Ordførere frustrert over å bli fjernstyrt
– Svaret er å opprette større kommuner, og dermed skape mindre behov for interkommunalt samarbeid. For det er denne type samarbeid som har gjort lokalpolitikerne til dels avmektige i mange situasjoner. Hvis man dessuten innfører parlamentarismen i kommunene, vil makten bli ført tilbake til politikerne, lyder professor Frank Aarebrots resept. Men slike løsninger har verken Lånke eller Gram noen tro på.
Bundet og bastet
Ola T. Lånke Stortinget
– Gjennom dette regelverket styrer Fylkesmannen kommunene med hard hånd. Det er et så finmasket regelverk at det gir lite rom for politisk skjønn, slik jeg opplever det, sukker han.
– Overstyring fra Fylkesmannen
Bjørn Arild Gram Berit Roald / NTB scanpix
Ifølge Gram, som har en fortid som statssekretær i Finansdepartementet, slår regjeringen seg selv på munnen: – På den ene siden begrunner regjeringen kommunereformen med et ønske om å gi kommunene mer frihet og handlingsrom, men studerer vi regjeringsplattformen, finner vi en lang rekke forslag som innebærer detaljstyring. Det gjelder både øremerking av midler og rettighetsdirektiver, nevner Gram som i tillegg til å være ordfører også er nestleder i KS sentralt.
Uheldig knoppskyting
Frank Aarebrot
– Den politiske styringen er kort sagt pulverisert. Det er blitt på samme måten som da Arbeiderparti-regjeringen på 70-tallet bestemte seg for å «demokratisere» forretningsbankene. Den satte inn såkalte «samfunnsrepresentanter» i bankenes styrende organer. Det fungerte overhodet ikke!
– Det er en utbredt oppfatning i enkelte politiske kretser at kommunebyråkratiet vil bli enda sterkere i dag, på bekostning av politikerne, hvis vi får betydelig større kommuner?
– Jeg kjøper ikke uten videre den påstanden. I storkommuner vil man se seg tjent med, og ha råd til å ansette egne fagfolk og spesialister på de fleste områder hvor flere kommuner i dag har gått sammen om slike tjenester. Det blir med andre ord ikke nødvendig å gå veien om så utstrakt interkommunalt samarbeid som vi har i dag. En slik utvikling åpner for bedre folkevalgt styring og kontroll, mener Frank Aarebrot.
Behov for mindre samarbeid?
Bergensprofessoren får langt på vei støtte av Helge André Njåstad (Frp) som er leder i Stortingets kommunalkomite. Njåstad var også ordfører i Austevoll i flere perioder før han i fjor ble innvalgt på Stortinget fra Hordaland.
– Med atskillig færre og større kommuner enn i dag ligger det i kortene at behovet for interkommunalt samarbeid vil bli mindre. Det vil være en positiv utvikling, for omfanget av denne type samarbeid er etter hvert blitt så stort at kommunepolitikerne i mange tilfeller har mistet innsyn og handlekraft. Det er i hvert fall min erfaring, sier Njåstad som vil spille en nøkkelrolle i arbeidet med kommunereformen fremover.
Verken Lånke eller Gram kjenner seg igjen i virkelighetsbeskrivelsen fra Aarebrot og Njåstad. Ola T. Lånke svarer slik:
– Det interkommunale samarbeidet ser jeg slett ikke som noe stort problem i denne sammenheng. Det ligger ikke så mye «politikk» i disse samarbeidsorganene. Det er gjerne tekniske og praktiske saker de er satt til å løse. Som folkevalgt savner jeg faktisk ikke det å ha ei hånd på rattet her.
– Jeg er også uenig med Aarebrot i at større kommuneenheter vil føre til at mye av det interkommunale samarbeidet vil bli bygget ned. Mange av de interkommunale selskapene er etablert med et permanent apparat, for eksempel renovasjon, så hvorfor skal vi tukle med dette? fortsetter Ola T. Lånke.
– Uavhengig av fremtidig kommunestruktur vil det interkommunale samarbeidet fortsette med uforminsket styrke, spår Bjørn Arild Gram. Selv med omfattende kommunesammenslåinger vil det etter hans skjønn være «helt uaktuelt» å gjøre slutt på de interkommunale selskapene.
– Husk også på at de store kommunene er mer involvert i den type samarbeid enn tilfellet er med småkommunene. Steinkjer med 22.000 innbyggere er for eksempel medeier i syv interkommunale selskaper, opplyser Gram. I likhet med kollega Lånke er han som politiker lite plaget av noen avmaktsfølelse overfor disse selskapene.
