer eller at en har fått kreft.

Jeg vet om ledere som har vært gjennom skilsmisser, og nærmest stolt har sagt at det har de klart å holde skjult for sine medarbeidere, og at det ikke har gått ut over effektiviteten deres

Listen er mye lengre, men budskapet mitt er såre enkelt: Si ifra til sjefen og dine medarbeidere om private/personlige forhold. Ikke hold noe skjult. I alle fall ikke store og energikrevende personlige prosesser. Det heter seg nemlig at det du holder skjult vil aldri bli forstått eller tatt hensyn til.

Det å skille mellom jobb og privat, mellom å være privat og personlig og mellom den du er og det du er satt til å gjøre, vil i ytterste konekvens føre til et personlig sammenbrudd. I alle fall dersom en bruker mye energi på å både håndtere selve problemet, og i tillegg resterende energi på å holde det skjult for omgivelsene.

Særlig for ledere vil dette kunne føre til særdeles problemtiske prosesser. Så husk: Noen ganger er ledere og medarbeideres manglende oppmerksomhet og tilstedeværelse et tegn på at de rett og slett er et annet sted: sannsynligvis hjemme på de konkrete situasjonene og prosessene som der utspiller seg

Et siste eksempel. En nyrekruttert toppleder ble ganske fort gjort til gjenstand for mange diskusjoner blant sine nye medarbeidere og ledere. De snakket om hvor fraværende han virket og om hvorfor han gikk stort sett alltid kl 1530.

Etter en stund skjønte han at han måtte fortelle om årsaken til sitt «fravær». Han hadde nemlig et multihandikappet barn som han var svært glad i og ville ta vare på. Han mente at det var hans private anliggende og ikke noe jobben og medarbeiderne verken trengte å vite om eller bli belastet med. Han ønsket ikke noe oppmerksomhet og heller ikke noe stempel som «stakkars ham» og «så tøft det må være».

Da han til slutt valgte å fortelle sin private og helt personlige historie, skjedde det noe med de ansatte. De forstod plutselig årsaken, og snakket om ham stilnet. De tok i et ekstra tak, og ønsket å avlaste han i en vanskelig oppstartsfase som ny toppleder. Det en likevel kunne høre som etter- og ringvirkninger, var diskusjonene om hvorfor han ikke hadde sagt ifra om dette før!

Så igjen kommer ordtaket med ukjent opprinnelse opp og frem i min bevissthet: «Når du kaster masken, så taper du ikke ansikt. Men ansiktet kommer til syne».