– Tyngst å kjempe mot sine egne

Bli fagforeningsmedlem. Nei, hvorfor skulle jeg det?

YS-leder Jorunn Berland, lederen i landets tredje største hovedorganisasjon, lar utsagnet henge i luften. Vi er tilbake til slutten av syttitallet, da Jorunn Berland var blitt ansatt i Bergen Privatbank som 18-åring. Nesten alle i avdelingen var fagorganisert, men hun stod på sitt. Hun skulle overhodet ikke bli medlem i noen fagforening.

Veien videre skulle imidlertid bli annerledes enn det unge Berland trodde, og nå - omtrent tre tiår seinere - har hun lagt bak seg ti år som leder i Finansforbundet, nesten to perioder som nestleder i YS og to år som YS-leder.

Ville ikke ha toppjobben

Berland sa først nei til å stille som lederkandiat i YS, men ble overtalt til å stille da YS-leder Tore Eugen Kvalheim trakk seg midt perioden i 2013. Det var en god venn som fikk henne til å ombestemme seg. Hun spurte:  «Hva er det verste som kan skje hvis du blir YS-leder, Jorunn?»  

Jorunn Berland tenkte seg om, og kom til at det var jo ikke så farlig. Dermed ringte hun tilbake til valgkomiteen og sa at hun ville stille som leder; hvis de fremdeles ville ha henne.

De ville ha henne, og Berlands arbeidsplass er nå et hvitmalt hjørnekontor i YS-kontorene i Lakkegata i Oslo. Ved døren står det et skrivebord med en søyle foran. Innerst i rommet er det et møtebord med stoler rundt. YS flyttet inn i lokalene i fjor, og Berland forteller at hun heldigvis fikk grepet inn før møbleringen var ferdig.

– De hadde satt meg innerst der, men jeg sa jeg ville sitte her ved døren. Det er lettere for folk å komme innom når de ser meg. Søylen må stå der, men jeg liker uansett å sitte ved møtebordet når jeg snakker med folk. Da er vi mer på likefot enn hvis jeg skal sitte bak et skrivebord.

Norwegian-konflikten

Det er YS-forbundet Parat som organiserer Norwegian-pilotene som nylig var i streik. Under konflikten rykket Berland ut og hevdet at Norwegian drev med streikebryteri. Senere oppfordret hun alle YS-forbund til å slutte å fly med Norwegian under konflikten.

– Hva er din rolle i en slik konflikt?  

– Jeg har hatt tett dialog med Parat, og så vil det være enkelte ting YS tar tak i. For eksempel dialoger med NHO hvis det er behov. Jeg tar også løpende stilling til når vi skal mene noe. Det gjelder å ikke brenne av kruttet for tidlig, men jeg mente det var nødvendig å gå tidlig ut med å si noe om streikebryteri, sier Berland, som omtaler konflikten som en prinsippsak.

– Det ble brukt harde ord, og mange har hevdet at det var Bjørn Kjos, ikke pilotene, som vant folkets gunst. Hva tenker du om konflikten nå i etterkant? 

– Jeg er ikke overrasket over at Kjos får folkets støtte. Det er en komplisert sak og dette var en konflikt som dessverre berørte mange tredjepersoner. Men det var en viktig konflikt. Det dreier seg om hvordan morgendagens arbeidsliv skal se ut, og det er viktig ikke bare for piloter og Parat, men for hele fagbevegelsen. Jeg var på styremøte i Europeiske Faglige Samorganisasjon i Brüssel da konflikten ble avsluttet, og dette var en sak som fikk mange innlegg. Møtet vedtok en uttalelse som uttrykker dyp bekymring for utviklingen i europeisk luftfart. Den støtten er vi glade for å få.

Skeptisk til lillesøsteren

YS-lederen ukependler til Oslo fra Fana i Bergen, hvor hun også vokste opp. Faren var snekker og fagforeningsmedlem, men det var aldri noe tema. Først da de tømte huset etter foreldrene, fant Jorunn Berland ut at faren hadde fått hederstegn for langt medlemskap i fagforeningen.

Etter å ha vært enebarn, måtte hun etter fire og et halvt år begynne å konkurrere med en lillesøster om oppmerksomheten og hun likte det ikke.

– De sier at jeg holdt lillesøsteren min med strake armer ut fra kroppen i drosjen hjem fra klinikken. Jeg fikk høre at hvis vinduet hadde vært åpent, så hadde jeg sikkert hevet henne ut, sier Berland, som forteller at hun og søsteren er blitt gode venner som voksne. Hun er imidlertid opptatt av å se storesøster eller storebror når hun besøker familier som har fått en ny baby. Og som leder forsøker hun å se de hun har rundt seg.

– Jeg sier alltid god morgen til de som sitter i resepsjonen. Jeg har skjønt at alle ikke gjør det, men for meg er det viktig. Hvorfor i all verden skal jeg ikke hilse?

