Lovet folket blod, svette og tårer

Winston Churchill regnes som den største personlighet som noen gang har bodd i statsministerboligen 10 Downing Street og som den viktigste politikeren Storbritannia har fostret.

–  Vi blir ikke ferdige med å snakke om ham ham fordi han var en så enorm historisk personlighet, sier journalist og storbritannakjenner Per Edgar Kokkvold.

– Samtidig fremstår han som en gedigen samling av motsetninger. Hans karriere før 1939 var på mange måter en sammenhengende katastrofe. Han var en fyr som tok feil i det meste han foretok seg. Den ene gangen han hadde rett var da begynte å advare mot den tyske nazismen allerede før Hitler kom til makten, men da var det få som trodde på ham. Da han kom til makten viste han seg imidlertid som en mann for sin tid, og de fleste er i dag enige om at det bare var Churchills stahet som sto imellom britene og en fredsavtale med Hitler i 1940. Hadde noe slikt skjedd ville verdenshistorien sett totalt annerledes ut.

Inn i overklassen

Winston Churchill ble født på et slott som medlem av en av Storbritannias mest fornemme adelsslekter. Hans bestefar var hertug. Hans far var politiker og regjeringsmedlem. Ved en av historiens tilfeldigheter døde Winston for øvrig på samme dato som sin far - nøyaktig dobbelt så gammel. Randolph Churchill døde 45 år gammel i 1895. Hans eldste sønn, Winston, ble 90.

Winston vokste opp på dyre privatskoler distansert fra sine foreldre. Som soldat og senere journalist og forfatter involverte han seg i en rekke væpnede konflikter hvor han utmerket seg som risikosøkende og totalt fryktløs. Senere biografer regner med at han ble skutt på opptil et halvt hundre ganger, fra han som 21-åring reiste til Cuba for å skrive om frigjøringskrigen mot Spania til han som politiker besøkte skyttergravene i Frankrike under første verdenskrig. 24 år gammel ble han tatt til fange av boerne under krigen i Sør Afrika, men klarte på en dramatisk måte å rømme. Som innenriksminister troppet han i 1911 opp under en beleiring av en gjeng væpnede kriminelle i en bygning i London, noe som angivelig medførte at han fikk en kule gjennom hatten. Under Battle of Britain 30 år senere fortelles det at det var netter da han gikk ut på takene for å ha best mulig utsikt til bomberegnet.

– Han trodde fullt og fast på at hans liv og død var skjebnestyrt, at det allerede «sto skrevet» når han skulle dø. Med en slik holdning hadde han ikke så mange grunner til å være redd, for samme hva han utsatte seg for var jo ikke dette avgjørende for hvordan det skulle gå med ham, forteller Kokkvold.

Grenseløst ærlig

Karrieren som journalist og forfatter sprang ut av et behov for å tjene penger. Hans lesere, og i hans unge år også hans mor, bidro til å finansiere en livsstil som var adskillig mer råflott enn det lønnen hans som offiser - og senere politiker - kunne klare å betjene. Allerede før første verdenskrig var han en nasjonal kjendis, en berømmelse på høyde med David Beckham av i dag, skal vi tro journalist og forfatter Jon Hustad, som nylig kom ut med en biografi som handler om Winstons formative år fram til 1915.

– Han var en fisko i mange sammenhenger, men ikke da, sier Hustad.

– Det betød likevel ikke at han var likt overalt. Noe av det som preget ham gjennom hele livet var en nesten grenseløs ærlighet. Han var ingen taktiker som satte maktspillet foran de politiske sakene. Tidlig i sin karriere som folkevalgt byttet han parti, fra de konservative til de liberale, og en mindre taktisk smart manøver skal du lete lenge etter. Da blir du avskydd av de du forlater, men får heller ikke full tillit hos de du slutter deg til. Men Winston Churchill brød seg faktisk om sakene og ikke om partipolitikken. Han skiftet side i Underhuset fordi han ærlig og redelig opplevde at de liberale sto nærmere hans egne standpunkter enn hva de konservative gjorde.

