Synspunkt | Anne-Cecilie Kaltenborn: Korthuset faller

­Anne-Cecilie Kaltenborn er administrerende direktør i NHO Service og Handel. 

Lyst til å sende oss et innlegg? E-post-adressen er synspunkt@dagensperspektiv.no

SYNSPUNKT. Om få dager, 1. april,  trer de nye innleiereglene i kraft. I korthet omfatter disse at det ikke lenger gis generell adgang i arbeidsmiljøloven for innleie fra bemanningsbransjen til midlertidige behov.

Dersom dette skal være mulig, må det gjøres en avtale med tillitsvalgte på arbeidsplassen – og en ytterligere forutsetning er at det kun kan skje innenfor sentrale tariffavtaler med innstillingsrett. Dette er det svært mange bedrifter som ikke har, særlig små og mellomstore bedrifter, og særlig innen sektorer som handel, reiseliv – for å nevne noen.

I tillegg har Stortinget vedtatt å totalforby innleie til bygningsindustrien i Oslo, Viken og Vestfold. Rett nok inntrer ikke dette før til sommeren, og rett nok er forbudet kun av midlertidig art. 

Hva «midlertidig» betyr, er jeg usikker på. Jeg får håpe det betyr mer enn det fakta har betydd ellers når det kommer til regjeringens arbeid med innleie.   

For fakta er tydeligvis krevende saker for både statsråd Marte Mjøs Persen og for fagbevegelsen. I sin iver etter å stramme inn har de nemlig kommet i skade for å si ting som rett og slett viser seg å være helt feil. Det verste er at mye av dette kunne regjeringen visst på forhånd, om den hadde tatt seg bryet med å utrede behovet for innstramminger. 

En av påstandene som har vært vektlagt er at innleid arbeidskraft er mye mer utsatt for brudd på HMS og andre forhold, samt at de også skal ha fått dårligere betalt. Mjøs Persens egen underliggende etat, Arbeidstilsynet, har sett på denne saken. Gjennom et prosjekt som har pågått siden før regjeringen tiltrådte har Arbeidstilsynet undersøkt brudd på arbeids- og lønnsforhold i bemanningsbransjen og sett etter eksempler på «grov forskjellsbehandling» mellom innleid arbeidskraft og direkte ansatte. I forrige uke kom resultatet: 

Etter nærmere 1000 tilsyn ble det avdekket få grove brudd på regelverket. De bruddene som er avdekket er i hovedsak manglende dokumentasjon av opplysninger som bekrefter likebehandling.  

Dette samsvarer godt med den generelle statistikken som finnes når det gjelder tilsyn. Bemanningsbransjen er årlig blant de bransjene hvor det utføres mest tilsyn, samtidig som den er den som ligger lavest når det gjelder reaksjon fra Arbeidstilsynet. 

Hva lønn og arbeidsbetingelser angår, har Arbeidstilsynet følgende å si: «Vi har kommet over få tilfeller hvor innleid arbeidstaker ikke reelt sett likebehandles med innleievirksomhetens fast ansatte. Vi har faktisk sett flere eksempler på at arbeidstakerne som er utleid har bedre vilkår enn de ville hatt som fast ansatt hos virksomheten.» 

Flere eksempler, Mjøs Persen, på arbeidstagere som har bedre vilkår som utleid. Altså det motsatte av hva både regjeringen og fagbevegelsen har tillatt seg å bruke som begrunnelse for de drastiske innstrammingene. 

Hva skal vi egentlig med høringsinstitutter og utredninger, om ansvarlige myndigheter ikke er interessert i å forholde seg til hva som fremkommer?

 

Det har for så vidt ikke manglet på innspill som kunne korrigere regjeringens virkelighetsbilde. Arbeidstilsynet ga en løypemelding om dette prosjektet på et seminar i FAFO Østforum i februar i fjor, hvor Arbeiderpartiet var representert. Og de foreløpige resultatene var, ikke overraskende, like de som ble den endelige konklusjonen. 

Dette samsvarer også med hva vi i næringslivet har forsøkt å spille inn til regjeringen. Men det har blitt møtt med at det nærmest er å oppfatte som et partsinnlegg, selv om innspillene er hentet fra tilgjengelig statistikk og rapportering. I et hardt ordskifte i politikken kan dette skje, men at en underliggende etat ikke lyttes til, i et prosjekt vi altså bruker skattebetalernes penger på å utrede, kan bare beskrives med ett ord: Faktaresistens. 

Denne resistensen til å ta innover seg virkeligheten går igjen i mange sammenhenger i debatten om innleie fra bemanningsbransjen. F.eks. når det gjelder omfanget av innleie. Sammen med Fellesforbundet fikk NHO Service og Handel, samt flere landsforeninger i NHO, FAFO til å undersøke hvor omfattende innleie er.  

Resultatet var at andelen innleie i norsk arbeidsliv tilsvarer et sted mellom 1,5 og 2 prosent av alle årsverk/timesverk. 

Fra regjerings- og fagforeningshold omtales dette likevel som om innleie har blitt «mer regelen enn unntaket». 

Hva skal vi egentlig med høringsinstitutter og utredninger, om ansvarlige myndigheter ikke er interessert i å forholde seg til hva som fremkommer? Og hvilken omtale ville vi gitt myndigheter i andre land, om de forholdt seg til fakta og virkeligheten på samme måte som den norske regjeringen har gjort i spørsmålet om innleie? 

Innstrammingene er ikke forholdsmessige og de bidrar til å skape flere problemer enn de løser: For samfunnet, fordi vi får færre verktøy til å inkludere mennesker i arbeidslivet. For arbeidslivet, fordi vi allerede sliter med tilgang på kompetanse. For næringslivet, fordi innstrammingene begrenser virksomhet og drift. 

Og ikke minst for mange arbeidstagere, fordi de mister en fast jobb med trygg inntekt. Mange mister opptjente rettigheter til AFP. 

Dette er konsekvensene av en politikk som ikke baserer seg på fakta.