Illustrasjonsfoto: dane_mark
Ytringsfrihet eller (selv)sensur – vi lever alle under pisken!
Roger Hammersland er førsteamuensis hos Oslo Nye Høyskole
Johan Bergh er høyskolelektor hos Oslo Nye Høyskole
Synspunkt: Overskriftens andre ledd er et sitat fra DumDum Boys’ megahit Splitter Pine. I tillegg synger de: «Store høvding skviser litt hardere». Strofene synes å være en passende innledning på denne kronikken. Førsteamanuensis Anine Kierulf og ekspertgruppen for akademisk ytringsfrihet leverte for litt siden sin offentlige utredning (NOU) om akademisk ytringsfrihet. Det er, som de bl.a. nevner, en etablert sannhet at akademisk ytringsfrihet er nødvendig for å fremme idealene rettsstatlige demokratier forutsetter.
Dermed er det ikke sagt at ytringsfriheten lever i beste velgående ved alle høyere utdanningsinstitusjoner. Både selvpålagt politisk korrekthet og klønete ledere har sørget for begrensninger i denne friheten. En av forfatterne har opplevd at faglige ansatte ved Forsvarets høgskole er forsøkt kneblet enten av Forsvarsdepartementet eller skolens egen ledelse. Det er neppe et godt tegn. Men hva skyldes det? Hvem ønsker å kneble diskusjonene og hvorfor? Her tror vi det er snakk om en blanding av sterke særinteresser, servilitet og makt. Er kneblerne redde for noe, og i så fall hva?
Vi erfarer at enkelte akademiske miljøer i vårt lille land er temmelig ideologisk konforme. Konformitet støtter ikke opp om skarpe meningsbrytninger vi bør tilstrebe både i det akademiske og det offentlige rom. Idealet må heller være reell pluralisme, der alle ideer i utgangspunktet blir tatt seriøst og vurdert. Her kan det igjen være opportunt å spørre seg hvorfor dette skjer. De som representerer de rådende paradigmer har få insentiver til å promotere alternative ideer som utfordrer deres eget verdensbilde og status.
Men sensurerer akademikere også seg selv? I NOUen kan vi bl.a. lese: «Ofte er det kollegaer og andre forskere som står bak ubehagelige kommentarer». Det er ikke en påstand, men har ifølge ekspertgruppen solid basis i empiri (data). De fortsetter med: «Selvsensuren kan skyldes noe så enkelt som at det rett og slett ikke lønner seg å formidle». Vi erfarer også at i noen akademiske miljøer er det rett og slett ikke ønskelig å fremstå i media. Det synes vi er underlig. Har ikke samtlige akademikere og læresteder et betydelig samfunnsansvar for formidling av kunnskap?
Ekspertgruppen nevner også at selvsensuren kan skyldes ulike former for motstand, som gjør det farlig, ubehagelig eller ulystbetont å bruke sin akademiske ytringsfrihet. Kan det være at man er redd for å bli marginalisert og bli støtt ut av det gode selskap? Det, og det som er skrevet i det følgende, understreker vårt ovennevnte poeng tydelig. Vitenskapen kan bare utvikles ved at noen orker og vil utfordre etablerte tenkemåter og antatte sannheter. Da må det også legges til rette for det. Hvis noen ikke liker det som formidles må de gi et faglig begrunnet tilsvar, ikke bruke kneblingsteknikker. Man skal utsette sin egen mening for andres oppfatninger slik at de gjensidig kan korrigere hverandre.
I en kronikk i Dagens Perspektiv den 28/3 i år, hevder en av forfatterne at akademikere nettopp har et samfunnsansvar ved å stille kritiske spørsmål ved eksisterende praksis, og kontinuerlig flytte forskningsfronten. Hvis departementer og ledere forsøker å legge klamme forvaltningshender over denne innsatsen er vi ille ute. Da blir det akademiske arbeidet politisk og administrativt styrt, og dit er vi dessverre allerede godt på vei. Se bare hvordan enkelte politikere og professorer i det akademiske miljøet reagerte da Frisch-senteret for en tid tilbake presenterte resultater som var i strid med det de var forventet å finne (se referanse under). Også i oppdragsforskningen er dette et problem, selv om forskerne neppe vil innrømme det. Det lover ikke godt.
Vi vil derfor, som i den ovennevnte kronikken, vende tilbake til den brasilianske frigjørings-pedagogen Paolo Freire (1921-1997) som bl.a. skriver: Arbeid som ikke er fritt slutter å bli en tilfredsstillende søken og blir et effektivt middel for dehumanisering (forf. oversettelse). Derfor er rigid styring av faglige ansatte en farlig vei å gå. Rammene for ytring må være vide, og i akademia må vi støtte og heie på hverandre i opplysningens tjeneste.
Professor Dr. philos. Per Arne Bjørkum sier bl.a. dette i sin bok: Annerledestenkerne – Kreativitet i vitenskapens historie: «Nye ideer og teorier kommer fra enkeltindivider. Derfra kan de overføres til andre. Spesielt viktig er det at lederne – og politikere – er klar over dette. Det er nemlig en innebygget konflikt mellom et opplevd behov for å styre og den kreativitetsfremmende kulturens behov for å være i fred».
Er da sensuren selvforskyldt eller pålagt? Som utvalget påpeker er dette nok sammensatt. Men, vi får til stadighet høre om angrep og trusler mot den akademiske ytringsfriheten fra flere hold, også innenfra. Det siste handler mest om en slags institusjonalisert selvsensur. Bl.a. nevnes ensartet holdningsdannelse og smålighet. Vi tenker at det siste dreper gode initiativer. Et eksempel er SSB hvor noen forskere for kort tid tilbake ble ilagt munnkurv i forbindelse med en koronaanalyse der anbefalingene var i strid med «akseptert» strategi. Se referansen under.
Sensur i alle former, uansett hvor den kommer fra, er ikke det vi ønsker i et moderne, rettsstatlig demokratisk samfunn. Om NOUen løser de problemene akademia står overfor gjenstår å se. Det som synes sikkert er at den akademiske ytringsfriheten nok ikke har de vilkårene noen kanskje antar. Vi (forfatterne) er heldige som har en institusjon i ryggen som støtter frihet i våre akademiske virker, også frihet til å mene noe i det offentlige rom. Vi har sagt det før, og vi sier det igjen: Hvis vi ikke har takhøyde for å ta opp vanskelige ting, hvordan skal vi da komme videre?
https://www.nrk.no/norge/rapport_-okt-formuesskatt-skaper-flere-arbeidsplasser-1.15187323
