Interessestyrt, irriterende eller irrelevant?

Dagens Perspektiv har i de siste dagene satt søkelyset på ansatterepresentasjon i norske aksjeselskap. Det er bra! Ordningen fortjener mer oppmerksomhet – det gjelder både bruken og nytten av ordningen – for de ansatte, for styret og for selskapet.

Undersøkelser viser at ansattrepresentantens innflytelse varierer sterkt: fra toneangivende erfarne styremedlemmer med stort kontaktnett og tett forhold til ledelsen ned til tause deltakere uten noe selvstendig initiativ i sakene. Undersøkelsene viser også at styrets betydning i selv er en viktig variabel.

Enkelt sagt: dersom de sentrale avgjørelsene fattes utenfor styret – hos store aksjonærer, i ledelsen eller på familiemiddag hos eierfamilien – har heller ikke de ansattvalgte styremedlemmene mye innflytelse.

Funn om en sammenheng mellom antall styremøter og ansattes innflytelse (jf oppslag 25/3) må forstås i lys av dette og bygger på en antagelse at styrer med grep om selskapet møtes oftere enn ‘papirstyrer’. Flere styremøter i seg har neppe noen betydning.

Selv har jeg lenge undret meg over hvorfor ordningen brukes i stadig mindre grad samtidig som oppslutningen om ordningen holder seg oppe. Det er ikke lett å finne motstandere av ordningen, men det er heller ikke så lett å finne entusiastiske tilhengere. 

Frode Solberg gjør et forsøk på å polarisere en slik debatt i et intervju 22/3. Utsagnet om at - Norske styrer har for tradisjon at det blir to fronter, aksjonærvalgte mot de ansattvalgte (sitat) – er svært interessant. Uttalelsen står i skarp motsetning til tidligere forskning både fra Fafo og BI (Morten Huse og kolleger).

Vi finner at styrearbeidet er preget av konsensus, lite konflikt og få formelle avstemninger. I stor grad er man enige om de store linjene.

Ansattrepresentantene selv forteller at de slett ikke protesterer på alt, motstand spares til de viktige sakene. ¾ av de norske ansattrepresentantene svarte (i undersøkelsen som ligger til grunn for artikkelen det refereres til 22/3) at de har et svært godt eller godt forhold til aksjonærvalgte styremedlemmer og til ledelsen. Tidligere undersøkelser viser at forholdet er godt også den andre veien og at lederne, slik Leif Frode Onarheim påpeker i sitt innlegg den 26/3, setter stor pris på ordningen. Erfaringen er at ansatte i styret gir viktige bidrag til selskapets drift.

Onarheim deler nok dermed min undring over at en ordning som bidrar til bedre styrearbeid og bedre drift ikke utnyttes bedre. Min påstand er at fagbevegelsen har et stort potensial til økt satsing på ansattrepresentasjon. Onarheim, med sine lange næringslivserfaring og engasjement hos NHO, kan kanskje bidra til å forstå hvorfor arbeidsgiversiden ikke har vært mer aktivt for å få flere ansatte inn i styret. Som en samlet arbeidsgiverside sluttet seg til i 2010 (NOU 2010:1,s. 140): «Både ansattrepresentantenes positive bidrag til virksomhetens drift, og den selvstendige demokratiske verdien det har at arbeidstakerne er representert i de styrende organer i selskapet de arbeider i, tilsier at de ansatte bør være representert i de styrende organer i flest mulig selskaper». Hvorfor griper ikke flere eiere og ledere muligheten til å få tilgang til – som Onarheim skriver - gode innspill om effektivisering, muligheter for styrking av kompetansen nær produksjonslinjene, tilbakemelding om miljøet i bedriften, eller tilbakemeldinger på produkter og markedsføring dersom det for eksempel er konsumvarer som produseres?

Leder av StyreakademietNorge, Victor Jensen, er 25/3 bekymret for at de ansatte ikke forstår sin rolle som styremedlem, mange skjønner ikke at det er selskapets interesser som skal være førende. Som han sier: Og det er ingen hensikt å ha med tillitsvalgte som tror de skal kunne drive lønns- og fagforeningspamper rundt styrebordet.

I vår undersøkelse svarer to prosent av ansattrepresentantene at de tar utgangspunkt i fagforeningens interesser i sitt styrearbeid. Vi har ikke tall på hvor mange generalforsamlingsvalgte styremedlemmer som svarer ‘aksjonærenes interesser’ på et tilsvarende spørsmål.

Det interessante spørsmål er hvordan selskapets interesser skal defineres og hvem som har en legitim plass i den diskusjonen. I våre undersøkelser er ansattrepresentantene opptatt av langsiktig drift. Hvis de andre styremedlemmene utelukkende setter økonomiske verdier i form av kortsiktig profitt og aksjekurs på topp, ender vi kanskje med det konfliktfylte styret som Solberg predikerer.

Men da har vi kanskje også mistet noen andre verdier? 

Inger Marie Hagen er forsker ved Fafo