ahus

For to år siden trakk Siri Hatlen seg som administrerende direktør ved Oslo Universitetssykehus (OUS). Slik måtte det nok gå fordi eieren, Helse Sør-Øst, ikke ville være med på hennes langtidsplanlegging som hun hadde rimelig god støtte for blant de ansatte. Hatlen hadde inngående informert Göran Stiernstedt, som da var styreleder, om hva hun ville legge fram for styret. Han tok det til etterretning.

Helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen er krystallklar på at det er hun som har ansvaret for det som skjer i helse-Norge. Hva det faktisk betyr i praksis, er ikke like klart. Hvordan hun utøver det ansvar hun har, er det enda større grunn til å stille spørsmål ved. Det er nettopp det opposisjonen i Stortinget er i ferd med.

Det kan se ut som om den såkalte målstyringen er i ferd med å komme i miskreditt. Det er for så vidt ikke noe nytt at det i offentlig sektor sukkes oppgitt over for mange mål, for mye byråkrati og rapportering. Kritikken fikk ny tyngde etter 22. juli-kommisjonens rapport. For 22. juli 2011 viste at for mye ikke fungerte til tross for mål og styring i bøttevis.

Leif Frode Onarheim trakk seg i går som nestleder i styret for Ahus. Tidligere har han tatt ansvar ved å gjøre sitt beste i styret. Men det går en grense for lojalitet mot en eier som ikke er seg sitt ansvar bevisst. Ved å trekke seg plasserer Onarheim ansvaret oppover i systemet og letter presset på de ansatte. Det er ikke sykehusdirektør Hulda Gunnlaugsdottir eller noen av hennes klinikkledere som har ansvaret for at Ahus i ni måneder i 2011 hadde en uforsvarlig bemanning. Det er Helse Sør-Øst.

Noe av det mest merkverdige de rødgrønne driver med er tiltak for å redusere brudd på arbeidstidsbestemmelsene i helsevesenet. De vil ha oss til å tro at det de holder på med virker. Det gjør det ikke. De rødgrønne er i ferd med å lide samme skjebne som keiseren som fikk nye klær. Denne keiseren var som de rødgrønne opptatt av å pynte seg med de fineste klær, symbolpolitikk eller hva det skulle være.