– For øvrig utgjør det interkommunale samarbeidet bare noen få prosent av den totale virksomheten kommunen er involvert i, tilføyer han.
Parlamentarisme
- Parlamentarismen i kommuner og fylkeskommuner funger på samme måte som i det sentrale styringsverket.
- I parlamentarisk styrte kommuner og fylkeskommuner er formannskapet erstattet av byråd/fylkesråd som er sammensatt bare av politikere fra flertallskonstellasjonen i kommunen/fylkestinget.
- Ordførerens rolle er begrenset til å være ordstyrer og å representere kommunen eller fylkeskommunen. I parlamentarisk styrte kommuner og fylkeskommuner er rådmannsstillingen fjernet.
- Parlamentarisk styre i 3 bykommuner: Oslo, Bergen og Tromsø
- Parlamentarisk styre i 4 fylkes-kommuner: Troms, Nordland, Nord-Trøndelag og -Hedmark
Kilde: Wikipedia
Parlamentarisme?
Professor Aarebrot er besnæret av tanken på å innføre parlamentarismen som styresett, i hvert fall i de større kommune. Det vil etter hans skjønn være et viktig bidrag til å styrke politikernes innflytelse lokalt.
– Se bare på budsjettarbeidet! I dag er det slik at rådmannen i all hovedsak får tilslutning til budsjettforslagene. Det er ingen overdrivelse å si at de folkevalgte stort sett fungerer som et sandpåstrøingsorgan. Hvis man derimot innfører parlamentarisme, slik som i storbyene, er det den politiske ledelsen som legger fram budsjettet, sier Aarebrot som er professor i sammenliknende politikk ved Universitetet i Bergen.
Bjørn Arild Gram er rykende uenig med professoren, og han begrunner det slik:
– Norske kommuner vil uansett være for små til å satse på parlamentarisme. Det fungerer bra i Oslo, men til og med Bergen ser ut til å være for liten. Her i Nord-Trøndelag fylkeskommune fungerer ordningen dårlig. Et slikt system gir for mye makt til få politikere, sider ordfører Gram.
Også Helge André Njåstad er overbevist om at formannskapsprinsippet fortsatt vil stå sterkt som styringsmodell på lokalplanet, uavhengig av kommunestørrelse i fremtiden. Parlamentarisme vil nok bare være aktuelt for et fåtall, tror han.
– Til dem som er bekymret over at rådmennene har fått for stor makt på bekostning av de folkevalgte, vil jeg kort svare at det er opp til ordførerne selv om de vil bruke innstillingsretten overfor kommunestyret. Det er ingenting i lovverket som hindrer det. Hvis rådmannen har fått for stor makt i en kommune, må kommunepolitikerne selv ta skylden for det, sier Njåstad.
Europas kommuner
- Den nordiske modellen omfatter Sverige, Norge, Danmark, Finland og Island. Den kjennetegnes av at kommunesektoren har større betydning for gjennomføringen av den offentlige politikken, herunder velferdspolitikken. Kommunene har vidtgående myndighet og utøver stor grad av lokalt selvstyre. De nordiske landene har en høyere andel kommunalt ansatte, og kommunen har ansvaret for en betydelig større andel av de offentlige utgiftene, enn andre europeiske land.
- Den britiske modellen omfatter Storbritannia og Irland. Kommunene i disse landene er befolkningsmessig i gjennomsnitt de største i Europa. I Storbritannia (men ikke i Irland ) ivaretar kommunene noen viktige oppgaver på velferdsområdet, men løsningen av sentrale velferdsoppgaver for eksempel på helseområdet og deler av sosialområdet ligger likevel utenfor deres ansvarsområde.
- Den mellomeuropeiske modellen omfatter Tyskland, Østerrike og Sveits. Disse landene er kjennetegnet av at lokalforvaltningen inngår i en føderal stuktur, som innebærer at statsmakten er delt mellom forbundsnivå og deltstatsnivå. Det er delstatene som har ansvaret for lovgivningen overfor kommunene, og det er relativt stor variasjon mellom delstatene med hensyn til organiseringen og oppgavene til kommunene. I Tyskland er store deler av velferdsordningene organisert via forsikringsselskap og står derfor utenfor den offentlige oppgave-porteføljen.
- Den napoleonske modellen omfattet i utgangspunktet et stort antall land i Vest- og Sør-Europa, som Frankrike, Belgia, Nederland, Luxemburg, Spania, Portugal, Italia og Hellas. I flere av de nevnte landene er det imidlertid gjennomført store reformer for å desentralisere forvaltningen, og land som Nederland og Belgia kan i dag sies å ligge tettere opp mot henholdsvis de nordiske og mellomeuropeiske modellene. Den napoleonske modellen kjennetegnes av en sterk sentralmakt, detaljstyring av kommunene gjennom statlige prefekter og ved borgermesterens sentrale rolle. Innenfor dette systemet er det vanlig med et meget stort antall kommuner. Frankrike skiller seg ut som det landet i Europa med desidert flest kommuner. I praksis er det bare et fåtall av oppgavene som kommunene har et eget og selvstendig ansvar for.
