– Hadde ikke rotter engang …

De fleste ville gitt uttrykk for en grad av lettelse ved et slikt utsagn, men ikke damen som har skapt seg et verdensnavn ved hjelp av de små gnagerne.

Sunnmøringene May Britt og Edvard Moser er i dag de stolte eiere av flere hundre rotter, og har i løpet av de siste tiårene tatt steget inn i verdenseliten i en så spesiell øvelse som hjerneforskning. Senter for Nevrale Nettverksanalyser ved NTNU, som de to startet for 18 år siden, arbeider med de hjernefunksjonene som styrer hukommelse og stedssans. Hjelperne deres er små gnagere som løper rundt i enden av lange kabler, med sensorer skrudd inn i hodet. I den grad dette arbeidet lar seg beskrive i en setning, så handler det om å studere hvilke deler av hjernen som er aktive når dyrene orienterer seg i kjente omgivelser, og å finne ut hva som skjer når dyret settes i nye situasjoner. Nervecellene i hjernen kommuniserer ved hjelp av elektriske impulser, og det er disse impulsene sensorene fanger opp.

Æresbevisninger

I tillegg til rottene består senteret av bortimot ett hundre tobente; nærmere bestemt forskere, administrasjon, teknikere og studenter. Flere av dem jobber med sine egne doktorgrader under veiledning av ekteparet Moser, som har delt de viktigste ledelsesfunksjonene mellom seg. Edvard Moser er leder for Kavliinstituttet i Trondheim, ettersom senteret er en del av det internasjonale Kavli Foundation, mens May Britt Moser er leder av forskningssenteret. Konstruksjonen blir litt uklar for utenforstående fordi begge organisasjonene omfatter de samme menneskene, men den gjør May Britt Moser til den formelt ansvarlige for både de ansatte og det vitenskapelige arbeidet.

Dette er et arbeid som er blitt nedlesset med æresbevisninger, fra lokale trønderske næringslivspriser til medlemskap i det amerikanske National Academy of Sciences. Her hjemme er det ett av i alt 21 sentre for fremragende forskning, definert som sådant av Norges Forskningsråd.

– Er du mest leder eller mest forsker?

– Forskningen er selvsagt det viktigste for alle vitenskapsfolk, for uten forskning hadde vi ikke vært her. Som leder er den viktigste oppgaven å sørge for at vi er nettopp så «fremragende» som vi har påtatt oss å være. Vi skal ha de aller beste medarbeiderne som er å oppdrive, vi skal legge til rette for de aller beste prestasjonene og vi skal levere de aller beste resultatene. Og ansvaret for å klare dette hviler i siste instans på meg.

Mye tillit

– Du er sitert på at senteret skal være verdensledende på alle områder, ikke bare det vitenskapelige. Hva legger du i det?

– Vi har vært veldig heldige og har fått veldig mye tillit fra alle som støtter oss og finansierer oss, fra NTNU, fra Kavli Foundation og fra de som har utpekt oss til et norsk Center of Excellence. Det forplikter oss til å levere resultater i tråd med graden av tillit. Vi skal være i verdenstoppen når det gjelder dyrevelferd og arbeidsmiljø for mennesker i tillegg til å være i verdenstoppen faglig.

Dette henger imidlertid sammen, påpeker hun, for du trenger et topp arbeidsmiljø for å levere topp prestasjoner.

– Vi er for eksempel veldig bevisste på hvordan folk omgås hverandre og behandler hverandre, og det er en hovedgrunn til at Edvard og jeg ikke sitter i noen «lederfløy» isolert fra resten av miljøet. Vi griper fatt i ethvert tilløp til nedlatenhet og latterliggjøring. Du skal kunne stille et «dumt» spørsmål uten at noen forteller deg at du er tåpelig som ikke allerede har skjønt svaret. Vi kan ikke levere «fremragende forskning» uten å ha et miljø hvor alle tør bidra. Alle innspill skal få en positiv oppmerksomhet, og at ingen skal sitte og føle seg oversett.

Egen coach

Senteret har en egen rådgiver som har interaksjon mellom mennesker som hovedoppgave, og som jobber med arbeidsmiljøet fra et faglig ståsted.

– Han er også min coach, for jobben hans er også å se på hvordan vi som er ledere kan opptre for at ting skal fungere best mulig. Han har dessuten en viktig funksjon når vi rekrutterer, for da vurderer vi den sosiale kompetansen like nøye som den vitenskapelige. Vi har alle hørt om de eminente forskerne som er så sære at de blir umulige å ha i et arbeidsmiljø, og jeg kan fortelle deg at slike mennesker finnes. En annen sak er at vårt senter nå trekker fordeler av at vi har opparbeidet oss et godt faglig omdømme. Det gir oss flere søkere når vi har ledige jobber, og dermed bedre muligheter til å velge fra øverste hylle.

Hele verden

Med den faglige anerkjennelsen har senteret trukket til seg forskere og studenter fra hele verden. 70 prosent av de som er ved senteret i dag er utlendinger. I en av etasjene henger et kart som viser hvilke nasjonaliteter som har vært innom i årenes løp, og merkene dekker det meste av verden.

