Kvinne og gründer – Bjørg Fjell: Grunnfjellet

Som alenemor med to små barn startet Bjørg Fjell opp en bemanningsbedrift som i snart 30 år har vært blant de ledende og mest respekterte i bransjen. Suksessen skyldes trolig solide mengder vilje, betydelig mangel på frykt for risiko og en ubegrenset trang til hardt arbeid som kommer fra et småbruk i Stryn i Sogn og Fjordane.

Vi sitter på Sollies plass i Oslo hvor Bjørg Fjell har hovedkontor. Samtalen går tilbake til Stryn og 1950-tallet: Bjørg bor 300 meter oppe i lia med utsikt mot Jostedalsbreen. Ryggen er bøyd. Svetten renner. Hun er 14 år gammel og står i begynnelsen av en grøft som det skal ta hele sommeren å grave. Grøfta skal løpe helt frem til nabogården for å kobles på vannverkets rør. Jobben gjøres innimellom andre oppgaver sammen med faren.

Dagen etter at Bjørg har fortalt om grøftegravingen kommer det en epost:  «Husk å få med deg at arbeidet på gården og på setra var frivillig og at jeg elsket det», skriver hun. Som småjente passet Bjørg dyra når foreldrene en sjelden gang var bortreist. Det betydde for eksempel å være jordmor for sauer som lammet om natten. Hun var alene om ansvaret. Det gror bra med selvtillit av slikt.

– At mine foreldre stolte på meg var viktig. Det fins ikke noe som jeg er redd for å prøve. Jeg er lært opp til å stå på og klare det meste, forteller Bjørg som nok ville ha blitt bonde og overtatt gården hvis ikke broren hadde hatt odelsretten.

Jobber fortsatt for fullt

Nå er hun blitt 68 år gammel og er teknisk sett pensjonist. Likevel jobber damen full tid, uten lønn. Hun har ingen planer om å gi seg med det første. Økonomisjef i bedriften, Kristian Wold, oppdaget en del av hemmeligheten da han skulle flytte inn i ny leilighet og sjefen skulle hjelpe ham med flyttelasset.
 – Hun bar dobbelt så tunge pappesker som meg og løp opp alle trappene. Dama er råsterk, forteller Kristian. Kreftene har gått i arv. Nylig fylte Bjørgs mor 90 år og feiret det med en fottur til toppen av Bergesetnakken, et fjell som ligger 1.130 meter over havet. Prestasjonen var såpass imponerende at lokalavisen ryddet en hel side for å fortelle om den.  

Ikke bare heter hun Fjell, men Bjørg samler også på fjelltopper og har Galdhøpiggen, Glittertind, Lodalskåla og en rekke andre i samlingen. Noe av det beste er Skåla opp, en tur som starter ved havet og stiger brått 1843 meter inn i himmelen, opp til noe av det beste som Stryn er kjent for.  Dette med fjelltopper har hun for øvrig brukt i markedsføringen av firmaet. Et av de mer kreative innslag på veien var å leie et utstillingsvindu hos DNC på Jernbanetorget  i Oslo, plassere et miniatyrfjell inne i dette, samt låne fjellklatrerutstyret til Arne Næss og dandere dette ved fjellets fot under slagordet «Vi skal til topps».

– Har fysisk styrke hjulpet deg som gründer og daglig leder?

– Det har nok vært viktigere at jeg elsket å spille Monopol som barn. Det lærte meg at hvis du er forsiktig, så taper du.  Det gjelder å kjøpe alle de hus og hoteller man kan klare. Sats alt. Da vinner du som regel. I Monopol.

– Du ble skilt, alenemor og skulle få jobb og familie til å gå i hop. Var det krevende?

