Venstre om i alle retninger

17 millioner mennesker var arbeidsledige i eurolandene i februar og ledigheten er med 10,8 prosent den høyeste i på 15 år (se figur 1). Det kan få konsekvenser når viktige valg i Frankrike, Hellas og Tyskland finner sted i mai. Krisen i eurosonen er langt fra over. Smittefaren kan blusse opp igjen på kort varsel, heter det i en EU-rapport som ble publisert før EU-toppmøtet i København i begynnelsen av april.  

Situasjonen gjør politikerne i EU nervøse. Den politiske kampen hardner til. De neste to månedene kan avgjøre om Europa de neste årene blir sosialistisk rødt eller fortsatt vil domineres av borgerlig blått (se tekstboks).

Siden i fjor sommer har en serie av rød-grønne regjeringer kollapset i kjølvannet av euro-krisen i Irland, Hellas, Slovenia, Portugal og Spania. Bare i Italia tvang krisen den anti-sosialstiske politiske akrobaten Silvio Berlusconi fra makten. 

Borgerlige regjeringer overtok makten i Irland, Portugal og Spania. Velgerne hadde mer tiltro til at de skulle få fart på økonomien og skape nye arbeidsplasser. I Italia og Hellas overtok samlingsregjeringer styrt av teknokrater makten i forsøket på å takle disse landenes manglende troverdighet under eurokrisen.

Stoltenberg-regjeringen i Norge var i fjor høst nærmest alene om å holde de rød-grønne fargene på Europa-kartet. Men da Danmark i september fikk en ny rød-grønn regjering ble det et slags vendepunkt. Håpet var tent for venstresiden i Europa, selv om det politiske Europa-kartet er blåere enn på svært mange år (se figur 2). I løpet av neste to månedene kan en rekke viktige valg i Frankrike, Tyskland og Hellas endre den politiske balansen og påvirke hvordan eurokrisen skal løses: Med «borgerlig budsjettsparing» eller mer «sosialistisk stimulans» av økonomien med offentlige midler. Valgene er viktig for hvordan Europa vil utvikle seg i kjølvannet av gjeldskrisen. 

Økonomisk er Europa i ferd med å bli delt i to. I nord og øst ligger Tyskland, Nederland, Finland og Sverige som velfungerende økonomiske lokomotiver med effektive velferdstater. I Sør-Europa sliter Hellas, Spania og Portugal med økonomiske problemer og stor gjeld. Frankrike ligger midt i mellom – både økonomisk og kulturelt. Landet har strammet kraftig inn på utgiftene, men det spørs om innstramninger er det folket vil ha. 

Riking-jakt i Frankrike

President Nicolas Sarkozy vil gjerne reformere Frankrike mer i retning av den nordeuropeiske modellen. I valgkampen har han vist til Tysklands vellykkede sosiale reformer de siste ti årene. Tyskerne har under kanslerne Gerhard Schröder (sosialdemokrat) og Angela Merkel (kristeligdemokrat) gjennomført en kraftig reduksjon av landets gjeldsbyrde og en effektivisert offentlig sektor. 

Men moderasjon i lønnsforhandlinger, samarbeid mellom partene i arbeidslivet og innstramninger i offentlig sektor er ikke noe som slår godt an i den franske valgkampen. Sarkozy sliter med å ta ledelsen på sin utfordrer, sosialisten François Holland.

Før første valgrunde 22. april har Sarkozy en knapp ledelse på Hollande – en ledelse han paradoksalt nok langt på vei kan takke seriedrapsmannen og terroristen fra Toulouse for – da drapene der satt terrorfare og kriminalitet høyt på dagsordenen. I de ferskeste målingene fra meningsmålingsinstituttene Ipsos og Ipos får Sarkozy henholdsvis 28 og 29 prosent, mens Hollande ligger på 27 og 28 prosent. 

Men i andre runde, der de to kandidatene med størst oppslutning møtes, vil Sarkozy ifølge målingene ligge 10 prosent etter Hollande. Den andre valgrunden finner sted 6. mai. Her ligger Hollande i tet med 53 og 55 prosent, mens Sarkozy får 45 og 47 prosent. 

Slaget om det franske presidentpalasset vil stå om de velgerne som kan hentes inn fra fløypartiene.

På venstre fløy tordner den revolusjonsromantiske lederen for Venstrefronten, Jean Luc Melenchon, mot «de rike». Hans krav om at alle inntekter over tre millioner kroner skal beslaglegges av staten blir neppe en realitet, men sier noe om stemningen i valgkampen. Melenchon har med sine «riking-angrep» slått seg opp til 14 prosent på meningsmålingene og kjemper mot den høyreekstreme Marine Le Pen (16 prosent) om tredjeplassen i valget. Den moderate sentrumspolitikeren François Bayrou er taperen i den stadig hetere bataljen, og falt forrige uke til under 10 prosent i oppslutning. 

Presidentkandidat Hollande har allerede sagt han vil reforhandle den såkalte fiskalpakten som de konservative EU-regjeringene har vedtatt. Den har som mål å stabilisere underskuddene i de søreuropeiske kriseøkonomiene. Usikkerheten rundt hva en president Hollande vil bety for euroen, øker spenningen blant finansmarkedets investorer. Spørsmålet er om den mer ekstreme venstresiden får sterkere innflytelse. Spesielt etter Frankrikes valg nummer tre - valget på nytt parlament juni. Presidentkandidat Holland kan måtte holde en høy, kapitalismekritisk profil fremover om han skal sikre seg flertall også der. Med da med den mulige konsekvensen at markedet mister troen på franske reformer og at eurokrisen bryter ut på ny.

