Snedighet og redelighet i den politiske retorikk

Øystein Blymke er statsviter (Cand. Polit.) og tidligere ekspedisjonssjef i Justis- og beredskapsdepartementet.

Tror virkelig politikerne at velgerne generelt sett synes det er troverdig og velegnet i den politisk debatt, når landets største parti krever dokumentert fra landets nest største parti,om dette partis skattepolitikk har gitt lovede sysselsettingsvirkninger? Eller er det et krav stilt mot bedre vitende, og kun har retorisk innhold?

Arbeiderpartileder Jonas Gahr Støre skriver i Aftenposten 30. april at regjeringen ikke kan «dokumentere» at deres skattepolitikk virker i praksis. Og han legger til «I stedet øker forskjellene».

Man bør hverken være sosialøkonom eller retoriker for å forstå at slike dokumentasjonskrav om virkninger av skattepolitikk isolert sett, mer er et spill for det politiske galleriet, enn et krav basert på dokumenterbar empiri og teori.

Støre er ikke alene om å kreve dokumentasjon fra regjeringen om virkningene av den politikk den fører. Antakelig vet de som stiller dokumentasjonskrav til virkningen av en gitt skattepolitikk, at listen legges både urimelig og urealistisk høyt for hvilke svar man forventer, og for hvilke politiske svar man vil akseptere. En snedig debattform med andre ord, der man samtidig, og behendig styrer unna løfter til velgeren om å dokumentere virkningene av egen skattepolitikk.

For heller ikke hos Støre (i nevnte artikkel) ser man snev av et resonnement der man melder inn naturlig usikkerhet om virkningene, og dokumenterbarheten av egen skattepolitikk. Heller ikke om mulighetene til å dokumentere partiets evne til å utjevne forskjeller.

Partilederen begrenser seg til, nærmest i anekdotisk form, å bruke høy fagforeningsprosent som forklaring på at omstillingen etter oljekrisen i 2014 ble så vellykket som den ble. Den ville aldri «gått om ikke nær 90 prosent av de ansatte» på Vard verftet var organisert i Fellesforbundet heter det, med henvisning til enkeltpersoners meninger ved verftet.

Selvsagt må det være lov for politikere å bruke nære og illustrerende oppfatninger om politiske årsakssammenhenger, blandet med retorikkens mange ord og uttrykksformer i skrift og tale. Men, da bør man passe på å skille det retoriske fra det faktiske, og dokumenterbare. Med retorikkens språk er det imidlertid lett å vippe over, fra nøkterne fakta-beskrivelser, og faglig usikkerhet om årsaks-sammenhenger, til de mer bastante og treffende politiske slutninger, hentet fra det retoriske ordforråd.

Man bør hverken være sosial­økonom eller retoriker for å forstå at slike dokumentasjonskrav om virkninger av skattepolitikk isolert sett, mer er et spill for det politiske ­galleriet

Hvis Støre tilfeldigvis skulle komme i nærkontakt med dette innlegget, ville han kanskje med rette kunne si at forfatteren ikke har dyp nok forståelse for politisk formidlingskunst til å trekke de rette slutninger. Og det har han jo i så fall rett i.

Derfor ville det vel også være helt utenkelig at Støre, eller en annen sentral politiker, i ville kunne være i nærheten av å overveie å bytte ut sine retorisk anlagte dokumentasjonskrav, i den hensikt å stille regjeringen stil veggs. Bytte ut med en noe mer saklig, retorikk-fri variant, for eksempel i denne formen:

Regjeringens skattepolitikk kan isoleet sett vise seg å kunne gi noen forventede (positive) sysselsetningsvirkninger, men vår skattepolitikk vil samlet sett være mer rettferdig, både hva angår kampen mot ulikheter, i kampen for økt sysselsetting og for tryggere arbeidsplasser.

I det hele tatt for opposisjonen å antyde at regjerningen muligens vil lykkes med noe av sin skattepolitikk i sysselsettings-sammenheng, selv med et raskt tillegg om at opposisjonens politikk alltid vil være bedre, ville av kommunikasjonsrådgivere blitt ansett som en katastrofe, både for Støre og de andre partier i opposisjon.

Kanskje det til slutt likevel vil kunne være betimelig å si, at selv om retorikken gjerne må tas i bruk, også i den hensikt å så tvil om virkningen av motstanderens politikk, så pass på – så man ikke havner på retorikkens manipulerende sidespor.

Det er hverken fair eller redelig, å hoppe retorisk bukk over komplekse, men samtidig viktige kausale sammenhenger i skattepolitikken.

Selv om man da lett vil måtte erkjenne at veldig lite av den har dokumenterbare virkninger i favør av kun egen politikk.