– Hvis du står overfor en stor oppgave så gjelder det å dele den opp i mange små biter. Da blir det mindre skremmende. Jeg jobber ofte lange dager. Men jeg stresser nesten aldri, sier Bjørg. Hun er tilhenger av innfallsmetoden. Dagen skal helst starte med blanke ark, og oppgavene skal løses så fort de kommer inn. Når hun setter seg på toget hjem skal alt som heter jobb skrues av og glemmes slik at hun får full frihet til å være hjemme. Dette forteller gründeren, og man kan da et øyeblikk få inntrykk av at det er vanntette skott mellom jobb og familieliv, men like etterpå så oppdager vi at begge barna hennes jobber i bedriften – så helt vanntett kan det ikke ha vært.

Fikk mange «advarsler»

– I tjenestesektoren er det mange kvinner som etablerer egne, ofte fleksible virksomheter. De skaper arbeidsplasser som er viktige, særlig for Distrikts-Norge. Hvorfor er det slik?

– Jeg tror mange kvinner har en innebygd administrator. Det gir ofte gode resultater i yrkeslivet. Jeg påstår ikke at jeg er en fantastisk administrator selv, men jeg har sett hvordan kvinner med stor selvfølgelighet påtar seg mange oppgaver på en gang.

– Da du skulle starte egen virksomhet, var det noen som advarte og sa at dette klarer du ikke?

– Ja, det manglet ikke på advarsler. Men jeg kjente bransjen godt. Jeg visste hva jeg gikk til. Mine ni år i Manpower var viktig læretid. Det viktigste, pleier jeg å si, er å fokusere på denne trekanten hvor kunden står i et hjørne, vikaren i det neste og vi i det tredje. Fokuset er på kvalitet. Det er ganske flott når du merker at du mestrer dette, og trives med å jobbe sammen med mennesker. Du skal fylle flere roller. I et øyeblikk er du selger, i det neste er du personalleder og i det tredje logistikkekspert og administrator. Dette må du kanskje ikke skrive, men i Manpower hadde jeg ansvar for opptil 125 vikarer. Helt alene. Det var ingen som hadde så mange som jeg, men dette var slett ikke noe problem. Jeg følte meg aldri overarbeidet. Jeg ble veldig god på å fokusere og til å prioritere. Dette var i en annen tid. Vi brukte mye mindre tid per oppdrag. I dag er bransjen helt annerledes. Jeg hadde nok ikke hatt ansvar for halvparten så mange vikarer i dag.

– Du er egentlig pensjonist. Hvorfor jobber du likevel for fullt?

– Godt spørsmål. Når jeg reiser bort på ferie, så tenker jeg ikke mye på dette, men når jeg er hjemme så må jeg på jobben. Hver dag. Nå vet jeg jo at de klarer seg fint uten meg. Virksomheten går veldig bra. Det er ikke det. Men når du har hengt i stroppen i så mange år som meg, så er det veldig vanskelig å gi slipp. Jeg vet ærlig talt ikke hvor lenge jeg skal holde på. Men jeg lover å ikke bli noen syvende mor i huset.

Mange friere

– Det har vært mange som har prøvd å kjøpe opp Bjørg Fjell AS. Har du talt opp frierne?

– Nei, men det har vært mange.

– Hvorfor har du alltid sagt nei?

– Penger er ikke alt her i livet. Slik det er og har vært så kan jeg bestemme det meste selv. Frihet er en fantastisk ting. Jeg liker å gjøre hva jeg vil.

– Du trives med å være eneveldig?

– Det gjør at jeg kan ta raske beslutninger. Men helt eneveldig er jeg jo ikke. Jeg har Kristian Wold (økonomisjefen) som nær rådgiver, og det fungerer godt. Vi prøvde en periode å ha et eksternt styre, men det kom det ikke så mye ut av. Jeg brukte alt for mye tid på å skrive rapporter om hvordan ting var, uten å få så mye tilbake.

– Hvis du skal si noe om det å være gründer; hva er viktig?

