Slakter den norske tenkemåten: General-oppgjør med den norske eliten

Når historikeren Terje Tvedt snakker om det han kaller den norske tenkemåten, mener han ikke nødvendigvis slik du og jeg tenker. Han mener slik den politiske eliten, de toneangivende i media og frivillige organisasjoner tenker. Felles for dem er at de er stivnet i et statisk, felles ideologisk tankemønster uten å oppfatte det selv.

I boken «Norske tenkemåter», som kom i april, hevder Tvedt at en toneangivende oppfatning i Norge er ideen om at menneskerettighetene er universelle – i en helt spesiell forstand. Man tror at alle, uansett religiøs tilhørighet og historie egentlig ønsker demokrati med menneskerettigheter. Derfor må man også bortforklare at folk helhjertet støtter f. eks. et islamsk verdensomspennende kalifat og forklare det med at overbevisningen kommer ikke «innenfra», men er Vestens skyld, eller det skyldes utenforskap i Europa. «Noen har tatt monopol på forestillingen om hva som er den gode handling, som om det er de som representerer Moralen», skriver Tvedt i boken, som er en samling artikler fra 2002 til i dag med tilhørende refleksjoner.

Historieprofessoren ved Universitetet i Oslo og geografiprofessoren ved Universitetet i Bergen mener begreper som Nord og Sør aldri har vært nyttige, og nå bare blir mer og mer utdaterte. Kina og India, Brasil og Iran, Syria og Libya, har aldri hatt felles interesser. Slike enkle kategorier har bidratt til å gjøre den faktiske verden uforståelig. Politikere og andre har «plassert seg på en godhetens pidestall som andre har finansiert», skriver han.

– Filosofen Arne Johan Vetlesen hevder (Klassekampen, 12. april) at du har gjort «mediekarriere» på å snakke om ”remoralisering” av politikken?

– Han tar feil. Jeg har prøvd å identifisere og forstå de verdensbildene og selvbildene som har dominert norsk politisk tenkning de siste tiårene. Jeg har også dokumentert at viktige nasjonale debatter om kompliserte spørsmål er blitt redusert til enkle moralske valg. Jeg har vært opptatt av tenkemåters historie, mens filosof Vetlesen tror jeg har drøftet moralfilosofiske spørsmål. Det med «mediekarriere» er pussig og litt smålig. Jeg har jo laget noen tv-serier, som hvis man tenker mediekarrieremessig, er noe større - selv om filosofen ikke kjenner til det, sier Tvedt. Han har blant annet laget tre TV-serier om vannets historie og fremtid vist i rundt 150 land.

–  En av årsakene til at kritikken kanskje iblant er mer nyansert når jeg er angrepsmålet, er at jeg kan ikke så lett bli beskylt for å være en trangsynt nasjonalist, siden jeg har forsket på Midtøsten og Afrika i flere tiår. Jeg har også jobbet for FN flyktningkommisær. Jeg har skrevet flere bøker om regionen og reist mer i det enorme Nilområdet enn noen annen nordmann.

Ikke imot moral

– Det jeg holder på med er selvsagt ikke å kritisere snillisme, eller sinnlagsetikk, eller ideen om medmenneskelighet eller medfølelse. Ved at kritikerne hele tiden sier at jeg kritiserer empati, medmenneskeligheten og lignende, søker de å unngå oppmerksomhet om mitt anliggende: analyser av deres tenkemåter, understreker Tvedt.

Resonnementet hans går på at Norge ble en global, utenrikspolitisk aktør i en helt bestemt historisk epoke hvor det var én dominerende tankegang, også internasjonalt, som gikk på at noen land var «utviklingsland» og burde utvikles av «de utviklede landene», slik at de ble slik som «oss» – giverne, og at alle egentlig ønsket å nå det samme utviklingsmålet. Norge så på alle land i det såkalt Sør som nærmest like.. Det interessante er ikke at «våre» normer skulle gjelde – eller at de ble tatt for gitt – men hvor lett man trodde det ville bli å få verden til å følge Vestens utviklingsmodell.

«Etter hvert utviklet dette feltet et tilnærmet monopol på Norges samtale om verden og Norges rolle i den», skriver Tvedt.

Vår politikk overfor andre land ble altså preget av at vi så oss selv som en hjelper og de andre landene som mottakere. Samtidig hadde vi ingen bakgrunn som kolonimakt, som ville ha skapt en konkurrerende kunnskapstradisjon.