Inn i fagforeningen

Hun er født i januar og begynte på skolen ett år for tidlig. I oppveksten og ungdommen var hun ofte yngst. Som 18-åring begynte hun å jobbe i Bergen Privatbank, som senere ble til Bergen Bank, og hun fikk ganske tidlig være med og bruke nytt ustyr. Hun var også en av de få damene som fikk dra på forretningsreiser, noe som blant annet førte til at kunder spurte etter den mannen de trodde skulle komme fra banken.

– Du har vært tillitsvalgt på heltid siden 1983?

– Ja, jeg skulle jo ikke organisere meg. Jeg hadde sagt nei flere ganger. Men plutselig skulle alle på samme fagforeningsfest - unntatt jeg. Den festen ville jeg på, så jeg meldte meg inn.

Da hun et par år senere også stilte til valg var det fordi mannen fra valgkomiteen aldri ga seg. Han snakket og snakket. Det endte med at hun sa ja til å bli vara for å bli kvitt ham.

– Det har ofte vært slik at det har vært noen som har utfordet meg til å ta nye jobber, og når jeg først har sagt ja går jeg inn i ting med liv og sjel. Jeg har lett for å la meg rive med.

– Hvorfor sa du først nei til fagforeningen?

– Jeg hadde inntrykk av at de jobbet med så mye som var negativt. Men jeg oppdaget etter hvert at de drev med mye som var interessant. Jeg angrer ikke på at jeg sa ja.

Mye å bevise

– Du hadde tidlig jobber som det ikke var vanlig at kvinner hadde. Har du følt at har måttet bevise at du duger?

– Ja, jeg har hatt mye å bevise, spesielt da jeg var ung. Jeg husker særlig et kundemøte i banken der jeg ble introdusert med «...og så har jeg fått med meg en jente fra Bergen, vi får se hva hun kan». Det var en veldig negativ introduksjon av meg overfor kundene, og da går det en f... i deg. Det ble viktig for meg å levere så godt at ingen kunne si at jeg ikke fikk resultater fordi jeg var jente og ung. Jeg trengte lite søvn, og jeg brukte masse tid på å forberede meg. Men jeg har også hatt ledere som har utfordret meg på områder der jeg selv trodde jeg ikke kunne eller turte, og det er gøy å bli utfordret.

I 1985 ble Berland hovedtillitsvalgt i Bergen Bank, og hun ble tidlig kalt inn på kontoret til administrerende direktør Egil Gade Greve. Sjefskontoret var stort, og hun husker at hun satt i en sofa, på «nøytral» grunn, og ikke i en stol foran sjefens skrivebord. I etterpåklokskapens lys tror Berland at dette møtet er den enkelthendelsen som har formet henne mest som leder.

– Jeg husker at Greve sa: «Du og jeg Jorunn skal jobbe mye sammen, og da må vi finne ut av hvordan vi skal jobbe sammen.» Det som sitter igjen i meg etter det møtet er tre ord: Rolle, aksept og respekt.

YS-leder Jorunn Berland (t.h) sammen med LO-leder Gerd Kristiansen og Unio-leder Anders Folkestad utenfor Stortinget i forbindelse med den politiske streiken i protest mot regjeringens forslag til endringer i arbeidsmiljøloven tidligere i år. 

Frykt for 370 oppsigelser

Han var administrerende. Hun var tillitsvalgt. De visste at de ville komme opp i situasjoner hvor de kom til å være uenige, i kraft av de ulike rollene de hadde. Berland sier det var viktig at de avklarte dette før de begynte å jobbe med saker.

– Det er viktig at man har aksept for at man har ulike roller, og at man har respekt for hverandre. Akkurat den erkjennelsen ble viktig for meg. Jeg er veldig rollebevisst. Som tillitsvalgt var jeg for eksempel aldri med på å beslutte oppsigelser. Det er ikke en tillitsvalgts oppgave.

I Bergen Bank ble det flere tunge prosesser, og på slutten av 80-tallet stod 370 medarbeidere i fare for å bli oppsagt.

– Jeg ble utfordret av Greve, som skisserte to veier. Den ene var oppsigelser. Den andre var å se på alternative måter å redusere bemanningen på. Jeg tenkte at i valget mellom pest og kolera, var det bedre at folk hadde en jobb å gå til og fikk lønn. Selv om det kanskje ikke var den samme jobben som de hadde før. Da kunne de bruke tid på å finne noe annet hvis de ville det. Det var da noe.  

De tillitsvalgte sa ja, men så begynte kampen. Ikke mot arbeidsgiver, men mot sine egne i sitt eget forbund.

Fikk bank i eget forbund

Berland forteller at hun og nestlederen ble kalt inn på teppet hos Finansforbundet i Oslo.