– Du må ha tro på prosjektet, tro at dette er noe du kan få til. Viktig er også en grundig gjennomgang med banker og andre slik at du vet at du har et godt økonomisk ståsted. Du må dessuten vise at du kan ta avgjørelser og være forberedt på at du vil gjøre feil og være villig til å lære av disse. Og så må du ikke være redd for å stå på, være løsningsorientert, jobbe mye og være en front figur.

– Bedriften hadde en trang fødsel?

– Vi skulle åpne på en lørdag. Dagen før brant sentralen på Frogner og vi fikk ikke installert telefon. Jeg gikk opp til et firma i fjerde etasje som hadde en løsning. Vi la skjøteledning ut av vinduet ned til oss i andre etasje. Med dette på plass rykket vi inn nye annonser med nye telefonnumre. Sånn holdt vi på i en måned. Plutselig en dag kom det en kar fra Televerket på besøk. Jeg trodde han kom for å hjelpe oss med å installere telefon, men isteden viste det seg at Televerket trengte folk og vi fikk et oppdrag for 570.000 kroner. Til alt hell hadde jeg tegnet en avbruddsforsikring. Når vi nå kunne vise til at vi hadde fått en voldsom omsetningsøkning etter at vi hadde fått telefon så fikk vi jo også en pen erstatning. Litt flaks skal man ha.

– Du har styrt egne vikarer helt frem til nylig?

– Ja. Enkelte vikarer har jobbet hos oss i flere tiår. Jeg husker særlig en dame som var 75 år da hun sluttet. Hun var veldig morsom. Da hun ble 70 år, så ringte jeg og spurte om jeg kunne komme innom henne på jobben med kake og blomster, men da ble hun veldig avvisende. – Du kan ikke komme hit, sa hun, for jeg har løyet på alderen. De tror at jeg bare er 65 år.

– Du er glad i å gi gaver?

– Jeg har likt å gi gaver på bursdager, og når folk har jobbet i fem år, ti år og slikt, men nå er det skattemessig blitt vanskeligere med gaver. Det blir derfor som regel til at jeg bare gir blomster og småting. Noe vi fant på, som var morsomt, var krystallstafetten. Du fikk et glass fra Hadeland når du hadde jobbet et visst antall timer. Dette utløste samlefeber hos vikarer og kunder. Det var så populært at enkelte sa nei takk til fast jobb, for de ville jobbe en stund til for å få neste glass i serien.

Glad i kunst

– De sier at du bør ønske deg flere vegger til jul, for nå er Bjørg Fjell AS så fylt av kunst at det snart sprekker. Hva er det med deg og kunst?

– Jeg ble en gang invitert til en Vebjørn Sand-utstilling. Det var like etter at han hadde vært i Antarktis første gang. Og så traff jeg Vebjørn der. Han er en flott fyr. Jeg fikk kjøpe et bilde, og det ene ledet til det andre, og vi ble sponsor av Trollslottet i Holmenkollen og Leonardo da Vincis bro i Ås og andre ting. Vi bruker kunst i markedsføringen. I år blir det en svevende pingvin på pepperkakeboksene som skal ut til alle kundene før jul. Pepperkakene blir stekt med slagordet «Frihet til å velge». Det kommer dere sikkert til å elske i NHO.

– Du er en estetiker, opptatt av design og form. Hvordan blir man det?

– Jeg leste et horoskop en gang som hevdet at jeg er opptatt av å dyrke pene ting, og det stemmer bra. Særlig glasskunst er fint. Hvis jeg ser noe blått, er det vanskelig å la være å kjøpe, sier Bjørg - og peker rundt på noen enorme blå krukker og annen kunst på kontoret.

– På Hadeland Glassverk har de aldri laget så store krukker som dette før. De var usikre på om det faktisk lot seg gjøre. Det var Magne Furuholmen som var drivkraften. Resultatet er helt herlig.  Følelsene for dette har bare økt med årene. Det gjør noe med meg når jeg sitter sammen med denne glasskunsten. Jeg blir glad av å komme inn i rommet. Er noe blått så er det ekstra bra. Det pussige er at jeg kjøpte en leilighet en gang av en sjømann hvor alt var blått, og da sa jeg at jeg aldri skulle ha en blå ting i huset mitt igjen. Men det har gått helt motsatt vei.

