For ei suppe. Lørdag rykket tidligere politidirektør Øystein Mæland ut i VG og klaget sin bitre nød over at han ble presset ut av stillingen. Han følte seg alene, hadde det vondt og visste ikke hva han skulle gjøre i mer enn en dag, stakkar. Han fikk ikke tillit uttalt offentlig, så han syntes ikke han kunne noe annet enn å trekke seg. Han kritiserer Grete Faremo for at han ikke fikk en forklaring på hvorfor hun ikke viste ham tillit.
Det finnes mange måter å sparke en leder på. Den mest brutale er når ledere kommer på jobben om morgenen uten å ane hvilke planer ens overordnede har og går hjem samme dag uten jobb, men med sluttpakke. Den mest vanlige måten er at den overordnede lar en få vite at en ikke lenger har tillit og får selv ta regien ved å si opp. «Faremo-metoden» er mer avansert, og det er ikke alltid den virker. Hun visste nok at den ville virke i forhold til Øystein Mæland.
På denne tiden i fjor var Jens Stoltenberg en helt. Han ble hyllet nasjonalt og internasjonalt for måten han taklet 22.juli-terroren på. Han gjorde alt riktig når det gjaldt å representere og kommunisere inn i det emosjonelle traume offentligheten befant seg i. Ut fra et maktperspektiv gjorde han også alt riktig da han nedsatte 22.juli-kommisjonen og fikk opposisjonen med på at en skulle vente et helt år til en tok den avgjørende debatten om ansvar.
I forbindelse med stortingsmeldingen om samfunnssikkerhet som ble lagt fram fredag, posisjonerer regjeringen seg for kritikk mot politiets innsats fra «22.julikommisjonen». Det som står i meldingen ble i flere medier tolket som om regjeringen ikke var fornøyd med politiets granskning av egen innsats 22.juli. Denne granskningen ble ledet av Olav Sønderland og konkluderte med at politiet ikke hadde gjort noen klare feil. De pekte på alternative valg, men kunne ikke med sikkerhet slå fast at dette hadde gitt et bedre resultat.