Det er sagt om Churchill at han var avhengig av et parti på samme måte som en rytter var avhengig av en hest. Underforstått, har man en hest som kan løpe spiller det ingen rolle hva den heter eller hvordan den ser ut. Han kom ganske raskt i regjering for det liberale partiet og sa rett ut at han foraktet de konservative. De fleste konservative mistrodde ham i retur, en mistro som fulgte ham helt inn i hans senere tid som konservativ partileder og statsminister.

Et ego med samvittighet

Winston Churchill hadde gjennom hele sitt liv et stort ego, men til tross for sin adelige bakgrunn var han aldri noen snobb. Per Edgar Kokkviold ironiserer over at Churchill omgikk sine venner under mottoet «du skal aldri ha andre guder enn meg».

Ifølge Hustad følte Churchill seg aldri underlegen i forhold til noe annet menneske.

– Han så alltid på seg selv som den fremste blant likemenn og derfor hadde han heller ikke noe behov for det snobberiet som mange andre i overklassen praktiserte, påpeker Jon Hustad, som beskriver Churchill som en overklassepolitiker med en sosial samvittighet.

Som statsråd reformerte han et straffesystem som aldri hadde nølt med å sette barn i fengsel, og han opprettet arbeidskontorer og matstasjoner i de fattige bydelene. Han var også opptatt av ny teknologi og var en av forkjemperne for utviklingen av de første stridsvognene som ble satt inn i krigen i Frankrike i september 1916. Han oppmuntret også utviklingen av de flytende havnene som ble brukt under invasjonen i Normandie i 1944.

Feilslått dristighet

Hans dristighet slo imidlertid feil da han som marineminister i 1915 fikk igjennom et skjebnesvangert alliert angrep på Tyrkia i et forsøk på å åpne for alliert ferdsel fra Middelhavet til Svartehavet. Offensiven resulterte i store tap, og Churchill måtte gå av. Han fikk likevel en serie nye ministerposter de påfølgende årene, men etter at de liberale tapte valget i 1922 gikk han på flere nederlag før han etter mye slit klarte å vinne tilbake en plass i parlamentet.

Det skjedde ikke før i 1924, da han også gikk tilbake til det konservative partiet. Han ble utnevnt til finansminister og pådro han seg enda en gedigen skrape i lakken ved å presse igjennom en fatal beslutning om å gjeninføre gullstandarden i den økonomiske politikken. Han omtalte senere dette som den største feilen han hadde begått i hele sitt liv.

Den Winston Churchill som ble utnevnt til marineminister høsten 1939 og til statsminister bare 8 måneder senere var derfor en mann som hadde tilbrakt ti frustrerende år i indre politisk eksil. Han var mistrodd både i og utenfor sitt eget parti og ble betraktet som en villmann som burde holdes lengst mulig unna de viktige beslutningene. Han ville nok blitt husket som en fascinerende skikkelse under alle omstendigheter, men det var lite som tydet på at han skulle bli den fødelandets redningsmann.

Fascinerende motsetninger

– Men det er alle motsetningene, både i hans gjerninger og i hans personlighet, som gjør ham så fascinerende, sier Marvin Wiseth,Trondheims tidligere ordfører. Wiseth har vært lidenskapelig opptatt av Winston Churchill helt siden skoledagene, er medlem av The Churchill Society og holder foredrag om heltens lederegenskaper når anledningene byr seg.

– Livet hans rommet alle tenkelige menneskelige egenskaper, både de dårlige og de gode. Han kunne være morsom og depresiv, han kunne være varm og nær og han kunne være ekstremt arrogant. Han viste engasjement og entusiasme for det han gjorde og han var flink til å få andre til å oppleve delaktighet. Han sa sannheten. Han lovet ikke en snarlig slutt på krigen i en tid hvor han mente det handlet om «slutten på begynnelsen» og ikke «begynnelsen på slutten». Han lovet i stedet blod, svette og tårer. Han baksnakket ikke. Han kunne si mye brutalt om folk, men han sa det ikke bak deres rygg. Han fikk medarbeiderne til å elske å jobbe for seg til tross for at han faktisk var en ganske vanskelig sjef, sier Wiseth.