Bransje i utvikling

– Du er en veteran i bemanningsbransjen. Hvordan vil du beskrive utviklingen fra 1970-tallet og frem til nå?

– Jeg pleier å sammenligne med da IBM innførte rettetast på sine skrivemaskiner på 70-tallet. Her startet en ny verden.  Vi var på vei mot den digitale tidsalder som forandret alt. Bemanningsbransjen har hatt sine kvantesprang (se faktaboks). Før Bjørg Fjell AS startet opp i midten av 80-årene var det bare fem selskaper i markedet. I dag er det over fem hundre. Bransjen har gått fra strengt regulert og lite akseptert, til å bli anerkjent og meget viktig for å holde hjulene i gang i samfunnet. Jeg husker for eksempel et bemanningsforetak som på 1990-tallet annonserte etter kundebehandlere innen bank og finans i Stavanger. De fikk statsråd Kjell Opseth på nakken. Han mente at dette var utleie på et nivå som ikke var tillatt. Bransjen har hatt mange slike slag. Vi kjempet for eksempel for at ungdom og godt voksne skulle få lov til å slippe lettere inn i arbeidslivet, men det satt langt inne. Ved inngangen til 2000-tallet kom en betydelig liberalisering som førte til at man fikk lov til å formidle vikarer til alle typer oppgaver i samfunnet.

– Du har 200-300 vikarer eller 200 årsverk i sving. Hva ser du etter i en vikar?

– Vi kartlegger selvsagt kompetansen og kvaliteten. Vi sjekker referanser og finner ut hvor god du er. Vi takker heller nei til et oppdrag enn å sende noen som vi er usikre på om vil gjøre en god jobb.

– Har du reddet noen, hjulpet folk til å få et nytt liv?

– Det er vanskelig å si. Men jeg vet i alle fall om en del, godt voksne, som har kommet inn i arbeidslivet og er veldig takknemlig for det. Hvis du for eksempel er 60 år og søker en jobb så blir du jo ikke akkurat liggende øverst i bunken. Vi er alternativet. Vi kan selge deg inn. Bedriften binder seg jo ikke opp på samme måte som når de skal tilsette noen fast. Jeg husker særlig ett tilfelle, en dame på 64 år. Hun jobbet som regnskapsmedarbeider i fire, fem måneder. De ble så begeistret at hun litt senere fikk fast stilling. Bedriften sa det rett ut at hvis hun hadde søkt på stillingen så hadde hun ikke kommet i betraktning, men når de nå hadde lært henne å kjenne så var saken en helt annen.  Dette føles veldig godt å høre. Det er ganske mange som blir gående i voksen alder, med høy kompetanse, uten å få seg noe å gjøre. Her kan bemanningsbransjen virkelig gjøre en stor forskjell.

– Tidlig på 80-tallet besto vikarene av 95 prosent kvinner og fem prosent menn. Når vi skulle presentere en mannlig kandidat så kunne kunden finne på å spørre; Hva er galt med ham da, siden han ikke har fast jobb?  Da pleide jeg å svare at ikke er han alkoholiker og ikke har han begått underslag. Jeg sa det i spøk og det syns de var litt morsomt. Kjønnsfordelingen har forandret seg. I dag er det anslagsvis 60 prosent kvinner og 40 prosent menn. Det er blitt helt normal at menn jobber som vikarer. Her har myter falt og holdninger endret seg. Unge mennesker vinner på dette. Nyutdannede kan for eksempel gjennom tre, fire ulike vikaroppdrag, tilegne seg kompetanse mye raskere enn de ville gjort i faste stillinger.

