Synspunkt | Torgeir Flatjord: På vei inn i alderdommens tidsalder? Ja, og hva så?

Torgeir Flatjord, er forfatter og skribent.

SYNSPUNKT: For vi blir jevnlig gjort oppmerksom på at vi blir stadig flere eldre mennesker i dette landet og dessuten minnet om at seniorbølgens enorme kostnader må betales av stadig færre og yngre arbeidstakere.

Belastningen blir knapt til å bære dersom vi ikke rimelig raskt tar grep og for eksempel evner å beholde flere seniorer i jobb, litt lenger.

Sluttpakker til de eldste

I mellomtiden skjer nemlig det motsatte. Sluttpakker til de eldste medarbeiderne gikk nærmest som en farsott over landet de første 10 til 15 årene inn i dette århundre. Kriteriet for å få en pakke var stort sett basert på et litt tilfeldig årstall. For eksempel 60 år.

Allerede i 2018 erkjente daværende konsernsjef i DNB, Rune Bjerke, at det å være hissig på sluttpakker som virkemiddel, var én av de største feilene han hadde gjort i sin DNB-tid (E24, 2019). Men jammen kunne vi forleden lese at konsernet Aller Media fortsetter denne høyst merkverdige sluttpakketrenden, der tilbudet er basert på et tilfeldig årstall (Kampanje 19.08.22).

Pensjonerer seg som før

Myndighetene og partene i arbeidslivet har for lengst innsett alvoret og blitt enige om å utvide handlingsrommet for nettopp å beholde seniorer ved å heve den øvre aldersgrensen til 72 år.

Men slike rammevilkår alene påvirker allikevel ikke utviklingen nevneverdig. Pensjoneringstidspunktet i Norge har ikke endret seg vesentlig etter at den nye aldersgrensen ble innført og er tvert imot i ferd med å bevege seg i feil retning.  

Behold seniorene litt lenger

I motsetning til Aller Media, må næringslivet tvert imot søke å beholde flere seniorer i jobb litt lenger enn tilfellet er i dag. Ut ifra et arbeidsmarkedsperspektiv trapper altfor mange ned allerede ved 62 år før de aller fleste gir seg senest ved fylte 66/67 år.

I tillegg til den samfunnsøkonomiske gevinsten på 35 til 40 milliarder kroner (Senter for Seniorpolitikk, SSP), vil vi, bare ved å utsette pensjoneringstidspunktet med skarve 12 måneder, trolig klare å beholde rundt 20.000 flere arbeidsdyktige personer i jobb i enda ett år til. Hvert år.

Ta vare på de folka du har

Mon tro om ikke noe av svaret kan ligge nettopp her.

Undersøkelser, gjennomført av Gallup, viser at vi ikke er så sterkt knyttet til jobben og dens KPI’er som mange hadde trodd. Kun én av fem arbeidstakere i Norge uavhengig av bransje, ledere inkludert, sier de er oppriktig engasjert i jobben sin.

Om dette stemmer, får du i hvert fall ikke uten videre flere seniorer til å holde ut lenger enn de strengt tatt må.

Motivasjonsjobb å gjøre

Skal utviklingen snus, må vi starte motivasjonsjobben tidlig. Det vil si ikke vente til medarbeiderne passerer 50. Da er det trolig for seint allerede:

1. Alderismen i arbeidslivet er svært utbredt. Det er også i 2022 et faktum at mange over 50 sliter med å finne seg nytt arbeid om de selv skulle ha lyst til det eller blir tvunget til det av ulike årsaker. Ferske undersøkelser fra mange land, også fra Norge, viser at det nå er større bevegelser i arbeidsmarkedet enn på svært lenge. Dessuten sier enda flere at de vurderer å skifte jobb. Men det gjelder altså i mindre grad for alle over 50. De vet godt at sannsynligheten for å bli vurdert hos en ny arbeidsgiver, reduseres årlig idet du passerer omtrent 50. Nettopp dette er et stort tankekors all den tid at mange bransjer sliter med rekrutteringen, og minst like mange er nå bekymret for at de dessuten skal miste medarbeidere. Med god grunn. Da er bekjempelse av aldersdiskriminering et godt sted å starte.
2. Tiår med økonomisk fremgang basert på Milton Friedman og hans økonomiske idéer fra syttitallet er neppe oppskriften på å løse det 21. århundres store utfordringer, inkludert mangel på arbeidskraft. Våre barn og barnebarn vil trolig ikke akseptere at de blir sett på som innsatsfaktorer som må bli «bedre utnyttet», som mange uttrykker det når de snakker om ansatte. Utnyttet på linje med maskiner. Det er på høy tid å snu på flisa og så sette menneskene og de ansatte først. Aksjonærene og kapitalen må avgi førsteplassen. Det blir vi uansett trolig nødt til i mye større grad nå når våre arvtakere simpelthen må jobbe til de blir 72 år og lenger får å oppnå samme pensjonsutbetalinger som oss som ligger foran i løypa.
3. «Å ha et arbeid og å arbeide er svært viktig for de fleste mennesker.» (Kristin Clemet, Cevita, i kronikken «På vei inn i alderdommens tidsalder» i Aftenposten, 31.07.22). Her er vi etter min mening ved sakens kjerne. Men da må det være et arbeid som både engasjerer og utfordrer, som stiller krav til utvikling og som samtidig gir deg følelsen av å være ønsket. Dette er minst like viktig for arbeidstakere over både 50 og 60 som for arbeidstakere flest. Pandemien har dessverre bare forsterket inntrykket av at mismotet brer seg blant de eldste arbeidstakerne som nå ønsker å slutte enda tidligere enn på lenge (SSP, 2022). 

Flere engasjerte arbeidstakere som motiveres til å jobbe lenger, holder seg beviselig friskere. Det vil i seg selv trolig innebære redusert behov for sykehus- og sykehjemsplasser og kanskje litt færre ansatte på de samme institusjonene.

Har noen regnet på dette, mon tro?

• Les også: Alderisme – vår tids form for ættestup