22. juli-oppgjøret i Stortinget i går ble som forventet. Jens Stoltenberg opptrådte med det alvor og den selvkritikk som situasjonen krever. Han beklaget at beredskapen sviktet og opptrådte på en måte som gjorde at folket oppfattet at han var lei seg og tok ansvar for det som sviktet. Han forsøkte ikke å skyve ansvar over på andre. Opposisjonen sa seg rimelig fornøyd med statsministerens opptreden på dette punktet.
I Stortinget i dag starter oppgjøret etter 22.juli. Opposisjonen vil forsøke å framstille det som om terroren ikke hadde skjedd om de hadde hatt ansvaret. De vil med fynd og klem hevde at det er de rødgrønne som har sviktet. Er det slik at det skjer mindre lovbrudd og kritikkverdige forhold der de borgerlige har makten? Selvsagt ikke. Det er politikkens utilstrekkelighet som ble avdekket 22.juli.
Det er høysesong for skråsikre meninger om ledelse etter 22. juli-kommisjonens rapport. Før helgen sto opposisjonslederne i kø for å belære Grete Faremo om ledelse, at det handler om tillit og tydelighet og at man ikke skulle gjøre det slik hun hadde gjort det i forhold til Øystein Mæland. Ledere som er synlig offentlig opplever ofte at folk som står utenfor mener å vite best hva en skal gjøre.
