Taper makt, men vinner milliarder

I Europa tømmes sparekontoene for sikkerhets skyld. EU-landene står foran sin tøffeste prøve på om samarbeidet holder. Men hvilken løsning får vi?

Det er vanskelig å velge mellom Silvio Berluconis største skandaler. Men forrige uke var det kanskje hans sammenligning av seg selv med Benito Mussolini som tok kaka. Dagen etter at Berlusconi tapte sitt eget flertall i parlamentet og ble presset til å varsle sin avgang, siterte han den italienske diktatoren som styrte Italia fra 1922 til 1943.   

Det sier noe om hvilket århundre den italienske statsministeren befinner seg i. 

75 år gamle Berlusconi sa til avisen La Stampa at han ikke ville stille til gjenvalg og snart ville gå av. 

– Forstår du ikke. Jeg betyr ikke lenger noe her. Jeg kan bare komme med forslag. Det er slik jeg føler det, sa Berlusconi, og siterte med det direkte fra et brev Mussolini skrev til sin elskerinne Claretta. 

Mussolini styrte i 19 år før han ble skutt og hengt opp ned til skrekk og advarsel fra en jernbjelke på en bensinstasjon i Milano av den italienske motstandsbevegelsen. 

Berlusconis har styrt Italia i 10 av de siste 17 årene og har vært statsminister tre ganger. Nå kan det være slutt også for ham. Kanskje.

Silvio Berlusconi er blitt selve symbolet på eurokrisen. En maktsyk 75-åring som vil ha alle euro-samarbeidets fordeler, men ikke vil betale den politiske prisen ved å følge reglene for medlemskap. Han er rebellen som utfordrer EUs samarbeid med sin prioritering av nasjonale mål. Først meg selv, så Italia, så Europa.

Kampen om nasjonalstaten vs EU er alltid på dagsorden. Men med Berlusconi kommer den på det verst tenkelige tidspunktet – midt i finanskrisen 2.0.

Tømmer bankene

Hellas og Italia er nå eurosonens svakeste ledd. Det skyldes de to landenes svake økonomi og enorme gjeldsbyrde. Renten som kreves for å låne disse to landene penger er nå så høy at de har problemer med å betjene gjelden. 

Frykten for et økonomisk sammenbrudd får også bankenes kunder i disse landene til å tømme sine bankkonti. 

Frykten for at landene må forlate euroen (eller at staten vil ha økt skatt av pengene deres for å slette sin egen gjeld) er stor. Siden gjeldskrisen begynte for et drøyt år siden skal greske bankkunder ha trukket ut 50 milliarder euro (390 milliarder kroner). Det er en femdel av bankenes samlede innskudd, ifølge nyhetsmagasinet Der Spiegel. 

Greske borgere skal fra før ha over 200 milliarder euro (over 1550 milliarder kroner) saltet ned i utlandet, i Sveits eller andre skatter), men ved en klar seier med klart regjeringsmandat for et av de store folkepartiene bør Spania være over det verste. De to mindre kriselandene Irland og Portugal regnes for å være på bedringens vei, og skal snart kunne klare seg uten ytterligere hjelp fra EU og IMF. Eurokrisen handler nå først og fremst om Hellas og Italia.

Krise følger krise

Euro-krisen har allerede skapt regjeringers sammenbrudd og statsministres avgang i Irland, Portugal, Slovenia, Slovakia, Hellas og Italia. I Spania har sittende statsminister Jose Luis Rodrguez Zapatero trukket sitt kandidatur foran neste ukes valg. Den politiske prisen for euro-krisen er høy, men den kan også gi gevinst. 

Her er mulige scenarioer:

Gresk tragedie

Den greske statsministeren Giorgios Papandreou har sine politiske røtter i den uforsonlige striden mellom den grekse venstresiden og den høyreorienterte militærjuntaen på 1970-tallet. For ham er drama en del av politikken. Han varslet sin avgang for som en ekte gresk helt, for å oppgi sitt politiske liv for å redde landet. 

Torsdag kveld ble det etter et par dager med uklare meldinger fra Athen, endelig klart at landet får ny regjering. Den tidligere visepresidenten i Den europeiske sentralbanken Lucas Papademos, skal lede en midlertidig samlingsregjering  frem til et eventuelt nyvalg på nyåret. 