– Generelt vil jeg si at det også har blitt lettere å være innvandrer i arbeidsmarkedet i Norge. Likevel merker vi at fremmedklingende navn ikke er de letteste å selge. Det krever en ekstra innsats, på telefon og på annet vis. Vi må markedsføre at vedkommende behersker språket, har bodd her lenge nok og er godt kvalifisert. Selv om vi merker at enkelte oppdragsgivere bevisst velger bort innvandrere, har vi også gode erfaringer med det motsatte. En del selskaper har en bevisst rekrutteringspolicy der de systematisk leter etter dyktige innvandrere. Mangfold blir i økende grad sett på som en styrke.

– Kan man lære seg til å bli en god menneskekjenner?

– Ja, det tror jeg, hvis du er åpen for det. Det dreier seg dels om teknikk. Jeg husker da jeg jobbet for Tor Dahl, som var konsernsjef i Manpower i flere tiår og regnet som guruen innen verdibasert ledelse i bransjen. Vi skulle innføre noen nye intervjuskjemaer. Tor Dahl sa at det var viktig at vi satte oss i førersetet og at vi styrte intervjuet. Da rakte jeg opp hånda og sa at jeg syns det var ok å sitte i baksetet noen ganger og stille åpne spørsmål. Da fikk jeg et strengt blikk, men jeg mener at åpne spørsmål ofte er de beste. Jeg syns også at bransjen er alt for opptatt av å teste kandidater. Tester fungerer nok bra for noen. Særlig ungdom syns at tester er ok. Man liker jo gjerne ting som man fikser bra. Men å kjøre tester på for eksempel en eldre dame som har vært hjemmeværende i mange år og som nå skal ut i arbeidslivet, det funker dårlig. Testen kan få det til å låse seg og man får ikke frem kvaliteter. Ofte kan personen mye mer enn det de sier at de kan. Tester er veldig utbredt, men det kan føre galt av sted.  Tester brukes gjerne ved ansettelser slik at man får et grunnlag og diskutere ut fra. Det kan blant annet være et hjelpemiddel for ledere som ønsker å motvirke tilbøyeligheten til å ansette noen som ligner på dem selv. Jeg har selv tatt flere slike tester og opplevd det som helt mislykket. Jeg kjente meg ikke igjen i konklusjonene. Skal du finne ut hvem en person er, så er det en mye viktigere metode å ringe referanser.

– Hender det at du blir skuffet over en kandidat?

– Det har vel hendt. I slike tilfeller må vi gå i oss selv og spørre; -har vi gjort jobben vår? Ansvaret ligger aldri alene hos vikaren. Hvis kritikken går på elementære ting som at vedkommende ikke dukker opp på jobb når han skal, så er det selvsagt noe vikarene må svare for, og vi må skjære gjennom og forklare hvor skapet skal stå. Vi treffer jo alle slags typer mennesker, så det ville vært rart om vi ikke av og til mislykkes.

Sier Bjørg og ser på oss med ett sett veldig blå øyne. Vi tenker et øyeblikk på de mange tusen som har sett inn i disse øynene og håpet på en ny jobb og kanskje et nytt liv.

– Bemanningsbransjen er ikke noe A4-liv. Det er utrolig flott å kunne bli kjent med folk og se hvordan de utvikler seg.  Vår profesjon er å legge en kabal som aldri går opp helt. Du kan ha ti vikarer og ti ledige oppdrag og prøve å legge kabalen, men oppleve at du ikke får alt til å passe. Jeg velger for øvrig nesten alltid å tro det beste om et menneske inntil det motsatte er bevist. Jeg har veldig gode erfaringer med den strategien. •

Dette intervjuet er tidligere publisert i boken «Kvinnelige gründere forteller» av Baard Fiksdal, utgitt av NHO Service. Gjengivelsen har forfatterens tillatelse. Hele boken kan bestilles eller lastes ned via NHO Service sine nettsider.