CO2

17. januar 2008 undertegnet alle partiene på Stortinget med unntak av Frp et dokument om en felles klimapolitikk. Da skulle en tro at alt lå til rette for en kraftig satsing på å få redusert CO2-utslippene. Det har ikke skjedd. Fire år etter har vi endelig fått en ny klimamelding. Den ble lagt fram for få uker siden etter at den hadde blitt utsatt fire ganger. De rødgrønne klarte ikke å bli enige. Til slutt måtte de konkludere.

Alle partier med unntak av Frp står bak klimaforliket. For to uker siden ble endelig klimameldingen lagt fram. Det miljøbevegelsen er mest positive til er at målet om å kutte to tredjedeler av utslippene innenlands innen 2020 står fast. Det målet hadde både LO og Finansdepartementet advarte om på forhånd, ganske enkelt fordi det blir for dyrt. I meldingen sier ikke regjeringen at de er villige til å betale, koste hva det koste vil, for å nå målet.

Det er snart et halvt år siden LO første gang sa at det kan ramme industrien for hardt om to tredjedeler av klimakuttene skal tas her hjemme. Seinere uttalte Finansdepartementet at det kan bli for kostbart å ta så store kutt innenfor våre grenser. Etter det gikk de to ministrene Erik Solheim og Ola Borten Moe en runde i ringen om klima og olje. Det ble etterhvert skapt et inntrykk av at Ap var i ferd med å skrote klimaforliket som Stortinget har vedtatt.

Da Jens Stoltenberg lanserte målet om 30 prosents kutt i utslippet av klimagasser innen 2020, ble han møtt med stormende applaus. Det var som å høre SV og Venstre på sitt beste når det gjaldt en offensiv klimapolitikk. For Stoltenberg var det imidlertid et vesentlig premiss at en stor del av måloppfyllelsen skulle skje ved at Norge kjøpte klimakvoter. Vi skulle betale for CO2-renseprosjekter i fattige land. Dette skulle vi ta inn i vårt eget klimaregnskap.