Ikke minst hadde han en egen evne til å legge nederlagene bak seg og se fremover. Det ser vi i hans comeback etter de mange valgnederlagene, og det ser vi i hans urokkelige tro på seg selv da han etter ti år i den politiske ødemarken igjen fikk viktige politiske verv.

Trengte viljestyrken hans

Døra til nr. 10 Downing Street ble åpnet noen måneder inn i krigen da Neville Chamberlain, mannen som trodde han hadde inngått en fredsavtale med Hitler i 1938, ble tvunget til å gå av. Men hvorfor ble en person med et såpass frynsete rykte som Winston Churchill i det hele tatt spurt om å bli statsminister?

– Churchill fikk forespørselen fordi flere som var aktuelle ikke ville, og selv ville han mer enn gjerne. Dessuten skjønte det politiske miljøet at landet trengte en person med hans viljestyrke og hans evner til å kommunisere, sier Kokkvold.

– Det var USA og Sovjetunionen som vant krigen, men i en helt avgjørende tidlig fase var det Storbrittannia alene og langt på vei Churchill personlig som demmet opp for tyranniet. Det var han som klarte å få folk til å tro at det var mulig å seire, at det var bryet verd å slåss.

Churchill hadde en helt unik evne til å snakke mot inn i en krigsherjet befolkning. Folk satt limt til radioene og hørte på ham, og de snakket ikke om noe annet etterpå. Han appellerte til deres vilje ved å fortelle hvordan de skulle sloss i gatene og på strendene. Han skapte delaktighet gjennom å samle inn stekepanner og stakittgjerder som skulle smeltes om til våpen.

– Mye av dette metallet ble aldri brukt, den viktigste verdien lå i at kampanjen skapte en opplevelse av fellesskap og deltakelse, fremhever Marvin Wiseth.

Winston Churchill ble et symbol på nasjonens viljestyrke gjennom sitt bulldogaktige utseende, sitt V-tegn og sine sigarer. Han var synlig i gatene mens London ble bombet og folk døde. Selv oppførte han seg som om han elsket krigen. Han er sitert på at «ingen ting er så oppløftende som å bli skutt på av folk som bommer». Han kunne gråte over enkeltmennesker, men samtidig være helt kald overfor de tusener som døde i flokk. Han kunne bombe sivilbefolkningen i de tyske byene uten motforestillinger. Hensikten helliget midlet, og hensikten var å binde opp Luftwaffe slik at tyskerne fikk mindre slagkraft på østfronten.

– Trolig bipolar

Han var så fryktløs at det nesten kan kalles et avvik, sier Jon Hustad.

– Men så var han trolig bipolar, og han var plaget av depresjoner og selvmordstanker gjennom store deler av livet. Han gikk aldri ut på kanten av en jernbaneplatttform, han så aldri ned fra store høyder, han fikk vinduer på steder han bodde skrudd igjen så de ikke kunne åpnes. Han var livredd for at han skulle komme til å gi etter for et øyeblikks impuls. Men i kamp var han aldri redd, da følte han seg tvert om veldig levende.

Han ble spurt en gang hvordan han klarte å lede med slik styrke, forteller Per Edgar Kokkvold.

– Han svarte at det handlet om energisparing. Man står ikke hvis man kan sitte, man sitter ikke hvis man kan ligge. Ha lå ofte ut over dagen, han kunne ta telefoner, diktere brev og holde møter fra senga.

– Hadde han det høye alkoholkonsumet vi ofte hører om?

– Det er ingen tvil om at han drakk mye. Han drakk champagne på morgenen, han drakk vin utover dagen og han drakk whisky og brandy. Men han tålte mer enn de aller fleste. Faktisk ble leveren hans undersøkt da han var død, og den var i farbausende fin form, sier Kokkvold.

Lite whiskyregninger

The Churchill Society fikk en gang gjennomgå Winstons etterlatte husholdningsregnskaper. De konkluderte med at hans private alkoholforbruk var forbausende lite, forteller Marvin Wiseth.

Kokkvolds teori er at Churchill med hensikt bygde opp sitt eget rykte som enn verre begersvinger enn han faktisk var.

