Synspunkt | Vi må erkjenne at det meste vi kan i arbeidslivet har vi lært på jobben

­Erik Kollerud er leder i YS

SYNSPUNKT: Krig, etterdønninger etter pandemien, grønt skifte, teknologisk utvikling, eldrebølge. Alt dette skaper usikkerhet om fremtiden, men vi vet med sikkerhet at norsk økonomi og arbeidsliv må gjennom en storstilt omstilling de kommende årene. Omstilling og endring betyr at arbeidskraften og kompetansen må endres, slik at den enkelte alltid vil være kvalifisert til å ta på seg nye oppgaver, eller finne ny jobb. 

Dette er alle enige om, og alle politiske partier med respekt for seg selv bruker mye tid på å snakke om viktigheten av livslang læring. Både den sittende og den forrige regjeringen har lovet å gjennomføre en kompetansereform for arbeidslivet.

Det er mye prat og for lite handling. Det virker som arbeidet ikke prioriteres tilstrekkelig, og at ansvarlig minister er mer opptatt av å få ned kostnadene for dyre universitetsbygg enn av de som skal jobbe med å bygge dem.

Det er omstilling og heving av kompetansen hos de som har lav, eller ingen utdanning som haster mest. Det er de som har størst risiko for å bli stående igjen på perrongen når omstillingstoget går. 

Men hvordan skal hvordan skal vi heve vår kompetanse når vi ikke vet hva vi kan?

Først og fremst må vi erkjenne at det meste vi kan i arbeidslivet har vi lært på jobben. Derfor blir det enda viktigere å legge til rette for at vi kan ta i bruk mye mer av det vi har lært gjennom arbeid.

Det handler om å kartlegge kompetanse og ferdighetene vi faktisk har og ikke bare det som står på vitnemålet vi fikk en gang i tiden. I dag finnes det ikke noe godt system for å registrere eller kartlegge denne realkompetansen, eller et tilstrekkelig system for å gi arbeidstakerne råd eller veiledning for videre karriere. Da blir det vanskelig å vite hvordan man kan bruke kompetansen i andre stillinger eller bransjer, og hvordan de skal heve kompetansen gjennom det formelle systemet. 

La meg ta meg selv som eksempel: Min formelle utdannelse er fagbrev som ambulansearbeider. Men de siste 20 årene har jeg ikke kjørt en eneste meter ambulanse. Jeg vært tillitsvalgt på heltid som blant annet forbundsleder og YS-leder.

Alt det jeg har opparbeidet meg av ikke-formell kunnskap og ferdigheter om strategi, forhandlinger, samfunnskontakt og kommunikasjon står ikke noe sted. I offentlige registre står ambulansearbeider som den eneste kvalifikasjonen jeg har. For min del er ikke dette et problem. Men for mange andre med lav formalkompetanse og betydelig realkompetanse, som ikke har hatt en like synlig posisjon som meg, kan det være det.

Konsekvensene for samfunnets omstillingsevne vår kan være stor. En kartlegging Opinion har gjort for Direktoratet for høyere utdanning viser at bare 2 av 5 har hørt om realkompetansevurdering. 1 av 5 har hatt behov for veiledning om fremtidig jobb og karrierevalg i løpet av de siste fem årene, og bare 1 av 10 har mottatt karriereveiledning. Dette er mange mennesker, mange karrierer og mye tapt omstillingskraft.

Oppfordringen til regjeringen er tydelig: Vi må bort fra den tradisjonelle måten å tenke kompetanse på, og anerkjenne at kompetanse er mer enn formell utdanning,

med eksamen og vitnemål. Vi må få på plass et system for vurdering av realkompetanse og karriereveiledning for voksne. Først da vi tar omstillingsbehovet på alvor.