Synspunkt | Tom Karp: Alt er ikke kriser

­Tom Karp er professor i organisasjon og ledelse ved Høyskolen i Kristiania i Oslo. 

Lyst til å sende oss et innlegg? Mailadressen er synspunkt@dagensperspektiv.no

SYNSPUNKT: Vi har strømkrise, matkrise, forsyningskrise, økonomisk krise, sikkerhetspolitisk krise, og ikke minst, krig i våre nærområder. I media gir kriser gode overskrifter og selger flere aviser eller skaper flere klikk. I politikken er kriser noe som gir politikere en mulighet for å ta drastiske grep, samt legitimere egen politikk.

Det samme med ledere i næringslivet hvor kriser gir det endringsrasjonale de har ventet på, samt en mulighet til å konsolidere makt.

Underliggende usikkerhet

Ordet krise er avledet fra det greske verbet krisis som betyr å vurdere eller beslutte.

Faglig defineres krise som noe som utgjør alvorlige trusler mot grunnstrukturen eller fundamentale verdier i samfunnet eller virksomheter. Kriser er derfor hendelser med mulige store konsekvenser for samfunnsmessig og organisatorisk infrastruktur, liv og helse, men med liten sannsynlighet for å inntreffe.

Allikevel ser krisene, store og små, ut til å inntreffe stadig vekk i våre dager. Det skyldes en underliggende usikkerhet. De britiske økonomene John Kay og Mervin King hevder derfor i sin bok «Radical Uncertainty» at usikkerhet er noe vi må lære oss å håndtere.

Risiko som skjebne?

Det er i tråd med den tyske sosiologen Ulrich Becks tanker om risikosamfunnet. Risiki i vår tid er blitt en skjebne man ikke kan unndra seg, hevder Beck.

Vi bruker stadig mer tid og ressurser på å avverge kriser som er skapt av oss selv og måten vi lever på. Risikosamfunnet stiller således eksistensielle krav: Å lære å leve med usikkerhet og akseptere at det en del av livet. Det er et krevende prosjekt for de fleste av oss og en usikkerhet media, politikere og ledere vet å spille på.

«Vi bruker stadig mer tid og ressurser på å avverge kriser som er skapt av oss selv og måten vi lever på.»

Nå er det all grunn til å ta kriser alvorlig, da store og små kriser ser ut til å vedvare. Det er allikevel også grunn til å «banne i kjerka» og rope ut et varsko mot krisemaksimering. Det fordi kriser legitimerer sterkt lederskap og sentralisering av maktstrukturer. Kriser er ropet etter Leviathan, sjøuhyret fra Jobs bok i Det gamle testamentet, som 1600-talls filosofen Thomas Hobbes skrev om.

Ropet etter den sterke lederen

Omsatt til moderne språk er det den sterke lederen med utvidede fullmakter. Det er ledere som kan sin Machiavelli. Den som ønsker makt, må gripe den, skrev renessansefilosofen. Målet helliger midlene.

Når noe oppleves som krise er det mer legitimt, og ofte nødvendig, å bruke makt. I kriser er det derfor større aksept for at ledere utøver såkalt «jeg vil, du skal»-ledelse hvor direkte tale, tydelighet, klare meldinger og ordrer preger noe av det ledere gjør.

Merkelappen krise

Krisehåndtering fører derfor til sentralisering av makt, en aksept i samfunnet og organisasjoner til at mye makt gis til enkeltledere. Det er også mye som tyder på at når man først har fått makt ved å skaffe seg vide fullmakter, er makt vanskelig å gi fra seg.

Kriser øker behovet for lederskap, men også sannsynligheten for permanent sentralisering av maktstrukturer som ikke egner seg når krisen er over. Det er derfor all grunn til å nyansere hva vi klistrer merkelappen krise på og hvor vide fullmakter vi skal gi ledere, politiske og i næringslivet, for å rydde opp i krisene som ser ut til å komme i strie strømmer.

Behov for stabile rammer

Den andre grunnen til at vi skal være vare for kriseinflasjon, er at «alt» er ikke krise. Joda, vi lever i tider med høy usikkerhet og stadige kriser. Allikevel er det mye i samfunnet som er «som før».

De fleste virksomheter har behov for stabile rammebetingelser. I den grad samfunnet eller omgivelsene ikke kan skape forutsigbarhet, stabilitet og trygghet, er det et lederansvar.

Det er skrevet mange forsknings- og avisartikler om lederen som leder i kriser. Det er ledere som skal være visjonære, karismatiske, beslutningssterke, endringsvillige, tilpasningsdyktige, fleksible og kjappe. Dette er en heltebeskrivelse av den postmoderne superlederen som leverer resultater i tider med usikkerhet. Og som har sin berettigelse.

Evnen til å skape trygghet

Men la meg supplere med et vel så realistisk og kanskje mer virkelighetsnært bilde: Lederen som fremmer trygghet. I krisetider, hvor ønsket om sterk ledelse er stort, hvor endringspresset trykker på og hvor mange opplever at de organisatoriske fundamentene svikter, handler ledelse også om evnen til å skape trygghet.

Det er en form for ledelse hvor man som leder roper litt mindre «ulv, ulv», setter i gang litt færre tiltak, hvor man tør si nei, og hvor man har is nok i magen til å stresse organisasjonen noe mindre. Det er ledelse som grenseregulerende aktivitet hvor lederen skaper trygge rammer og forutsigbarhet.

Det fordrer nok et «kaldt hode og et varmt hjerte». Og at lederen selv er trygg, både i sin lederrolle og som menneske.