Utviklingen av en god politikultur med motiverte ledere krever politisk stayerevne - ikke brutte forlik

Øystein Blymke er tidligere ekspedisjonssjef i Justis- og beredskapsdepartementet. 

SYNSPUNKT. Arbeiderpartiet kan ikke lenger gi sin støtte til Nærpolitireformen.

En av partileder Jonas G Støre fem viktigste begrunnelser var ifølge Aftenposten at da partiet forhandlet om reform-forliket i 2015, fikk Ap (ifølge Støre) «inn klare mål når det gjelder ledelse og kultur i politiet. Det var en viktig lærdom etter 22 juli.

Hvis sentrale politiske aktører, herunder vårt største parti stiller den slags kritiske spørsmål så vidt langt ut i gjennomføringsprosessen, ja da er nok dessverre reformen ille ute.

Dette har ikke de ulike Frp statsrådene fulgt opp» uttaler Støre blant annet til Aftenposten.

Enhver som har arbeidet med krevende organisasjonsreformer i politietaten vet at å «følge opp» en politisk vedtatt struktur- og organisasjonsreform først og fremst er Politidirektoratets og etatens eget ansvar.

I særdeleshet gjelder et slikt etatsansvar når reform-målet er å bedre «ledelse og kultur i politiet». En statsråd og et departement skal sørge for at de bevilgningsmessige rammebetingelser for reformarbeidet er på plass, men ansvaret for å følge opp kultur- og ledelsesutviklingsarbeidet i henhold til det politiske reform-vedtaket tilhører vel strengt tatt etaten selv?

I praksis vil det si et utviklingsarbeid (for bedret kultur og ledelse) ført an av Politidirektoratet, den enkelte politimester, den påtaleansvarlige, og de tillitsvalgte.  

For de av oss som satt med faglig ansvar for å gjennomføre den forrige store politireform; «Politireform 2000» (da man reduserte antall politidistrikt fra 54 til 27 politidistrikt) var den brede tverr-politiske enigheten om reformens mål, virkemidler, og budsjettmessige forutsetninger, helt avgjørende for at vi lyktes.

For det mente faktisk de aller fleste reform-aktørene at vi gjorde. Den tverrpolitiske forståelse, den politiske stayerevne, og den politiske medvirkning (og ikke minst den rolleforståelsen) vi møtte og opplevde for reformens mål og virkemidler, var forbilledlig.

Og kanskje først og fremt: Den forståelse og medvirkning om 2000- reformens mål og virkemidler vi møtte fra de tillitsvalgte, var en avgjørende forutsetning for at vi lyktes.

Gitt at mitt historiske tilbakeblikk ikke er for farget av rolle og delaktighet, må det kunne være tillat å gi et par råd til politikerne nå når regjeringspartiene og opposisjonen, med Ap og Sp i front, ser ut til å brake sammen i valgkampen: Hvem har det politiske ansvaret for at nærpolitireformen kanskje ikke har gått helt slik det brede forlik i 2015 la grunnlaget for?

Råd nr. 1:
Kultur- og ledelsesutvikling i politietaten må først og fremst initieres og drives frem av etaten selv, og av dens lederskap.

Her spiller samspillet mellom Politidirektøren, Riksadvokaten, Politimestrene og de sentrale tillitsvalgte en avgjørende rolle for resultatet.

I tillegg til samspillets viktighet, vil også politimesterens egen evne og forutsetninger for å prioritere og benytte mannskapene i tråd med reformens intensjoner være avgjørende for reformens utfall.

Råd nr. 2:
Kultur- og ledelsesutvikling i politietaten må gjerne bygge på politiske føringer av generell karakter – for eksempel et ønske om en mer verdibasert styringsform, med et noe mindre fokus på regelstyring, men ikke føringer om lederskap og kultur som klart tilhører det operative lederskapet å gi.

Tro og tillit

I tillegg til å bevare troen (helst i mer enn tre år) på at etaten vil kunne lykkes, er tillit også viktig. Gjensidig tillit må bestå og fremodles - mellom departement, direktorat, etat, og folk flest.

Tillit til at etatens ledere og tjenestemenn- og kvinner er i stand til å realisere reformens mål.

Tillit mellom partene, og mellom de store politiske partiene om reformens mål og virkemidler er med andre ord en viktig forutsetning for at politikulturen skal kunne utvikles i ønsket retning.  

Hvis 2015-forliket ikke lenger står ved lag, og hvis ikke lenger de to store dominerende partier kan være enige om den retning etats-og politiledelsen etter beste evne nå gjennom flere år har forsøker å føre reformen i; kan vi være ille ute.

Ille ute i den forstand at etatsledelsen, politimestrene og politikorpset forøvrig kan begynne å tvile på om det de gjør, og som så langt har svært tids- og ressurskrevende – egentlig er det rette og riktige: Styrker vi egentlig nærpolitiet?

Bedrer vi egentlig kvaliteten i etterforskningen? Tjener den budsjettmessige og bemanningsmessige styrking egentlig formålet med reformen?   

Hvis sentrale politiske aktører, herunder vårt største parti stiller den slags kritiske spørsmål så vidt langt ut i gjennomføringsprosessen, ja da er nok dessverre reformen ille ute.

Uansett, la oss både som velgere, og som mer enn vanlig interesserte i politireformens skjebne, håpe at den politiske uenighet om nærpolitireformens vellykkethet og gjennomføringskraften i den, IKKE fører til en ny politiutredning som kanskje ender opp med «Politireform 2022»!

Enda en reform kanskje, med nye djerve mål, men da i en reversibel utgave, med forslag om flere politidistrikt, flere lensmannskontor, og flere politifolk patruljerende i nærmiljøet. Hvem vet?