En klassereisende fra Tante Ulrikkes vei

– Kan vi møtes på Kaffebrenneriet ved siden av Rådhuset?

Zeshan Shakar har det travelt i jobben i Byrådsavdeling for oppvekst og kunnskap i Oslo kommune. Men han gir gjerne et intervju hvis vi kan ta det rett ved kontoret hans i Oslo rådhus.

Vi skal snakke om minoritetsungdom og utenforskap. Og om boka som gjorde at kommunebyråkraten fra Stovner ble en snakkis blant lesende nordmenn.

Shakar debuterte som forfatter med romanen Tante Ulrikkes vei, som utkom for to år siden. Boka er en oppveksthistorie om to gutter med minoritetsbakgrunn fra Groruddalen i Oslo.

Hverdagsliv på Stovner

Jamal og Mo. Naboer i Tante Ulrikkes vei på Stovner. To gutter som forteller om sitt hverdagsliv til en forsker ved forskningsinstituttet NOVA. Det gjør de som deltakere i et forskningsprosjekt som skal dokumentere hverdagen til minoritetsungdom i Groruddalen på begynnelsen av 2000-tallet.

Jamal forteller om en trøblete hverdag. Moren er enslig forsørger og psykisk syk, så han må hjelpe henne med det meste, blant annet med å få støtte fra Nav. Samtidig må han ta seg og lillebroren og forsøke å få orden på sitt eget liv.

Mo har en tryggere familiesituasjon, er skoleflink og kommer etter hvert inn på universitetet. Men også han kan kjenne på følelsen av utenforskap, for eksempel når han blir kjæreste med norske Maria, som henger med venner på Grünerløkka og drømmer om å reise til Toscana.

For mange lesere tror jeg det handler om at de har fått et slags vindu til å kikke inn i en virkelighet de ikke kjenner. 

Salgs- og kritikersuksess

Det var ikke selvsagt at en slik historie skulle bli en kioskvelter. Men Tante Ulrikkes vei ble nettopp det. Og den ble meget godt mottatt av litteraturkritikerne. Zeshan Shakar fikk Tarjei Vesaas’ debutantpris for boka, og det samlede opplaget ligger nå på over 100.000 eksemplarer.

Et overveldende antall, konstaterer forfatteren.

– Før boka kom ut, tenkte jeg at 5.000 vil være knallbra.

– Hva tror du er forklaringen på suksessen?

– For mange lesere tror jeg det handler om at de har fått et slags vindu til å kikke inn i en virkelighet de ikke kjenner. At gardinene trekkes litt fra. Samtidig – for dem som er fra Groruddalen, er det en gjenkjennelse. De er opptatt av at endelig er det noen som skriver en historie de kan kjenne seg igjen i.

– Hva slags tilbakemeldinger har du fått fra lesere i Groruddalen?

– Jeg har fått tilbakemeldinger som at «det er den første boka jeg har lest noen gang. Det var en fin bok». Men det blir ikke de svære tallene av det. Jeg tror terskelen fortsatt er høy for at en ungdom – spesielt en gutt – på Stovner setter seg ned og leser en bok.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

TIL SCENEN: I slutten av august var det premiere på en dramatisering av Tante Ulrikkes vei på Rommen Scene på Stovner. Bildet er fra en prøve på stykket.

Foto

Siren Høyland Sæter

Nå har Tante Ulrikkes vei også funnet vei til scenen. I slutten av august var det urpremiere på en dramatisering på boka på Rommen Scene, som Det Norske Teatret har etablert i år. Scenen ligger på Stovner, bare et steinkast fra Tante Ulrikkes vei, og dermed kan man på sett og vis si at historien har kommet hjem.

– Det er kult at Det Norske Teatret tør å satse på Rommen Scene. Jeg er spent på om det kommer folk fra Groruddalen for å se stykket, eller om det bare blir en valfart fra indre Oslo. Men det har jo en verdi, det også, sier Shakar.