Kilde: Ekspertutvalget for kommunereformen, «Kriterier for god kommunestruktur»
Interkommunalt samarbeid
Samarbeid kommuner imellom, organisert gjennom aksjeselskaper (AS) eller interkommunale selskaper (IKS).
I tillegg til selskapsmodellen er det et finmasket nett av tjenester kommuner har gått sammen om. I mange tilfeller er det en såkalt «vertskommune» som utfører tjenester også for nabokommuner. Hver kommune deltar i gjennomsnitt i 11 interkommunale samarbeidsordninger. Totalt registrert 850 ulike former for formelt samarbeid.
Viktige samarbeidsområder:
- Barnevern
- Brannvesen
- Dyrevernsnemnd
- Elektrisitetsverk
- Havnevesen
- Kino
- Kommunelege/legevakt
- Kommunerevisjon
- Landbrukskontor
- PPT-tjeneste
- Renovasjon
- Tekniske tjenester
Kilde: KS og Kommunal- og moderniseringsdepartementet
Mener større enheter gir mer demokrati
Ekspertutvalget for kommunereformen overleverte denne uken sin sluttrapport til kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner. Mindre statlig styring og mer lokaldemokrati står sentralt av anbefalingene.
Utvalget har blant annet sett på hvilke kriterier kommunene bør oppfylle for å kunne ta på seg nye oppgaver, og vurdert eksempler på oppgaver det kan være aktuelt å flytte. Utvalget har i sluttrapporten vurdert følgende ti oppgaver som kan være aktuelt å overføre til kommunene over hele landet:
- Psykisk helsevern
- Tverrfaglig spesialisert rusbehandling
- Habilitering og rehabilitering
- Hjelpemidler
- Barnevern
- Arbeidsmarkedstiltak
- Videregående opplæring
- Kollektivtransport
- Fylkesveger
- Virkemidler for lokal nærings- og samfunnsutvikling
– Ekspertutvalgets rapport viser at større kommuner kan få flere oppgaver og mer ansvar. Dette vil gi bedre velferdstjenester til innbyggerne og gjøre kommunen i stand til å ta vare på de innbyggerne som trenger det aller mest. I tillegg vil det gi kommunene bedre mulighet til å skape de lokalsamfunnene de ønsker, sier Jan Tore Sanner.
Kommunal- og moderniseringsdepartementet tar sikte på å legge fram en stortingsmelding om hvilke oppgaver som kan overføres til større og mer robuste kommuner våren 2015.
– I kommunereformen ønsker vi å flytte mer makt og ansvar til kommunene og flytte flere oppgaver nærmere innbyggerne, sier Sanner.
Størrelse teller
I rapporten «Kriterier for god kommunestruktur» konkluderer altså det såkalte ekspertutvalget at norske kommuner bør ha minst 15.000 – 20.000 innbyggere for å sikre gode tjenester, og mener en slik minstestørrelse er en forutsetning for at kommunene kan ta på seg nye oppgaver.
Større kommuner vil også redusere behovet for interkommunale og andre formelle og uformelle nettverkssamarbeid med de demokratiske utfordringene disse gir, heter det i sluttrapporten.
«Utvalgets samlede vurdering er at økt kommunestørrelse vil kunne styrke heller enn svekke lokaldemokratiet».
Et annet sentralt poeng i rapporten, er at staten bør redusere sin detaljstyring av kommunal sektor.
«For at lokaldemokratiet skal bli mer slagkraftig må den statlige styringen reduseres og baseres på juridisk og økonomisk rammestyring. Utvalget er av den oppfatning at staten bør gjennomgå den statlige styringen med sikte på å fjerne detaljerte krav som for eksempel prosesskrav og bemanningsnormer, og sørge for at den statlige styringen er mer rettet mot resultatene som oppnås i kommunesektoren», heter det i sluttrapporten.
«Med større kommuner kan mange av dagens kompenserende tiltak, som statlige myndigheter har iverksatt for å sikre at også de små kommunene kan ivareta sine lovpålagte oppgaver, utgå. Det vil bidra til en enklere og mer oversiktlig forvaltning, og være en gevinst for både stat, kommuner, innbyggere og næringsliv», skriver ekspertutvalget.
