Aldersgrensene i arbeidslivet må ses i sammenheng

Vibeke Hammer Madsen er administrerende direktør i Hovedorganisasjonen Virke. Les flere av hennes synspunkt her.

SYNSPUNKT: Debatten om aldersgrenser i arbeidslivet blusser opp med jevne mellomrom, senest på Høyres landsmøte nå i april. Hver gang en slik diskusjon dukker opp, blir jeg sittende og riste på hodet. Ikke fordi de diskuterer aldersgrenser, men fordi de diskuterer med skylapper på, og fordi fokuset er utelukkende rettet mot den såkalte 72-årsregelen i arbeidsmiljøloven.

Det politikerne og andre debattanter elegant velger å overse, er at det også finnes andre aldersgrenser, både i arbeidsmiljøloven og i andre lover. Disse aldersgrensene må ses i sammenheng.

Lavere grense for offentlige

I dag er det en høyere øvre aldersgrense i privat sektor enn i offentlig sektor. I privat sektor er grensen på 72 år og følger av arbeidsmiljøloven. I statlig og kommunal sektor er den 70 år og følger av henholdsvis aldersgrenseloven og tariffavtale. I statlig sektor har man i tillegg en rekke særaldersgrenser som er betydelig lavere enn 70 år, for eksempel for polititjenestemenn.

Før aldersgrensen i arbeidsmiljøloven ble endret fra 70 til 72 år i 2015, var det like aldersgrenser i privat og offentlig sektor. Hvorfor vi nå har ulike aldersgrenser er et lite mysterium for meg. Blir du tidligere gammel om du jobber i offentlig sektor?

Før vi overhodet vurderer å endre 72-årsregelen i arbeidsmiljøloven på nytt, må vi se reglene i sammenheng og sørge for at det er like aldersgrenser i offentlig og privat sektor.

Arbeidslivet har flere aldersgrenser

En ting er at politikere og andre debattanter glemmer å se sammenhengen mellom de øvre grensene i offentlig og privat sektor. En annen ting er at de glemmer at det også finnes andre aldersgrenser i arbeidslivet.

Hvis seniorene i arbeidslivet er friskere enn før, bør samme argument tilsi at også de nedre grensene skulle heves

Ett eksempel er at arbeidstakere i 60-årene har spesielle rettigheter knyttet til ferie og redusert arbeidstid. Alle arbeidstakere får en ekstra ferieuke fra de fyller 60 år, og når man fyller 62, får man rett til redusert arbeidstid.

Et annet eksempel er at oppsigelsesfristene øker i takt med ansettelsestid og alder. Lovens utgangspunkt er én måneds oppsigelsesfrist. Med noen forutsetninger legges det automatisk på én måned ekstra oppsigelsestid ved både 50, 55 og 60 år. Det er derfor ikke uvanlig at en ansatt over 60 år har et halvt års oppsigelsestid.

Vi gir i begge ender

Jeg mener at også disse aldersgrensene må ses i sammenheng med den øvre aldersgrensen. Hvis man hever den øvre aldersgrensen, for eksempel med to år som man gjorde i 2015, ville det vært naturlig at man også hevet de andre aldersgrensene tilsvarende. Denne sammenhengen ser tydeligvis ikke politikerne, for disse aldersgrensene har stått på stedet hvil mens man har hevet den øvre grensen.

Resultatet er at vi får en lengre periode hvor seniorene har særrettigheter sammenlignet med andre arbeidstakere. Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål: Vil dette gjøre eldre arbeidstakere mer attraktive å ansette?

Folk lever lengre og har bedre helse, og dette brukes som hovedargument for å endre aldersgrensene i arbeidslivet. Men hvis seniorene i arbeidslivet er friskere enn før, bør samme argument tilsi at også de nedre grensene skulle heves. Samtidig bør arbeidstakere og arbeidsgivere i offentlig og privat sektor få like regler.

Det finnes ingen snarveier til ungdomskilden.