Bokbad på Velferdkonferansen

På Velferdkonferansen 2019, som Velferd.no og Dagens Perspektiv arrangerer 31. oktober og 1. november, blir det bokbad med Zeshan Shakar. En samtale om Tante Ulrikkes vei og om minoritetsungdom og utenforskap. Og om hva som kan gjøres for å hindre at ungdom som Jamal og Mo skal falle utenfor.

Groruddalens største utfordring handler om opphopning av folk med dårlige levekår.

– Et sted i Tante Ulrikkes vei omtales forskning som forteller at om man korrigerer for sosiale forhold, blir forskjellene mindre mellom majoritet og minoritet. Er det et problem at man bruker etnisk bakgrunn for å forklare forhold som egentlig handler om klasseforskjeller?

– Jeg tilhører nok dem som mener at levekårsvariabler, som det så fint heter, forklarer uendelig mye mer enn etnisitet. Groruddalens største utfordring handler om opphopning av folk med dårlige levekår, svarer Shakar.

– Samtidig tror jeg at akkurat når det gjelder opplevelse av utenforskap, så er det begge deler. Når du opplever at du er økonomisk marginalisert, forsterkes det av at du i tillegg føler deg annerledes rett og slett på utseende og andre ting. Det blir en forsterkende effekt.

Karikert bilde i mediene

Tante Ulrikkes vei gir et lite flatterende bilde av medienes omtale av Groruddalen.

– Jeg var opptatt av å fortelle en historie der det ikke var så mange åpenbare skurker. Men i den grad det er en skurk i historien, så må det være offentligheten, representert ved medier og politikere, sier Shakar.

Når du begynner å lese aviser og følge debatter, da får du bakoversveis. Du kjenner deg absolutt ikke igjen.

– Hvordan opplevde du selv medienes omtale av Groruddalen da du vokste opp?

– Jeg merket det ikke så mye da jeg var barn. Men når du begynner å lese aviser og følge debatter, da får du bakoversveis. Du kjenner deg absolutt ikke igjen.

Bildet som tegnes av medier og politikere, kan bidra til utenforskap, advarer Shakar.

– Hvis du føler at storsamfunnet ikke vil vite av deg, så søker du anerkjennelse et annet sted. Den mekanismen ser du hos alt fra nynazister til skoleskulkere til jihadister. Når du føler at du ikke er inkludert, søker du tilhørighet i marginale miljøer.

Når vi møter forfatteren av Tante Ulrikkes vei har det nettopp vært en debatt i mediene om hva det vil si å være norsk. Debatten ble utløst av en kronikk i Aftenposten der lege og forfatter Kaveh Rashidi, som er født og oppvokst i Norge, fortalte om en dame på gate som hadde bedt ham dra tilbake til Pakistan.

Shakar er oppgitt over debatten:

– Om det er ett område der man har stagnert helt, så er det når det gjelder hva som er norsk og ikke. Der er man ikke så mye lenger enn man var for 20 år siden.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

KLASSEREISE: I «Tante Ulrikkes vei» fulgte vi klassereisen til en ung mann fra Groruddalen. I «Gul bok» møter vi hovedpersonen når klassereisen er gjort, forteller Zeshan Shakar.

Foto

Øivind Fjeldstad

Debatter sett fra Stovner

Zeshan Shakar er selv oppvokst i Tante Ulrikkes vei og sier dette om motivasjonen for å skrive boka.

– Det var nok en blanding av flere ting. Det ene var en lyst til å skrive, og en lyst til å skrive en historie jeg kunne kjenne meg igjen i sjøl. En bok jeg hadde ønsket å lese og som jeg ikke fant da jeg var ung.

Debattene stopper aldri, og de blir bare hardere og hardere, virker det som.

En annen drivkraft var ønsket om å fortelle en innenfra-historie fra et sted og et miljø som stadig er tema for offentlig debatt, forklarer Shakar videre. Han forteller om følelsen han hadde etter å ha fulgt debatt etter debatt om integreringsproblemer i Groruddalen.

– Det var en følelse av oversvømmelse. De debattene stopper aldri, og de blir bare hardere og hardere, virker det som. Det er nesten en klaustrofobisk følelse, sier Shakar.

