Sylvi Listhaug innrømmer ikke et nederlag. Hun velger en annen posisjon for å bekjempe Ap og KrF med en intensitet som vil polarisere norsk politikk og sannsynligvis gi Frp økt oppslutning.
I KrF er de så frustrert over Listhaug at de kan vedta mistillit mot henne nærmest på impuls, men de er dypt splittet i synet på om de skal ta konsekvensen av det og sette inn Støre som statsminister.
I formiddag skal KrF velge side i norsk politikk. Hvis det skjer, bør Jonas Gahr Støre våge si at Ap er klare til å ta ansvar – og ikke foreslå et semi-mistillitsforslag, slik han gjorde i helgen.
Ap og KrF får ikke Erna Solberg til å ta et oppgjør med Sylvi Listhaug. Når Støre også går over streken, kan hun gjenvinne posisjonen som landsmoder som kritisere begge sine «underordnede».
Hvis KrF vil gjøre ansvar gjeldende, bør de bytte ut hele presidentskapet. Det nærmer seg hykleri å utpeke én syndebukk og surre med forskjellen på ansvar, skyld og tillit slik opposisjonen gjør.
KrF er stuende fullt av eksperter på å skape forvirring om eget ståsted. De burde i det minste klare å holde fast et helt år på den strategien de har valgt.
Et parti som spriker i alle retninger, er det en plage å lede. Knut Arild Hareide blir neppe KrFs nye Moses. Han er i for stor tvil om hvor han skal gå og tar neppe sjansen på en radikal nyprofilering, skriver redaktør Magne Lerø.
Knut Arild Hareide og KrF befinner seg i en politisk drømmeposisjon: På vippen mellom to blokker i Stortinget. Utfordringen er å bruke denne makten uten at partiet splintres i intern konflikt.