– Skaper dette problemer?

– Potensielle problemer i alle fall. Selv er jeg den spontane typen som kan finne på å gi folk en klem i korridoren, men jeg har måttet lære meg at det kan jeg ikke gjøre med alle. Folk setter ulike grenser rundt seg, enten det nå bunner i personlighet eller kultur. Dessuten støter også vi på det velkjente fenomenet at enkelte utlendinger får et kultursjokk av å komme til en så egalitær organisasjon som vår. De spør hvem sjefen er og jeg svarer at ja, det er jo meg, men jeg trives best med de avgjørelsene som blir tatt i en felles forståelse med alle.

– Forstår alle det?

– Som nevnt rekrutterer vi både etter faglighet og personlighet, og det betyr blant annet at vi ser etter folk som aksepterer vår måte å lede på. Sosialt smarte mennesker klarer å tilpasse seg en væremåte de ikke er vant med fra før. Samtidig er dette en høykompetent arbeidsplass og ikke en koseklubb, så oppstår det problemer må vi ha en voksen samtale om dem. Likevel er det innimellom slik at enkelte trenger ekstra hjelp for å fungere i et miljø. Gjennom årene har jeg gikk mye av meg selv for å hjelpe til med dette, noe som til tider har blitt litt slitsomt. En fordel med at vi nå har en litt større organisasjon er at jeg ikke lenger behøver å tre inn selv hver gang.

Uønsket konkurranse

– Men alle skal vel ikke se ut eller oppføre seg likt?

– Selvfølgelig ikke. Vi skal respektere kvinnelige ansatte som går på jobb med sjal for eksempel, men det skal være like selvfølgelig at alle respekterer en kvinnelig sjef i shorts og sandaler, slik jeg selv av og til går kledt på varme sommerdager. Vi bor og jobber i Norge, så noen norske verdier og omgangsformer må ligge i bunnen.

Ekteparet Moser har også antennene innstilt på uønsket konkurranse mellom vitenskapelige medarbeidere.

– Mange forskere har et sterkt konkurranseinstinkt. Mye av energien som ligger bak arbeidet bunner i et ønske om å være best. Problemet er bare at folk som konkurrerer slutter å dele, og det kan vi ikke tillate. Vårt senter kan aldri bli best uten full kunnskapsdeling. Jeg har brukt mye møtetid på å få folk som jobber med tilstøtende temaer til å jobbe sammen i stedet for å prøve å bevise at de selv er litt flinkere på egen hånd. Det er smarte mennesker som jobber her og de skal for all del få lov til å vise initiativ, men vi som er ledere må alltid vite hva disse initiativene består i.

Dyreforsøk

En annen viktig grunn til ønsket om alltid å være best er hensynet til forsøksdyrene, understreker May Britt Moser.

– For meg er det et evig dilemma at vi trenger dyr til det vi gjør. Det er slett ingen selvfølge at det vi driver med er etisk akseptabelt. Derfor skylder vi dyrene å gjøre alt vi kan for at det ubehaget vi påfører dem faktisk skal føre verden et stykke videre.

– For da kan hensikten hellige et omstridt middel?

– Ja, for mye av hensikten ligger i at vi på lang sikt kan bidra til å kurere sykdommer som epilepsi, Alzheimer og Parkinson for eksempel. Har du en skade i hjernens hukommelsessenter har du ikke en sjanse til å huske nye mennesker, nye fakta eller nye episoder. Da forsvinner også stedsansen, for du vet ikke hvor du har vært før. For et menneske er det en forferdelig situasjon å være i, og vi håper at vi kan bidra til at legene en dag kan reparere slike defekter. Vi driver fortsatt med grunnforskning og vi er et godt stykke unna disse målene, men når vi ser tilbake i historien så er det knapt en eneste praktisk anvendbar teknologi som ikke kan spores tilbake til grunnforskning av et eller annet slag.

– Hva galt har rottene gjort, siden det er de som må lide for dette?

– Rotter er veldig smarte og livlige dyr. De er lette og trene og de husker godt, og det er lett å forske på deres hukommelse. Vi gir hver enkelt dyr navn, slik at vi ikke skal glemme at vi skal være glad i dem. Operasjonene når rottene får montert sensorene på hodet skjer under medisinske forhold som tilsvarer prosedyrene ved et sykehus. De som jobber direkte med rottene holder dessuten en kontrollgruppe som vi ikke gjør inngrep på. Så lenge de opererte og de ikke opererte rottene har den samme daglige adferden vet vi at de opererte ikke er påført noen stress som hemmer dem.

– Kan dere også gjøre forsøk på mennesker?

– Enkelte epelipsipasienter har sensorer på seg slik at man kan måle hvilke celler som ikke fungerer, og disse har også gått med på å være en del av forskning i vår regi. Men noe jeg gleder meg til, og som vi skal begynne med snart, er et prosjekt med sebrafisk. Det er en art som er helt gjennomsiktig som yngel, slik at vi kan legge den under et mikroskop og studere en levende fisk uten noe inngrep i det hele tatt, sier May Britt Moser.