Siden gikk det, fortsetter Tvedt, tiår etter tiår til tross for det ble mer og mer klart at store deler av verden har sine egne verdier og tenkemåter. Mange ville slett ikke bli som oss. Særlig ikke de som er tilhengere av radikal islam eller islamisme. Men den politiske eliten som har vokst frem i Norge de siste tiårene er blitt flasket opp i disse verdensbildene, og det er derfor ikke så rart at de henger fast i dette utgangspunktet, mener han.

Bistand, immigrasjon, velferdsstaten

Han kaller denne perioden i den nære historien da Norge både debuterte som hjelper og fredsmekler på den globale arena og plutselig fikk en usedvanlig stor innvandring til landet, for det «internasjonale gjennombruddet». Ved å bruke dette begrepet som en bevisst parallell til «det nasjonale gjennombruddet» på 1800-tallet, da Norge bygget seg opp som nasjon, vil han understreke den fundamentale betydningen denne endringsprosessen har hatt.

– Bistandsideologien målbærer nettopp ikke ideer om at norske eller vestlige verdier er best. Den støtter seg på oppfatningen om at de verdiene som spres via utviklingshjelpen tvert imot er universelle verdier. Det var klare historiske grunner til at de vestlige verdiene ble forkledt og forstått som universelle, men det bidro til å gjøre bistandsepoken til en mye mindre effektiv spreder av vestlige verdier som demokrati og likestilling enn hva den kunne ha blitt, hevder Tvedt.

– Ta Libya, et land Norge var med på å bombe uten noen virkelig diskusjon i storting eller regjering. Alle var enige om at bombingen var moralsk riktig. Det var nesten ingen debatt i etterkant heller, da det var blitt åpenbart at Gaddafis flyvåpen var totalt knust, og bombingen ikke styrket verken demokrati eller menneskerettigheter, men la en fungerende stat i grus. Norge støttet islamister, stormaktene ønsket regimeendring og den Afrikanske Union ønsket fred. Ingenting av dette spilte noen rolle i den norske diskusjonen. Da er vi bortenfor både konsekvensetikk og sinnelagsetikk. For norske politikerne valgte å se på krigen først og fremst som en kamp for menneskerettigheter og demokrati i den arabiske verden. Libya var blitt omdefinert til en arena hvor demokratiet var på fremmarsj, og virkeligheten var uten betydning. Det finnes bare én alternativ fortolkning: De skjønte hva som skjedde, men var uærlige. Inntil det motsatte er bevist, tror jeg på at de mente hva de sa.

Han tror det kan bli en tung skute å vende. Bistand og tilliggende næringer er en vekstindustrier.

– Bare i Oslo-området er det over 2000 personer ansatt i det jeg kaller det humanitær-politiske kompleks, det vil si folk som arbeider med bistand, påvirkningsarbeid, innsamling, nødhjelp og lignende. Mange av de mest sentrale politikerne kommer fra dette komplekset. Hva har Jonas Gahr Støre og Børge Brende til felles? Jo, begge har vært generalsekretærer i Norges Røde Kors. Det er grunn til å tro at dette politikkfeltets verdensbilder og selvbilder har påvirket måten politikerne tenker på, sier historieprofessoren.

Tripoli, Libya, juni 2011: Libyas hovedstad Triopli rystes av bomber fra vestlige allierte styrker. En krig Terje Tvedt er svært kritisk til at Norge deltok i. (Foto: Reuters/NTB-scanpix).

Ingen partipolitisk slagside

– Har den norske tenkemåten en politisk farge?

– Nei, det slående har jo snarere vært en forbausende sterk nasjonal enighet om helt grunnleggende oppfatninger om menneskerettighetenes universalisme, om Norge som humanitær stormakt, om Norge som verdensmester i bistand og som bombenasjon i Libya. Enigheten har imidlertid blitt påvirket av partipolitiske forhold – særlig av at KrF har vært i vippeposisjon hele veien og har hatt én viktig hjertesak, bistand. Alle beilerne til KrF har derfor også måttet bruke partiets retorikk om utvikling, dialog, «Nord» og «Sør», universelle verdier og fattigdomsbekjempelse.

– Du langer ut mot navngitte politikere av de fleste farger i artikkel etter artikkel. Men jeg ser ikke noe om Siv og Sylvi. Er du ikke redd for å bli beskyldt for å være litt brunskvettet dersom du ikke tar klart avstand fra Listhaug?

