Publikum bør ha forventninger til politiet - men om hva?

Øystein Blymke er tidligere ekspedisjonssjef i Justisdepartementet. 

SYNSPUNKT. Politiforskere har konkludert med at det stadig synes vanskeligere for publikum å få kontakt med politiet, og at politiet i dag driver mer med brannslukning, og mindre med forebygging enn hva de gjorde før.

Ikke spesielt oppløftende resultater med andre ord. En nyansering eller tilføyelse til forskernes slutninger kan imidlertid være på sin plass. 

Hvis hovedhensikten med politireformen kun har vært å øke publikumskontakten med politiet, og øke tilgjengeligheten når behovet for hjelp var til stede, ville nærmest enhver tilføyelse til forskernes resultater vært overflølødige.

Reformen sikter imidlertid langt ut over å skulle forbedre politiets relasjon eller kontakt med publikum.   

Dette innlegget trekker dermed ikke forskernes problemstilling eller funn i tvil. Det den gjør er å stille noen kritiske spørsmål ved om hyppigheten av publikumskontakt, målt med synbarhet og antall polititjenestemenn pr. 1000 innbyggere er en god nok måte å vurdere reformens vellykkethet på? 

Folks følelser og opplevelser av nærhet og kontakt med politiet er et viktig nok parameter for måling av reform-vellykkethet.

Men det er selvfølgelig ikke tilstrekkelig for å kunne bedømme om nærpolitireformen representerer et fremskritt eller tilbakeskritt når det gjelder å kunne takle politiets fremtidige kriminalpolitiske utfordringer.

Nettkriminalitet- og cyberkriminalitet stiller nemlig ikke bare kompetansekrav til politiet. De trekker dessuten på ufattelig store politiressurser.

Sagt på en litt annen og noe mer lettvint måte: Det hjelper lite med en politipost på hvert gatehjørne hvis kriminaliteten hovedsakelig foregår i de skulte lukkede rom, på nettet, og i en server 1000 mil unna.

Forskerne knytter i liten grad sine betraktninger til hvilke kriminalpolitiske utfordringer politiet og politireformen står overfor, ut over de krav publikum stiller om bedre kontakt, og større tilgjengelighet.

Forskerne definerer dessuten hovedformålet med reformen noe begrenset slik: «Et operativt, synlig og tilgjengelig nærpoliti som har kapasitet og kompetanse til å forebygge, etterforske og påtale kriminelle handlinger, og sikre innbyggerne trygghet».

Deres slutninger på dette grunnlaget begrenses derfor naturlig nok til at publikums henvendelser ivaretas dårligere etter, enn før reformen, og at politiets forebyggende arbeid synes lavere prioritert etter at reformen tok til å virke.

Et mer grunnleggende spørsmål må derfor kunne stilles. Hvordan tilrettelegger politireformen for at etaten skal kunne utføre sitt antatt viktigste samfunnsoppdrag: Bekjempe og redusere kriminaliteten? Selvsagt er en god og nær publikumskontakt og forebyggende arbeid også viktig i den sammenheng, men ikke avgjørende.

Avgjørende for at politiet skal kunne bekjempe dagens kriminalitet på en virkningsfull måte vises i kvaliteten på deres straffesaksarbeid, i deres etterretnings- etterforsknings- og påtalerettslige arbeid.  

For å kunne bekjempe dagens og morgendagens kriminalitet effektivt, vil det først og fremst kreves høy juridisk og polisiær kompetanse, og et nært samarbeid med andre etater som på ulikt vis kommer i befatning med de kriminelle saker og de kriminelle miljøer.

Nettkriminalitet- og cyberkriminalitet stiller nemlig ikke bare kompetansekrav til politiet. De trekker dessuten på ufattelig store politiressurser.

Derfor gir det i slike sammenhenger liten mening å diskutere ressursbehov, kun ut fra reduksjon i antall lensmannskontor eller et redusert antall politipatruljer når disse er umiddelbart ønskelig å ha på åstedet.

Da er det all grunn til å spørre: Er det mulig for politiet, både å satse på økt fysisk tilstedeværelse, økt fysisk nærhet og økt kontaktsøkende arbeid, samtidig som publikum og politikere også krever økt innsats mot en stadig mer alvorlig og kompleks nettbasert kriminalitet?

Kriminalitetsbilde og trusselbilde er i rask og stadig endring. Selv om ønskene om et nærhetspoliti jevnlig går tilbake til lensmannsetatens effektive og resultatgivende forebyggende arbeid, er vi dessverre ikke der i dag.

Vi må innstille etaten, kompetansen og ressursene for øvrig, etter de teknologiske og sosiale realiteter vi står overfor. Vi må med andre ord skride videre med reformen, på et mer realistisk, og et noe mindre nostalgisk grunnlag.

Da kan det hende at politireformen vil vise seg å være et godt svar på dagens og morgendagens polisiære utfordringer. Og kanskje gi svar som ikke minst vil komme publikum til gode.