Det er på tide å la politiet selv få jobbe med sin egen reform

Øystein Blymke er tidligere ekspedisjonssjef i Justis- og beredskapsdepartementet. 

SYNSPUNKT. Den nå så utskjelte nærpolitireformen høstet i de tre første årene av sin korte levetid, bred politisk oppslutning.

Målet med reformen er, slik det for tiden uttrykkes på regjeringens hjemmesider, å «sikre tilstedeværelse av et kompetent og effektivt lokalt nærpoliti, der befolkningen bor, og samtidig utvikle gode fagmiljøer som er rustet til å møte dagens og morgendagens kriminalitetsutfordringer»

Et slikt klart reform-mål, til politisk å være, burde være mer enn godt nok for politietatens dyktige ledere og tjenestemenn å ta ansvaret for å gjennomføre.

Det ansvaret har da også politikerne gitt politiet. Både Politidirektoratet og politidistriktene har et solid faglig/polisiært grunnlag å jobbe ut fra frem til målet: En mer effektiv tjenesteyting, herunder en mer resultatgivende kriminalitetsbekjempelse, til det beste for befolkningen, i by og land.

Og ikke nok med det. Reform-målet er også godt forankret, utviklet og tilpasset til de ti grunnprinsippene som i et halvt århundre har vært førende for utviklingen av norsk politi (se tekstboks).

Disse to politiske og faglige forutsetninger for en vellykket nærpolitireform, synes dessverre ikke å være til stede lenger.

Politisk konsensus om reformens premiss, mål og virkemidler er avløst av beskyldninger – hovedsakelig fra opposisjonen – om sviktende oppfølging, vridning av målsetting, manglende bevilgninger og dårlig politisk lederskap.

Midt oppe i denne politiske krangel står 17.000 tjenestemenn og kvinner, politiledere, mellomledere og tillitsvalgte, fra direktorat og politidistrikt, med en formidabel oppgave – pålagt dem av politikerne: Å skulle gjennomføre en krevende nærpolitireform som mest av alt krever politisk støtte, gjensidig tillit og tålmodighet i tid, fra alle hold.

I stedet fortsetter krangelen om sentralisering og desentralisering, om kommunene bør bestemme mer eller mindre over politiets tjenester, om hvor lensmannskontoret bør ligge og ikke ligge, om hvor mange tjenestemenn det bør være ute i gata, og hvor mange som bør sitte inne på kontoret, om responstid, om politiet forebygger eller etterforsker for lite eller for mye, og om hvorfor politibyråkratiet vokser i Politidirektoratet, og samtidig utarmes i distriktene.

Sagt litt forsiktig: Slike politiske reform-diskusjoner, også om reformens faglige/polisiære spørsmål, burde politikerne kanskje ha gjort seg noe mer ferdig med under utrednings- og vedtaksfasen i regjering og storting, og da med de 10 grunnprinsippene som politisk utgangspunkt?

For nå, 3-4 år ut i implementerings-prosessen er vel tiden inne for politikerne til å gi etaten selv – Politidirektorat som politidistrikt – en fair sjanse til å vise at de har politikernes tillit, og at de er sitt ansvar bevisst?

Som antydet foran; Norsk politi har i minst et halvt århundre vært styrt av 10 gode, men også fornybare prinsipp.

I lys av vår digitale tidsalder må bruken 40-50 års gamle prinsipp for politiets samfunnsoppdrag i det minste måtte kunne reformeres, gjerne for å bevares.  

Behovet for å se på gamle prinsipp med digitale polisiære øyne er åpenbart til stede.

Ikke minst prinsippene om et hva et desentralt politi egentlig betyr, om samspillet med publikum, kommune og lokalsamfunn skal være som det alltid har vært, og ikke minst om viktigheten av politiets forebyggende virksomhet skal ses på, på samme måte i 2020 som i 1980.

Det kanskje mest oppsiktsvekkende i den politiske diskusjonen om reformens premiss og mål, er derfor at dagens og morgendagens kriminalitetsutfordringer ikke mer kritisk og aktivt blir trukket fram som avgjørende for hvordan man politisk bør forstå de 10 prinsippene i dag, vurdert opp mot da de ble grundig politisk debattert i 70-80 årene?

På den tiden visste vi for eksempel svært mye mindre enn i dag, om politiets informasjonsbehov for bruk av IP-adresser, ID, om grensedragning – terror nasjonalt-internasjonalt, om Big data, algoritmebruk, om bruk av kunstig intelligens, og ikke minst: om bruk (og misbruk) av sosiale medier.

Førsteamanuensis og historiker Birgitte Ellefsen spør i en kronikk i Aftenposten fra 21. august temaet om ikke lokaldemokratiet burde bestemme mer av politiet tjenesteyting.

Hun sier blant annet at: «Nærpolitireformen har fjernet den siste rest av lokaldemokratiets innflytelse over politiet, og gitt mindre rom for lokale prioriteringer og tilpasninger. Slik har det ikke alltid vært».

Nei, slik var det kanskje ikke alltid vært. Men, i gode gamle dager var kanskje ikke kriminalitetsbildet helt det samme som det er i dag?

Blant annet med den følge at politiets forebyggende strategier – herunder samspillet med kommunene – i dag må kunne ha et noe annet innhold enn det hadde for bare 20-30 år siden?

Når det gjelder Arbeiderpartiets syn på reformens skjeve gang, så synes partiet tydeligvis også ha et stigende behov for å kunne vurdere reformens resultat så langt, opp mot den forståelsen politikerne hadde for et halvt år-hundre siden, om de ti prinsippers innhold.

I en Aftenposten-artikkel om nærpolitirefomen, også fra 21. august sier dessuten partileder Støre at «... vi ser det er knapphet på politifolk ute, og et byråkrati som vokser i direktoratet».

Ja vel – men hva er så Arbeiderpartiets vurdering av det kriminalitetsbilde som man må formode har utløst etatens behov for det mange politikere kaller et voksende politibyråkrati?

Kanskje ligger noe av forklaringen i at mer effektivt (resultatgivende) og nødvendig politiarbeid nå oppnås i vel så stor grad på kontoret, som ute på gatene?

Svar på sine spørsmål får kanskje politikerne hvis de går i en faglig/politisk dialog med de hovedansvarlige for gjennomføring av reformen i etaten, og ikke bare stiller spørsmål seg imellom – som politikere.