– Nei, sier han. Det kommer fort. – Jeg må igjen minne om at dette er en studie av historien. Dessuten, også Frp har vært en del av denne store enigheten. Frp var ett av partiene som ivret for bombing for menneskerettighetene i Libya. Og de var som alle andre stortingspartier med på å opprette Norsk senter for demokratisstøtte i 2002, da de norske partiene i fellesskap skulle bygge partier i utviklingsland.

Nasjonal identitet

– Du er blitt satt opp som en slags motpol til sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen, hva synes du om det?

– Han målbærer først og fremst det som har vært offisiell regjeringspolitikk i mange år, idealet om det multikulturelle samfunn med en ideologi hvor det ikke finnes noe som heter norske tradisjoner som samfunnet skal organiseres rundt. Offisielle dokumenter snakker også om majoritetskultur, rikskultur eller sentralkultur og svært sjelden om særegne norske politiske tradisjoner som det multikulturelle samfunn skal organiseres rundt.

– Så han er ikke din hovedmotstander, som man kan få inntrykk av i debatten?

– Overhodet ikke, jeg har ingen motstandere. Jeg tenker helt annerledes. Det han har sagt når det gjelder multikulturalisme og islamisme er dessuten i store trekk ikke noe annet enn det som står i diverse stortingsmeldinger og regjeringsdokumenter de siste tiårene.

– Mener du nasjonal identitet er sosialt konstruert, iboende eller noe midt i mellom?

– I hvert fall ikke at den er konstruert for ca 150 år siden. Det er for snevert å hevde at nasjonal identitet generelt er en moderne konstruksjon. Forestillingen om Norge og nordmenn oppsto flere hundre år tidligere, og var ikke ganske enkelt et produkt av den moderne nasjonsbyggingen. Det ble jo produsert flere verker om Norges historie allerede fra 1500-tallet av. I noen andre land kan nasjonal identitet vært mer bevisst utformet og kommet senere.

– Hva mener du om” norske verdier”?

– Det er ufruktbart å lete etter de «norske verdiene», fordi folk er veldig uenige. Det er mer hensiktsmessig å snakke om politikk, institusjoner og tradisjoner utviklet over tid, som f.eks mangel på klansamfunn, tillit mellom folk og øvrighet, likestilling mellom kjønnene og et rotfestet demokrati . Å lete etter det som bare er norsk, er også en blindgate, også fordi det neppe finnes og er uten interesse. Men Norge som et erfaringsbasert fellesskap har utviklet noen samfunnsmessige ordninger som er både veldig positive og ekstremt sårbare. Det er bare dumt når diskusjonen om det «norske» blir redusert til et spørsmålom hardingfele eller rømmegrøt.

Likestilling og holdingfellesskap

– Likestilling er viktigere enn rømmegrøt?

– Ja, og viktigere enn hardingfela også! I diskusjonen om det norske multikulturelle samfunnet har mange sagt at det er tilstrekkelig at de nye landsmenn følger loven, fordi det er så vanskelig å definere hva som er «norske verdier» utover dette. Men spørsmålet er altså feil stilt.

– Vil velferdsstaten overleve?

– Det avhenger av mange faktorer, og som historiker kan jeg ikke svare for fremtiden. Men historisk er velferdsstaten et produkt av en rekke betingelser som kom sammen på en helt spesiell måte i enkelte land. Derfor er den ganske unik, og også sårbar. Hvis politikerne fortsetter å tro at vi er kommet til historien sluttpunkt, som Francis Fukuyama hevdet for noen år siden, og at alle egentlig er enige i at utopien er her allerede, er det også naturlig at de ikke bekymrer seg for velferdsstatens fremtid.

– Er alle de nyankomne fra Asia og Afrika en trussel mot den nasjonal identiteten?

– Nei, Norge er blitt et mulitkulturelt samfunn. Ingen vil vel tilbake til den tiden da vi aldri møtte folk fra andre land her i Norge? Spørsmålet er ikke å gjenvinne en nasjonal identitet som har fått tapt – det er uansett et håpløst prosjekt. Spørsmålet er hvilken identitet vi skal ha i det lange løp, og hvordan vi skal håndtere identitetsspørsmålet nå som vi har fått en sammensatt befolkning.

– Du etterlyser et nytt, nasjonale dannelsesprosjekt.. Hvordan ser du selv for deg at denne nye norske identiteten?

– Det planlegger jeg å skrive en egen bok om.