Hans motkandidat Sarkozy bruker frykten for en ny eurokollaps for alt hva det er verdt.

– Det er land i Europa i dag som er på randen av katastrofe. Situasjonen våre spanske og greske venner må gjennom nå, er et resultat av år med sosialistisk styre, argumenterer Sarkozy .At Italia klare å styre rett inn i den samme krisen med en statsminister som ikke akkurat kan beskyldes for sosialisme, snakker han mindre om.  

Kaos i Hellas

Grekerne går også til valg 6. mai. Også her skaper fremgangen for de mer ekstreme fløypartiene uro blant investorer i eurolandene (se også egen sak på side 12). Den tverrpolitiske overgangsregjeringen til statsminister Lukas Papademos har gjort mye for å stabilisere økonomien i landet, men frykten øker nå for at det greske kaos skal bryte løs på nytt. Valget er det første i Hellas siden gjeldskrisen i landet startet i 2010, og meningsmålingene tyder på en uoversiktlig situasjon etter valget. Sinte velgere slutter opp om småpartier som stiller seg kritiske til sparetiltakene i landet.

De to store partiene, sosialdemokratene i PASOK og de konservativ-liberale i Nytt Demokrati har både forårsaket gjeldskrisen og forsøkt å løse den sammen i den sittende overgangsregjeringen. Men nå sliter de med å finne levedyktige flertall alene. Selv ikke en storkoalisjon mellom de to er særlig sannsynlig etter at de to partiene har kjørt seg fast i gjensidige beskyldninger om skyld og ansvar for krisen. Koalisjonsforhandlinger med et av de store partiene og ett eller flere fløypartier vil ta tid – og det er det Hellas har minst av akkurat nå. Selv om venstresiden har best sjanser til flertall, har de større problemer med å stable en koalisjon på beina.

Målinger viser at det sosialdemokratiske PASOK har en oppslutning på mellom 10 og 15 prosent. Det konservative Nytt demokrati ligger på 22-25 prosent. Men det er de mer ekstreme fløypartiene som går mest frem. Tre venstrepartier - venstrealliansen SYRIZA, kommunistpartiet KKE og Det demokratiske venstre - ligger alle rundt 12 prosent. Høyresiden er også splittet mellom tre høyrepartier som svinger mellom tre og ti prosent. Tre prosent er sperregrensen for å komme inn i parlamentet.

Pirater i Tyskland

Kansler Angela Merkel er fortsatt den mest populære politikeren i Tyskland, men hennes maktbase er blitt ustabil. Kristeligdemokratene (CDU) har fortsatt en tredjedel av velgerne (36 prosent). Problemet er deres alliansepartner, de liberale. Partiet med skatteletter både øverst og nederst på partiprogrammet, har falt katastrofalt i velgernes gunst under finanskrisen og har vært nede i to prosents oppslutning. Sperregrensen er fem prosent. 

Venstresiden har også i Tyskland gått kraftig frem, men også her spriker den i alle retninger. Sosialdemokratene sliter med å komme over 30 prosent, mens de grønne hadde en opptur til over 20 prosent etter atomulykken i Fukushima. Nå er de igjen nede på 12-14 prosent. De to mulige koalisjonspartnerne sliter med å skape flertall før det viktige valget på nytt parlament neste år. 

Utfordringen er oppblomstringen av det nye Piratpartiet, som i enkelte målinger får over 10 prosent. Partiet appellerer til unge, mannlige velgere med hodet i en datasky. Partiet vil ha «fritt nett for frie borgere», og innrømmer glatt at de ikke har noe program for verken utenriks- eller sosialpolitikk. Partiet tar velgere fra både grønne og liberale, men har ingen hast med å gjøre seg så ansvarlige at de vil gå inn i en regjering. 

Det siste venstrepartiet er Die Linke – en restblokk av tilhengerne til det gamle, østtyske kommunistpartiet og venstreorienterte fagforeningsfolk i den vestlige delen av landet. Partiet har inngått allianser med sosialdemokratene i lokalpolitikken i øst, men er isolert på nasjonalt plan. Partiets oppslutning på 7-8 prosent tar viktige velgergrupper fra en mulig venstreregjering.

Nye pirater og gamle kommunister kan bli avgjørende i viktige delstatsvalg som står for døren i mai – i delstatene Schleswig-Holstein og Nordrhein-Westphalen. Spesielt den siste er viktig, fordi Nordrhein Westphalen er landets største og viktigste delstat med 18 millioner innbyggere. Den som kontrollerer befolkningssentrene i industriområdet rundt Ruhr og langs Rhinen har tradisjonelt sikret seg makten også på nasjonalt nivå. 

Valgene i Frankrike, Hellas og Tyskland vil sammen med Irlands folkeavstemning om EUs fiskalpakt i slutten av juni, sette EU- og eurolandene under nytt press i to måneder fremover. Børsene har falt etter påske og renten på statslån til kriseland i Sør-Europa har steget. Frykt for politisk ustabile regjeringer dominerer.

Skal venstrepartiene lykkes med å få til en endring av politikken for å løse eurokrisen må de vinne valg nå i sommer. Hvis ikke vil de borgerlige regjeringenes dominans bli langvarig. Løser de eurokrisen, vil det også sette standarder for hva som er «rett» økonomisk politikk de neste årene.