Rutetid med pisk og gulrot
Samferdselsminister Ketil Solvik-Olsenvil ha slutt på at togene bli forsinket. De fleste forsinkelser og innstillinger skyldes feil på signalanlegget, sporet eller annen infrastruktur – ikke togene selv.
– Når infrastrukturen svikter, har vi nesten ingen sanksjoner som gjør at NSB kan kreve penger. En økonomisk straff når systemet svikter vil være et incentiv til å gjøre noe med problemet, sier samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen (Frp) til VG.
Og jernbanedirektør Elisabeth Enger gir grønt signal.
– Dette er vi veldig positive til. Vi ønsker økonomiske incentiver. Vi ønsker et system med både belønning og straff. Vi ønsker oss noen økonomiske gulrøtter. Vi tror det kan være en god drivkraft, sier Enger. Hun må være en drøm av en etatsjef. Det er ikke mange som ønsker seg straff hvis de ikke gjør det bra nok.
Denne «pisk-gulrot»-filosofien som Jernbaneverket nå skal styres etter, er et forsøk på å «lage butikk» av noe som ikke er det.
Hva disse gulrøttene er for noe, framgår ikke. Skal hun og ledergruppa få gulrøtter bokstavelig talt, i form av bonuser? Skal alle ansatte få det? Eller er det slik å forstå at regjeringen skal sørge for at det blir bevilget mer penger til jernbanen neste år dersom Jernbaneverket er flinke med å holde spor og signalanlegg i god stand? Tenker Enger seg at de som har ansvaret for å holde signalanleggene i orden har et så pass sterkt og godt forhold til signalanleggene at de blir motivert av å få høre at «hvis dere gjør deres beste, blir det mer penger til signalanlegg neste år»?
Må skjerpe seg
Eller hva om det blir mye problemer med spor og signalanlegg slik at tog blir forsinket. Da skal Jernbaneverket idømmes en «bot» eller NSB kreve erstatning. Da får de altså mindre penger å rutte med samtidig som jernbaneverket skal forbedre seg. Forestillingen er da den at de skal tenke «nå må vi skjerpe oss, så vi ikke få enda mindre penger til spor og signalanlegg».
Hvis Jernbaneverket hadde vært en bedrift som hadde inngått avtale med staten om å drifte jernbanenettet, hadde det vært noe annet. Da ville NSB kunne kreve erstatning om spor ikke kunne benyttes av en eller annen grunn. Det er ganske vanlig i næringslivet at det får konsekvenser når man ikke leverer. Men man får ikke gulrøtter av å leverer det man skal. Det er selvsagt.
Lage butikk
Denne «pisk-gulrot»-filosofien som Jernbaneverket nå skal styres etter, er et forsøk på å «lage butikk» av noe som ikke er der. Jernbaneverket har ingen fri stilling slik at man kan forhandle fram en avtalen om bevilgning og levering med Departementet. Dessuten vet vi at årsaken til at tog blir forsinket er at det fortsatt er en gedigent etterslep på vedlikehold og investeringer av jernbanenettet. Det er mer penger som trengs, ikke flere gulrøtter.
Tidligere NSB-sjef, Osmund Ueland, sier til VG at han ikke tror problemene med jernbanen vil løse seg de neste 10-20 årene. Bevilgningene til jernbanen er fortsatt for lave selv om politikerne snakker om at jernbanen er en budsjettvinner.
– Vi har dessverre en jernbane som er altfor sårbar. Den kan sammenliknes med en hundreåring som ikke har lenge igjen å leve. Vi lapper og prøver og fikse på den selv om livet gradvis ebber ut. Det å bygge nytt er den eneste måten å få liv i dette igjen, sier han til VG. Og det må bygges på Østlandet, inn mot Oslo. Det er her problemene er.
Da tidligere jernbanedirektør Steinar Killi (74) begynte i jobben, sa han klart ifra om at bevilgningene måtte økes fra en til fem milliarder hvert år. Han ble innkalt på teppe til departementsråden der han fikk beskjed om at embetsmenn skulle ikke utrykke seg så klart offentlig.
Vi må kunne gå ut i fra at Robert Eriksson ikke har tenkt å ansette den nye Nav-sjefen på «straff og gulrot»-kontrakt. Ledere i offentlig sektor jobber ikke for ekstra gulrøtter, men for å løse det samfunnsoppdraget de har påtatt seg. Det hjelper lite om statsråden har med seg pisk og gulrot når han dukker opp på etatsbesøk.