– Han kunne bli sentimental, og kanskje var det da greit at folk trodde han ble litt sippete fordi han hadde tatt en whisky for mye. Likevel var vanene hans mer enn nok for enkelte, forteller Kokkvold.

– Churchill var så enerådende i sitt parti at da han tapte valget i 1945 opprettet han ikke noen skyggeregjering, slik tradisjonen i Storbritannia er. Han opprettet en «konsultativ komite» som han snakket med når han trenge noen å kommandere eller å holde en monolog for. Møtene var ofte fuktige lunsjer på Savoy. Det var forresten også regjeringsmøtene i hans siste periode. Rab Butler, visestatsminister på tampen av Churchills karriere, forteller at han utstyrte seg med støvler han kunne helle whiskyen i. Butler likte ikke å drikke, men turde ikke vise dette overfor sjefen.

Ingen bitterhet

Under krigen blandet statsminister Churchill seg stadig opp i andre folks jobber. Han tok all makt på det som var viktig for ham, som militære strategier og militær teknologi. Han hadde ikke evnen til å delegere, men han hadde evnen til å gi ordre, og heldigvis for krigens gang hadde han evnen til å gi stort sett fornuftige ordre til folk som fulgte dem.

Vi snakker ofte positivt om ledere som får sine underordnede til å utvikle seg, men en slik leder var ikke Winston Churchill. Men på plussiden, som både leder og menneske, hører det med at han brukte velsignet lite tid på småligheter.

– Han kastet ikke bort energi på skadefryd, hevn eller bitterhet, og fraværet av hat ga ham i steden en masse rom for glede, sier Kokkvold. Det er dessuten umulig å finne episoder hvor han skylder på andre. I dag sier politikerne «jeg» når de omtaler de positive sakene og «vi» når det handler om de negative. Statsrådene tar gjerne hyllesten når den kommer, men de sender statssekretærene for å snakke om de vanskelige tingene på Dagsnytt Atten. Sånn var ikke Winston Churchill. Han tok den offentlige støyten selv når det gikk skeis, og det er virkelig en god egenskap ved en leder.

Burde sluttet før

Han hadde dessuten en enorm sjarm, fremhever Jon Hustad.

– Winston er en fyr du får lyst til å sette deg ned og drikke øl med. Han var full av nytenking energi, glede og pågangsmot, og glem ikke at han faktisk var over 70 år gammel da krigen sluttet.

Perioden som statsminister fra 1951 til 1955 var imidlertid et lite verdig punktum. Han fungerte dårligere og dårligere, men krigen hadde gitt ham en status som gjorde at omgivelsene kviet seg for å gjøre noe med saken.

– Han var opptatt av utenrikspolitikk og jobbet for internasjonal nedrustning, men han lyktes ikke. Innenrikspolitisk var han knapt engasjert i noen ting. Han var ingen god statsminister i denne perioden. Hans ettermæle hadde hatt best av han ikke hadde blitt statsminister i 1951, fastslår Hustad.

Da han døde var han en dypt deprimert mann. For Winston Churchill hadde et liv uten samfunnsinflytelse ingen mening.

– Hva med karrieren som skribent og forfatter. Fikk han litteraturprisen på meritter eller på navnet?

– Han var en ekstremt produktiv skribent som tjente gode penger på prosjektene sine. Han hadde en stab av unge Oxford-historikere som reasearchere. Han dikterte bøkene til sine sekretærer og produksjonen ble nesten som på en fabrikk. Språklig er han glimrende, og når det gjelder oversikt og pedagogisk fremstilling er han også svært god. Men når han skriver om seg selv må han leses opp mot andre kilder, der er han ikke alltid pålitelig. Han er sitert på at «historien kommer til å være vennlig mot meg, for jeg har tenkt å skrive den selv». Og faktum er at mye av det som skrives om første og andre verdenskrig den dag i dag er preget av Winston Churchill, slår Hustad fast.

– Han var så tidlig ute at alle som kommer senere må forholde seg til hans fremstillinger og prioriteringer. Når det gjelder disse to krigene er han ikke bare den viktigste politikeren i det forige århundre, han er også den viktigste historikeren. Ingen kommer seg ut av hans skygge.