Mælands og ansattes sutring

For ei suppe. Lørdag rykket tidligere politidirektør Øystein Mæland ut i VG og klaget sin bitre nød over at han ble presset ut av stillingen. Han følte seg alene, hadde det vondt og visste ikke hva han skulle gjøre i mer enn en dag, stakkar. Han fikk ikke tillit uttalt offentlig, så han syntes ikke han kunne noe annet enn å trekke seg. Han kritiserer Grete Faremo for at han ikke fikk en forklaring på hvorfor hun ikke viste ham tillit.

Øystein Mæland er tydeligvis en mann som vil ha det inn med teskje. Alle som kan lese aviser, vet hvorfor Mæland måtte slutte. Han bommet fullstendig når det gjaldt å bedømme politiets innsats, struktur, organisering og beredskap knyttet til 22. juli. Grete Faremo mente han ikke var den rette til å dra politiet opp av gjørma. Fire dager etter at den knusende rapporten fra 22. juli-kommisjonen ble lagt fram, hadde landet fått en ny politidirektør der ingen stilte spørsmål om kompetanse eller tillit. Dagen etter var Odd Reidar Humlegård i full gang med å gjenreise tilliten til politiet og ta grep. Det var det beste som kunne skje. For tiden skjer det mye positivt i etaten.

Hører med til rollen

Istedenfor å sutre over at han måtte slutte, burde Mæland sagt at han forstår og aksepterer at han måtte fratre når situasjonen ble som den ble. Han burde tatt ansvar og beklaget at han bommet på å bedømme den etaten han ledet. Istedenfor klager han over måten han måtte slutte på. Det er sjelden toppsjefer gjør det, i alle fall så raskt etter at det skjedde. De hører med til rollen at man trekke seg når man ikke har tillit. Vanligvis får man da en sluttpakke og det gjøres en avtale  om at saken ikke skal kommenteres offentlig.

Men Mæland er så egenfokusert og opptatt av sine egne følelser, (han da også psykiater,) at han bare må få utløp for sin skuffelse. Han bare måtte få sagt det, rett etter han fikk på plass en avtale som sikrer han nåværende lønn på rundt 1,4 millioner kroner i to år mot arbeidsplikt i 18 måneder.

Et nytt vennskap i Ap har gått opp i røyk. Mæland gjør sitt beste for å ødelegge for sin gamle venn, Grete Faremo og det regjeringsparti han hører til. Mæland er sannelig ikke lett å forstå seg på.

Visst var måten han fratrådte på spesiell. Det er ikke et eksempel til etterfølgelse. Sjefer bør få vite på en skikkelig måte at de må slutte. Åpen dialog er viktig. Men bevares. Faremo og Mæland hadde snakket sammen mandag, de sms'et onsdag og fredag hadde de avtalt et møte. Det gikk ikke mer enn et døgn fra Faremo ikke offentlig ville kommentere om hun hadde tillit til Mæland, til han trakk seg.

Mæland er Jens Stoltenbergs gode venn og forlover. Hvordan man skal si opp sin sjefs nærmeste venn på en skånsom måte, er det ingen fasit på. Faremo ville at Mæland selv skulle få ta styringen med sin egen avskjed. Det virker nå som om han og alle mener det ville vært bedre om Faremo hadde sagt rett ut at han måtte slutte. Det hadde vært det minste problemet for Faremo, men det hadde blitt mer støy. Det var uttalelsen om at hun grenset opp til inhabilitet, som gjorde at Faremo valgte å ta seg selv av saken. Det var en snedig måte å bruke makt på.

Per Kristian Foss, Stortingets regelrytter framfor noen, burde juble for at Faremo sjekket sin habilitet. Istedenfor sier han til NRK at Faremos lederstil kan bli en kontrollsak i Stortinget. Spar oss. Det er grenser for hva denne Kontroll- og konstitusjonskomiteene skal surre med. De må ikke drive seg selv ut i parodien.

Det kan være mer Foss også vil stille Faremo til veggs for at departementsråd Morten Ruud og nestsjef Hans Olav Østgaard måtte slutte i april. I følge VG er også de presset ut av Faremo. De er forstandige nok til ikke å slikke sine sår i full offentlighet. Men tillitsvalgte Sylvia Peters trår hjelpende til.

- Jeg satt bare og gråt da jeg fikk vite at departementsråd Morten Ruud gikk på dagen. Det var veldig trist Jeg synes ikke Ruud har fortjent dette i det hele tatt. Han har vist så mye omsorg for de ansatte etter 22. juli og han fikk departementet til å gå rundt, sier Peters til VG.

Innom ekspedisjonssjefene

Faremo syntes tydeligvis de to ikke ledet departementet godt nok. I Aftenposten klager de ansatte over at Faremo og den nye departementsråden Tor Saglie har ryddet opp i tjenesteveiene i departementet. Nå skal alle saker innom den ansvarlige ekspedisjonssjefen før det legges fram for departemantsråden og politiske ledelse. De ansatte synes dette er lite motiverende.

– Det er signalisert at saker skal kvalitetssikres av ekspedisjonssjefen før de går videre til politisk ledelse. Med mye møtevirksomhet vil dette kunne bli en propp i systemet og gjøre det vanskelig for avdelingen å holde korte frister, sier tillitsvalgt for YS/Parat Anne Riascos til Aftenposten.

Slik vil Faremo ha det, og dette er standard i et byråkrati. Saker skal gå tjenestevei for at faglige premisser skal legges til grunn fram til saken når politiske ledelse. Det er et godt prinsipp.

De ansatte synes visst det var bedre med Knut Storberget som justisminister. De klager også over at de har kontorer i helt oppi i Nydalen og en del sliter med ettervirkninger etter 22. juli. Så mange som halvparten av de ansatte sier de vurder å slutte. Det spørs om ikke de som er mest frustrert bør gjøre det. Det er i alle fall ingen grunn til å surmule om man må gå tjenestevei med sakene en jobber med.