Mange puster nå lettet ut,med tanken på at en tørr teknokrat som Papademos skal lose landet gjennom de kommende tunge tider. 

Innen desember må Hellas ha vedtatt en ny krisepakke med innstramninger og reformer. Det er betingelsen for at EU og pengefondet IMF gir landet en ny finansinnsprøyting på 8 milliarder euro. Uten denne hjelpen er Hellas bankerott. Landet er under et enormt press fra de andre EU-landene. 

Det spilles politisk poker på høyt nivå i Athen, men når alt kommer til alt vil nok den økonomiske tyngdekraften trekke landet inn i en løsning som gir gjeldssanering med en politisk pris som tilsvarer noe i nærheten av politisk administrasjon under EU og IMF.

Romersk komedie

Den italienske statsministeren Silvio Berlusconi forsøker også å hale ut tiden så han kan få orden på sitt ettermæle. Han vil gjerne ha æren for å få den italienske sparepakken loset gjennom parlamentet. Venstreopposisjonen har sagt de vil hjelpe ham med det om han virkelig går av. Berlusconis problem er de mange rettsprosessene han har mot seg (det skal ha vært over 2000 i hans politiske karriere). Han har vært under etterforskning for bl.a. bestikkelser, sex med en mindreårig og kontakter med mafiaen.

Så lenge han er regjeringssjef kan han sikre seg en politisk immunitet, men om han forlater politikken kan denne bli opphevet. Den gamle, politiske ringreven har et selvbilde som en keiser Augustus, selv om motstanderne nå ser ham mer som keiser Nero (som angivelig spilte harpe da Roma brant). 

I den evige stad går allerede ryktene om at Berlusconi forbereder en flukt til skatteparadiset Antigua i Karibien. I så fall blir han ikke den første italienske statsminister på rømmen. Sosialistlederen Bettino Craxi flyktet i sin tid til Tunisia for å unngå korrupsjonsanklager i hjemlandet. Craxi var mannen som hjalp Berlusconi til å etablere sitt medieimperium før han forlot landet. Men Berlusconi har flere ganger sagt at han for alt i verden vil unngå Craxis skjebne – å dø utenfor Italia. Derfor vil Berlusconi trolig søke en løsning som redder hans skinn og kanskje Italias finanser.

Franske visjoner og tyske realisme

Den franske presidenten Nicolas Sarkozy ville gjerne hatt æren for å ha reddet euroen. Men på G-20-møtet i Cannes for to uker siden ble hans plan om å stråle for verdenspressen og starte valgkampen for 2012 lagt i grus av den greske statsministeren Giorgios Papandreous. Hans forslag om å holde en folkeavstemning om euro-krisepakken i Hellas ødela glansen for Sarkozy. 

Frankrike er EUs store visjonær og den franske presidenten kan bli nesten lyrisk når han snakker om hva EU bør bli. Men det er som regel en plan der tyskerne helst skal betale. Sarkozy ivret for eksempel på G20-møtet for at gullbeholdningen til den tyske sentralbanken, Bundesbank, burde gå inn som sikkerhet i en redningspakke for euroen. 

Forbundskansler Angela Merkel stoppet den ideen og er seg svært bevisst på å holde den ivrige naboen på en armlengdes avstand. Men uten Frankrike går det heller ikke å redde euroen.

Merkels mål er å stabilisere situasjonen i Sør-Europa – og så snart som mulig utvide eurosonen mot øst – og helst nord. Polen, Tsjekkia og Ungarn kunne vært gode allierte for Merkel, men interessen for euroen har kjølnet under krisen. Hvem vil bli medlem i en klubb med medlemmer som spiller ping-pong med reglene og sender regningen til de andre?

Tyskernes viktigste euro-allierte er i dag stabilitetslandene Finland, Nederland og Østerrike, samt de østeuropeiske medlemmene Slovenia, Slovakia og Estland. I nord har både dansker og svensker sagt nei til euro-medlemskap, men Merkel forsøker å trekke disse landene tettere med i redningsarbeidet. 

I slutten av november skal den norske statsministeren Jens Stoltenberg besøke Merkel. Trolig blir han bedt om å gjøre sitt for å støtte euroen via IMF og ved å investere i redningspakken EFSF. 

En snill protestant med masse penger – og som holder ord. Det hadde vært eurosonens drømmemann akkurat nå.