– De ville heller at vi skulle ha godtatt oppsigelser, og da jeg kom til Oslo møtte vi noen som ikke lyttet til argumentene våre. Jeg følte meg klistret opp mot veggen; det var en veldig vond opplevelse. Jeg fikk skikkelig grisebank, og da jeg kom hjem til Bergen spurte vi oss om dette et forbund vi kunne være i? Vi fant ut at svaret var nei. Heldigvis fikk vi ikke tak i noen den kvelden slik at vi fikk meldt oss ut.

Etter å ha sovet på det ombestemte de seg imidlertid. De ville heller bli i forbundet og påvirke politikken.

– Jeg fikk ganske mye kritikk og kjeft for dette, og møtte mye motgang. Det gikk fem-seks år, med ganske mye juling, før forbundet så positivt på det. Så lang tid tok det, sier Berland, som er glad de tok kampen.

– Man må tørre å tenke annerledes. Det er ikke alltid slik at gårsdagens løsninger er rikige for morgendagens utfordringer.

Behovet for kontroll

Hun har erfart at det kan være lurt å sove på beslutninger, hvilket ikke trenger å ta så mange timene. YS-lederen jobber mye og sover lite.

– Hvor mange timer sover du om natten?

– Jeg klarer meg med fire timer.

– Føler du at har forsaket mye på veien fordi du har jobbet mye?

– Nei, jeg synes at jeg har fått igjen så veldig mye, også sosialt. Jeg liker dessuten å ha makt. For meg er makt et positivt og godt ord. I min rolle skal man ha makt, i betydningen å påvirke.

Hun bruker fremdeles tid på å forberede seg godt, men har erkjent at denne siden av henne også har hatt en bakside.

– Tabben min var at jeg var like streng mot de rundt meg. Jeg kunne fordele oppgaver, men så forberedte jeg meg likevel og var rask til å overta. Det var frustrerende for folk, og sånn kunne jeg ikke holde på. Jeg har lært meg at når jeg har gitt oppgaven til noen, så må de få lov til å ta den. Men det at jeg hadde en tendens til å overta er nok en myte jeg fremdeles har hengende ved meg.

I et intervju i fagforeningsavisen Tadel har Berland fortalt at det var på et kurs det gikk opp for henne hvordan tingene hang sammen. De 20 deltagerne ble bedt om å legge seg ned på gulvet for å ta avspenningsøvelser, men Jorunn Beland satte seg raskt opp. Dette ville hun ikke. Hun følte at hun mistet kontrollen. En psykolog på kurset hjalp henne med å forstå reaksjonen. Dette at ofte hun var yngst, var jente og tidlig fikk utfordrende oppgaver i arbeidslivet. Tilsammen hadde det bidratt til denne trangen til å være ekstremt godt forberedt og ha kontroll. Ingen skulle kunne ta henne i å gjøre en dårlig jobb.

Morgendagens arbeidsliv

Å være YS-leder innebærer en uendelig rekke med møter på høyeste nivå i norsk politikk og arbeidsliv. YS er høringsinstans, og Berland er rask til å rose den jobben sekreariatet gjør i så måte. Hun tror ikke medlemmene i YS vet hvor flinke de er i sekretariatet. Som leder tror Berland at hun er flink til å både se og rose, men hun vet også at hun er en krevende leder. Hun er utålmodig, hun vil mye og hun vil ha kvalitet i det som leveres.

Hun sier hun ønsker å være en fremtidsrettet og løsningsorientert YS-leder. En som tør å ta beslutninger og tenke annerledes.

– Hva er de viktigste oppgavene for YS framover? 

– Vi må bruke all den kompetansen vi har på de utfordringene som ligger foran oss i arbeidslivet. Samtidig må vi løfte blikket og tenke over hvordan morgendagen vil se ut. Vi må tørre å ta diskusjonen om hvordan morgendagens arbeidsliv vil se ut.

Fagforeningene utfordres

Det sies at vi blir mer individualistiske, og at det kan gjøre at terskelen for å melde seg inn i en fagforening er blitt høyere. Berland har en litt annen innfallsvinkel.

– Det er vel ingen som er med i så mange grupper og fellesskap som den oppvoksende generasjon. På nettet eller andre steder. Men vi må oppsøke folk, vi må ha noe spennende å tilby og vi må synliggjøre de resultatene vi har på arbeidsplassene. Vi skal ikke kaste på båten alt vi har gjort, men vi må samtidig tenke annerledes om det å være organisert.

– Fagforeningene utfordres?

– Ja, og det er viktig for oss å ivareta trepartssamarbeidet i norsk næringsliv. Det er ikke bare oljepengene som har skapt norsk velstand. Det har også den norske modellen og trepartssamarbeidet gjort. Samtidig kan det være at vi må finne nye løsninger. Det kan ikke bli slik at fagforeningene bare skal forsvare alt det bestående. Vi kan ikke stoppe utviklingen, men vi kan planlegge for utviklingen.