Bedre tjenesteyting i en mer sentralisert struktur

Øystein Blymke er statsviter og tidligere ekspedisjonssjef i Justis- og beredskapsdepartementet. Han er også tidligere prosjektleder for «Politireform 2000».   

Men, det forutsetter i det minste at begrepet sentralisering får en mer fair og meningsfull behandling enn det får i den noe opphetede debatten som foregår om nærpolitireformen.

Mindre detaljstyring

Det er nå knappe 20 år siden den forrige, omfattende politireform ble gjennomført. Det politiske oppdraget vi fikk for prosjektet den gang («Politireform 2000») var å legge fram forslag til en stortingsmelding som innebar en betydelig «sentralisering» av funksjoner og oppgaver i norsk politi. Antall politidistrikt ble redusert fra 54 til 27. En rekke funksjoner og beslutningspunkt som tidligere var spredt – med utgangspunkt i en stadig voksende departementsavdeling, over femti politimestre og godt over 300 lensmenn – ble sentralisert, og lagt til et nytt Politidirektorat.

Sentraliseringsbestrebelsene for knapt tjue år siden skulle med andre ord gi mindre departemental (detalj)-styring, og mer sentral polisiær styring fra et nytt Politidirektorat. En slik styringsmodell forutsatte imidlertid et redusert kontrollspenn ut i etaten for at etaten i det hele tatt skulle kunne fungere rasjonelt. Derfor reduserte man fra 54 til 27 politistrikt – det våget man den gang også å kalle sentralisering, uten at noen bevisst ønsket å misforstå den betydningen prosjektet la i begrepet. 

Nødvendig sentralisering

Den politiske diskusjon om sentralisering av norsk politi var imidlertid den gang mer knyttet til å samle mer av den administrative styring og beslutningsmyndighet til en ny politidirektør.

Det var snakk om sentralisering av polisiær myndighet – som mange den gang var redd ville gå på bekostning av den myndighet departementet og statsråden hadde over politiet.

Dette konstitusjonelle styringsrett-poenget nevnes for å illustrere hvor viktig det er å ikke gå seg verbalt og retorisk vill i de mange betydninger sentraliseringsbegrepet kan anvendes i.

Kriminalitets-geografi og de kriminelles digitaliserte atferdsmønstrene må i dag til en viss grad styre hvordan politiet skal organisere seg på en funksjonell måte. Kriminaliteten opptrer heller ikke like hyppig og synbart lenger, der folk bor. Den holder seg mer skjult, i en server – et sted der ute. Virkningene av den stadig mer skjulte og fordekte, digitaliserte kriminaliteten er ikke desto mindre ødeleggende for folk – der de bor.

Skulle man i dag forsvart å opprettholdelse 27 politistrikt og over 350 lensmannskontor slik «reform 2000» la opp til, ville det sannsynligvis blitt nødvendig med en rekke administrative, teknologiske og logistiske samarbeidsavtaler mellom direktoratet, distriktene, tjenesteenhetene og lensmannskontorene. Avtaler som det formodentlig vil kunne bli færre av nå når nærpolitireformen med noen sentraliserende trekk, er vedtatt.

Det viktige for departement, Politidirektorat og etaten for øvrig, er nå å få gjennomføringsjobben gjort

Nye handlingsplaner er ikke det reformen trenger nå

Det viktige for departement, Politidirektorat og etaten for øvrig, er nå å få gjennomføringsjobben gjort. Det vil si å gjennomføre reformen administrativt og operativt, i tråd med alle de styringssignaler, faglige prinsipper og budsjetter som er vedtatt, både i Storting, regjering og i POD.

Planer, meldinger, utredninger, implementeringsprosjekt, og evalueringer synes det å være nok av.

Det kan for eksempel nevnes at Direktoratet for forvaltning og IKT kontinuerlig evaluerer reformen. Justisministeren sa nylig at det skal legges frem en stortingsmelding om videreutvikling av politiet i vårsesjonen. Det byråkratiske utrednings- og evalueringsarbeidet som foregår for å gjøre norsk politi bedre, synes med andre ord godt ivaretatt.

Feltarbeid

En del av det operative feltarbeidet for å få reformen til å virke som forutsatt gjenstår.  En vellykket gjennomføring er nå ikke minst avhengig av at Politidirektoratet og det enkelte distrikt vises tillit fra sentralt hold – tillit til at de klarer jobben. POD og politidistriktene må dessuten gis klare nok, og ikke for skiftende politiske signaler om hva det forventes av reformen, og under hvilke økonomiske og administrative betingelser forventningene skal innfris. Det vil i så fall være helt i tråd med hva «Politireform 2000» i sin tid hadde som hoved-betingelse for en god utvikling av norsk politi.

Nærpolitireformen kan forhåpentligvis bli en naturlig og nødvendig oppfølging av hva politikerne sto sammen om – i år 2000.