Hvorfor jeg må kjede meg mer!

Som nasjon står vi overfor store omstillingskrav: tilpasning til en mindre oljeavhengig økonomi, utvikling av en grønnere økonomi, og tilpasning til omfattende demografiske endringer.

Produktivitetskommisjonen peker på at for å kunne opprettholde vårt velferdsnivå, må vi være innovative og produktive – noe som krever evne til omstilling, nytenking, og nysgjerrighet. 

Jeg vil hevde at for å klare det må vi blant annet gjøre oss mindre avhengig av smarttelefonen, avsette mer tid til tenking, og skape eller oppsøke møteplasser for utvikling av tankene.

I april 2010 lanserte Apple sin iPad. I juni samme år skrev Peter Bregman på Harvard Business Reviews blog at han etter tre ukers bruk, leverte sin iPad tilbake. Den var rett og slett for fantastisk og han var bekymret for at han hadde sluttet å kjede seg og dermed sluttet å tenke kreativt. Per dato har Apple solgt over 200 millioner iPads.

I 2011 kom Nicolas Carr med best-selger boken The Shallows. Hans bekymring er at den lette tilgangen til informasjon via for eksempel Google, smarttelefoner, og iPads leder til en overstimulering, en mer rastløs hjerne, og grunnere læring: man vet litt om masse, men husker dårligere!

I 2014 kom boken The App Generation av Howard Gardner og Katie Davis. Deres bekymring var at det er en voksende andel unge som mener at det må finnes en app for et hvert problem – noe som reduserte deres kreativitet.

Tid til å kjede seg synes å være et stikkord.

Sommeren 2010 tilbrakte jeg på Stanford for å lese. Jeg merket i begynnelsen hvor vanskelig det var å konsentrere meg over lengre tid før jeg måtte «junke meg» på emailer og sosiale medier. Ofte gikk jeg turer på campus og over til museumet hvor det var en rekke Rodin skulpturer. De av dere som har sett skulpturen Tenkeren har kanskje lagt merke til at han sitter på en nokså ubekvem måte – høyre albue mot venstre kne. Prøv selv! Men til tross for dette er han fortapt i en indre tankeverden. Mens Rodin med Tenkeren fikk frem tenking som en viktig aktivitet, synes dagens mantra å være det motsatte.

«Return on time» – gjøre og oppleve mest mulig per tilgjengelig tidsenhet – er dagens mantra. Fritid må fylles med noe, barn må engasjeres! En overfylt avtalebok er for mange synonymt med aktivitet, viktighet, og status. Multitasking har blitt et moteord for produktivitet. Men nå viser det seg at multitasking reduserer konsentrasjonen og produktiviteten ved at hjernen ikke prosesserer parallelt, men sekvensielt. Multitasking stykker opp konsentrasjonen. I tillegg bruker hjernen mye energi på å forflytte seg mellom oppgaver – noe som gjør at man blir fortere trett.

Kan det være at det i dag er politisk ukorrekt å ha ledig tid til å sitte helt i ro – og tenke?

Jeg ser det som en utfordring eller problem at for de aller fleste ser tenking ut som latskap. Man gjør ingenting annet enn å sitte der med hendene i fanget på trikken, på flyet, på kontoret eller hjemme – stirrende rett frem. Et menneske i dyp tankevirksomhet er ikke mye energigivende for andre.

Men tenking er alt annet enn latskap. Tenking er en av de mest produktive aktivitetene et menneske kan bedrive. Hver eneste vakre og nyttige ting vi har skapt – inkludert demokrati, ytringsfrihet og religionsfrihet – eksisterer fordi noen var nysgjerrig og tok tiden og bryderiet med å tenke.

Det er en vanlig misforståelse at for kloke mennesker vil fantastiske ideer og tanker åpenbare seg lettere og oftere. Dessverre fungerer ikke intellektet slik. Selv geniet Albert Einstein brukte lang tid på å utvikle sin relativitetsteori. Gjennomgående finner vi at banebrytende tanker og ideer er fruktene av intens tenking over lengre tid. Man må bevist tenke på å tenke.

