Synspunkt | Tom Karp: Fetisjismen for historiske ledere

­Tom Karp er professor i organisasjon og ledelse ved Høyskolen Kristiania. 

SYNSPUNKT: Den 29. oktober 1941 var Storbritannias statsminister, Winston Churchill, på sin gamle skole i Harrow for å høre elevene synge julesanger. I tillegg holdt han en mye sitert tale: « … Never give in. Never give in. Never, never, never, never — in nothing, great or small, large or petty — never give in, except to convictions of honour and good sense. Never yield to force. Never yield to the apparently overwhelming might of the enemy ...».

Men Churchills karriere handlet om mer enn noen år med verdenskrig. Forfatteren Tariq Ali byr på en kritisk saumfaring av krigshelten i boka «Winston Churchill. His Times, His Crimes».

Begeistret imperiekriger

Klassekamp ovenfra, anglosaksisk rasisme og begeistring for imperiekriger var en ubrutt linje i Churchills liv. Pashtunere i Afghanistan beskrev han som skadedyr. Han lovpriste våpnene som ble brukt under masseslaktingen i Sudan i 1898. Under og etter første verdenskrig var han en pådriver for å sikre engelsk innflytelse i Midtøsten. Han mente de indiske hinduene var «a beastly people with a beastly religion» og at Gandhi var en halvnaken fakir.

Churchill sympatiserte også lenge med Mussolini og foretrakk Francos diktatur i Spania framfor den folkevalgte republikken. Fem år etter at britene vendte Churchill ryggen i 1945, var han tilbake i Downing Street. I hele sitt liv hadde han vært mer enn villig til å gå til krig for sitt elskede imperium. Han avsluttet derfor karrieren med en brutal krig som medførte imperierekord i henrettelser og etnisk rensing for å redde britisk herredømme i Kenya.

I biografen Paul Johnsons bok fra 2013 er derfor den grunnleggende tesen at Churchill ville ha blitt glemt om det ikke hadde vært for hans innsats under andre verdenskrig.

Fortellingen om Rubicon

Den romerske statsmannen Julius Cæsar er en annen myteomspunnet leder. Kilder hevder at Cæsar delte soldatens kår og kamper, og kunne klare seg med lite mat og bare noen få timers søvn.

Cæsar skal visstnok ikke ha vært av de sterkeste. Mye tyder på at han led både av migrene og epilepsi. Cæsar vises derfor ofte til når det snakkes om å være rollemodell som leder.

I år 49 krysset Cæsar elven Rubicon med sin 13. legion og trosset senatets påbud om ikke å ta med soldater inn i Roma. Da Cæsar krysset elva, var det for sent å snu, og det ville bli borgerkrig.

Når Rubicon-hendelsen fortelles i ettertid, er det ofte historien om godt lederskap vi hører. Om å våge å krysse en grense. Det snakkes om mot, fremsyn, risikovilje og besluttsomhet.

Cæsar og lederskap

Men det stemmer dårlig med hva som faktisk skjedde, skal vi tro biografen Plutark. Han skriver om Cæsars tvil, at de stoppet opp, og at han stadig forandret mening.

Det skulle bare mangle, og det tyder på fornuft og at Cæsar hadde et bevisst forhold til risiko. Vi vet heller ikke om Cæsar faktisk sa at «Terningen er kastet» da han krysset elven; det er noe historikeren Suetonius tilla ham 150 år senere. Det er også verdt å merke seg at de flere av kildene til Cæsars bragder er Cæsar selv, det er derfor all grunn til å være skeptisk til en del av det som fortelles om ham.

Vinnerne skriver historien

Det er vinnerne som skriver historien. Og i Cæsars og Churchills tilfeller var de begge meget skriveferdige (Churchill fikk nobelprisen i litteratur i 1953) og de var sine egne redaktører som sterkt påvirket historiene om egne liv. I tillegg var de feilbarlige mennesker som de fleste av oss andre.

Tendensen til å beundre helter, ligger dypt i mange av oss. Helter har, helt fra gresk mytologisk tid, blitt tillagt spesielle kvaliteter og handleevne. I denne avis gis det ofte helteliknende beskrivelser av hva ledere kan få til. Og hvem vil ikke la seg inspirere, samt få en dose «dannelse light» på kjøpet - av en tur til Roma eller Hellas?

Lederskapets mørke sider

Min kollega Jan Kjetil Arnulf på BI har studert fenomenet. Han hevder at mange har en tendens til å betrakte lederskap som noe heroisk, men glemmer de mørke sidene. Det handler om fravær av konflikt, få kritiske spørsmål, blind lydighet og narsissisme. Joda, historiske helter kan gi inspirasjon, kanskje også motivasjon, men overføringsverdien til eget virke er som regel liten.

Allikevel trenger mange av og til en høyere himmel over ledervirket da det er en krevende jobb. Det å ta for seg de traurige hverdagene ledere flest opplever, selger færre bøker, færre foredrag og inneholder ikke like mye «edutainment» som å dra på lederutviklingstur til historiske steder, eller på seminar til maktens høyborg Washington.

Heltemyten som illusjon

Heltemyten er en effektiv illusjon så lenge den virker. Det å syntetisere komplekse hendelser ned til handlinger fra enkeltpersoner, er noe man som individ kan relatere seg til. Det gjør det enklere å forklare suksess eller fordele skyld. Og kanskje trenger man idealene fordi ledere er gitt makt og muligheter til å gjøre en forskjell.

Vi har rett og slett et behov for å tro at ledere er gode mennesker med spesielle kvaliteter som kan hjelpe oss i en kjip hverdag. Tro på at de, om ikke annet, er hverdagshelter.