– Så kom ideen om hvordan de debattene ser ut i en stue på Stovner. Hvordan de føles veldig mye mer personlige der enn for andre som hører debattene. Andre forholder seg til det på et teoretisk plan, men du er en som det blir snakka om hele tida.

Klassereise med hjelp fra Lånekassa

Mange har antatt at Zeshan Shakar selv er modell for den skoleflinke Mo i Tante Ulrikkes vei. Selv sier han at han kjenner seg igjen i begge de to romanfigurene. Han har norsk mor og pakistansk far, og moren ble tidlig uføretrygdet.

– Ja, hun var det fra litt før jeg ble født. Og så ble faren min ufør etter hvert. Så flyttet de fra hverandre. Jeg vil si at jeg tilhører arbeiderklassen – eller trygdeklassen…

Han stopper opp et øyeblikk.

…vel, nå gjør jeg ikke det lenger, da.

Statsviteren, forfatteren og byråkraten nøler litt når han får spørsmål om hva det er som har gjort at han har foretatt en slik klassereise.

– Jeg hadde noen som støttet meg og hadde vel ganske bra selvdisiplin. Men det blir en individualisering av årsaker til at du såkalt lykkes eller ikke lykkes. For min del var Lånekassa helt avgjørende. Uten den hadde jeg ikke kunnet ta gratis offentlig utdanning. Velferdsstaten var helt avgjørende.

Hvis alle forteller deg at du er en dropout, så begynner du å oppføre deg deretter.

Lave forventninger

– Du skriver i boka om Mo som blir satt på norsk 2. Kan det være en forventning til minoriteter at de ikke skal prestere det samme som andre?

– Ja, det tror jeg. Når man snakker om gutter som sliter på skolen, så er forventningene veldig ofte ikke til stede. Sånn som Jamal i boka sier på et tidspunkt når han går til moskeen. Der blir han spurt: «Hva er det du vil bli?» Det er det ingen som har spurt ham om noen gang. Ingen har hatt noen forventninger.

Det er noe med en selvoppfyllende profeti, mener Shakar.

– Hvis alle forteller deg at du er en dropout, så begynner du å oppføre deg deretter.

Man har en idé om at man skal integreres omtrent når man lander på Gardermoen.

– Hvordan kan man bryte mekanismene som skaper utenforskap?

– Norsk-pakistanerne er en interessant case. Hvilke verdier de gir uttrykk for, har forandret seg enormt på en generasjon. Hvis du ser på de som er på min alder eller yngre, så ligger de veldig tett opp til den gjengse majoritetsnordmannen når det gjelder holdninger til likestilling og verdispørsmål. Og de tar i større grad enn andre høyere utdanning.

Tid er en undervurdert faktor når det gjelder integrering, mener Shakar.

– Man har en idé om at man skal integreres omtrent når man lander på Gardermoen. Det er helt urealistisk. Man må gi det litt tid.

Ingen happy ending

For dem som ikke har lest boka, kan det røpes at det ikke går så bra med verken Jamal eller Mo når boka går mot slutten. Shakar forteller at noen lesere har reagert på det.

– Jeg har fått litt pepper, spesielt for at Jamal-historien er så trist, at det går så dårlig med ham. Da er svaret mitt at virkeligheten er jo ikke sånn at man har en oppadgående kurve som ender på lykke til slutt. Utenforskap ser ofte sånn ut som han opplever det. Det går opp og ned. Hans historie er om det midlertidige, det ustabile ved utenforskapet.

– Heller ikke for skoleflinke Mo går det så bra?

– Jeg har vært opptatt av å få fram ulike mekanismer for fremmedgjøring og utenforskap. Det kan ramme ulikt. Selv om du er på Blindern og alt på en måte er på stell, så er det ikke nødvendigvis det.

Men om det ikke ser så lyst ut når vi lukker boka, røper Zeshan Shakar at han er relativt optimistisk på sine romanfigurers vegne på lengre sikt.

– Jeg er ikke så bekymret for Jamal selv om jeg ikke tror han kommer til å ende som hjernekirurg. Og Mo har masse ressurser.