En annen grunn til hvorfor vi er skeptiske til tenking er at det virker unaturlig. Mens mennesker er sosiale av natur krever tenking ofte isolasjon eller ensomhet. Av denne grunn liker vi ikke så godt mennesker som finner glede i å tenke. Hva ville din reaksjon vært dersom ditt barn en kveld sa at det heller ville være hjemme og tenke fremfor å gå på kino med venner!

Men tenking og nysgjerrighet skjer ikke bare alene. En vesentlig forutsetning for begge er tankemøter med andre – som for eksempel møter mellom næringsliv og akademia. 

Gjennom ordningen Senter for Forskningsdrevet Innovasjon (SFI) legger Norges Forskningsråd til grunn et åtteårig fornuftsekteskap mellom akademia og næringslivet for å stimulere nysgjerrigheten. Som leder av en SFI – Center for Service Innovation – har jeg gjort meg noen tanker. 

Generelt mener jeg at SFI-ordningen er fremtidens samarbeidsform mellom næringslivet og akademia nettopp fordi det leder til tenkning alene og sammen.

Utgangspunktet mitt er at jeg mener at det er mer å tjene enn å tape på å være sammen. I boken «Where do great ideas come from» bygger Steven Johnson på ideen om at gode ideer ikke oppstår i isolasjon, men i et samspill med andre over tid. Han hevder at de engelske kaffe-husene hvor folk møttes for å prate, var svært viktige for den industrielle revolusjonen. SFI er det nye kaffehuset ved at man får gode vilkår for å tenke.

I boken «Rational Optimist» hevder Matt Ridley at i en dialog med andre vil en tanke trigge en ny tanke hos en annen og dermed fremkommer en ny ide. Med andre ord: min output blir din input for ny output. Han kaller prosessen noe så syndefullt som: «When ideas have sex». En SFI skaper slike prosesser hvor tanker utvikles i dialog.

Min erfaring er at en SFI er et viktig grep for å sikre næringsrelevans i forskningen. Akademia har en tilnærming og rigoritet i problemløsningen som næringslivet savner. Næringslivet har en agilitet som akademia misunner. Rigoritet og relevans er de viktigste ingrediensene i kunnskapsutviklingen. Men for å få dette til å fungere må begge parter gi og ta. 

Næringslivet må ikke se på forskere og studenter som billig konsulenthjelp. Næringslivet må skille mellom korte og lange tanker. Akademia er best på det siste. Akademia må lære å designe studier slik at vi kan levere ny innsikt på kort sikt uten å kompromittere på rigoritet. Næringslivet må organisere seg annerledes i sin kontakt med akademia. De må ansette to-språklige som kan snakke akademisk og business. Det må akademia også gjøre. Men de som er ansatt i næringslivet må i tillegg ha KPIer som knytter deres akademiske kontakter til synlige ting i bedriften. I dag er for mange slike kontakter drevet av ansatte som har det som en tilleggsaktivitet i en form for liaison rolle. Dette blir feil.

Lærdommen er at vi må gi oss bedre tid til å tenke, bevisst tenkte på å tenke, og ikke minst skape møteplasser for utvikling av gode ideer – ideer som har betydning for den praktiske verden. Avdøde Professor Christopher Lovelock tidligere Harvard og MIT, kalte denne vekselvirkningen for «Bungi-jumping from the Ivory tower». Vi må være mer i hverandres verden som grunnlag for å utforske og forstå den virkelige verden bedre: nysgjerrig på nye sammenhenger.

Albert Einstein sa en gang: «Om jeg hadde en time til å løse et problem, ville jeg brukt 55 minutter til å tenke på problemet og fem minutter til å tenke på løsninger». Jeg skulle ønske næringslivet ville bruke mer tid til å tenke på problemet fremfor å stupe inn i for å løse problemet.