Synspunkt | Øystein Blymke: Politiets rolle og vår rettsfølelse - når massedrap finner sted

­Øystein Blymke er statsviter og skribent.

SYNSPUNKT: Så forsiktig og juridisk forbeholdent må imidlertid en domstol uttrykke seg, på nåværende tidspunkt i saken. Selv om alle vi andre mener å vite allerede, hvem som drepte, hvem som ble ofre, og hvem vi skal tillegge skyld og ansvar.

Lovbestemt rolledeling

For å skjønne hvorfor domstolen opptrer mer forbeholdent enn hva politiet gjør i denne og tilsvarende saker, må man besitte et minimum av kunnskap om den lovbestemte rolledelingen mellom politiet og andre straffesaksaktører.

Mens domstolen snakker forsiktig om sannsynlighetsovervekt for at en navngitt person står bak drapene, snakker politiet allerede åpent om den navngitte persons religiøse, medisinske og politiske habitus og anfektelser. Å forvente den samme åpenhet fra forsvarer eller domstolens side om gjerningspersonen, ville på alle måter vært uhørt.

Debatten om gjerningspersonens habitus er nå delvis avløst av en debatt, om politiet og Politiets Sikkerhetstjenestes (PST) rolleforståelse og samfunnsoppdrag. En kritisk debatt, om de råd som gis fra politiets side for å kunne ivareta borgernes sikkerhet. En kritikk også mot PSTs trusselvurderinger og graderinger av trusselnivå. Og ikke minst, en kritikk mot det (manglende) samarbeidet som påstås å være, mellom PST og ordinært politi.

Unngå å tillegge PST motiver

Slik kritikk må politiet kunne tåle. Likevel bør vi, som ansvarlige samfunnsborgere, unngå å tillegge politiet andre motiver enn dem etaten selv hevder å ha, når den avgir sine trusselvurderinger eller gir sine råd. Og når PST og politiet ellers mener at terrortrusselen er uavklart og ekstraordinær, virker det direkte useriøst av andre å påstå at så ikke er tilfelle. Eller når de fremsetter krav om at PST må kunne konkretisere, helst med personers navn, hvorfor situasjonen anses som «uavklart» eller «ekstraordinær».

Vår Grunnlovs § 96 sier blant annet: «Ingen kan dømmes uten etter lov eller straffes uten etter dom». Og: «Enhver har rett til å bli ansett som uskyldig inntil skyld er bevist etter loven.» En slik lovformulering må imidlertid ikke få lov til å kneble en pågående debatt blant folk flest, om gjerningspersonens motiv, om hans politiske/religiøse fortid, eller om hans eventuelle hat til annerledes tenkende og handlende medmennesker.

I motsetning til rettens og forsvarets svært forbeholdne uttalelser om gjerningspersonens motiv og handlinger så langt, har politiet, av hensyn til vår alles sikkerhet, både rett og plikt til å advare oss. Og gi oss råd, når de har mistanke om at mulige (nye) terrorhandlinger foreligger.

Pliktig informasjon

Allerede dagen etter massedrapene i Oslo sist lørdag mente PST at gjerningspersonen trolig var del av et ekstremt islamistisk miljø. Slik informasjon må og skal PST informere om, selv om opplysningene i seg selv ikke beviser at drapene verken er religiøst motivert, eller styrt av en annen form for ekstrem og uforståelig politisk logikk.

Men, da må politiet også kunne forvente, at folk flest klarer å bruke informasjonen de får, på en fornuftig og rasjonell måte. Det betyr blant annet å kunne skille mellom det politiet sier de vet om omstendighetene rundt massedrapet, og det retten og forsvaret mener de kan si, ut fra sin rolle og sitt ansvar for saken, og for personer involvert.

Politiet har så langt ikke sagt mye om gjerningspersonens mentale tilstand. PST har kun gitt opplysninger om mannens tidligere psykiske habitus, tidligere lovbrudd og antatte nettverk. På det grunnlag må folk flest gjerne kunne spekulere, synse og tro om årsaker og virkninger av det antatte terroranslaget, men ha i mente at retten på et senere tidspunkt også kan trekke konklusjoner som strider mot folks spontane rettsfølelse – om hva som er en rett, gal eller rettferdig dom/straff for denne mannen.

Folks rettsfølelse

Folks rettsfølelse kan allerede ha kommet til at mannen var tilregnelig, preget av hat og forvirrede, hatefulle religiøse tanker, og dermed bør få en lang fengselsstraff. Noe sikkert om dette vet vi imidlertid ikke før en rettskraftig dom foreligger. Og heller ikke da vet vi med sikkerhet om dommens rettskraftighet består prøven helt, for eventuelt nye rettslige gjenopptagelsesvurderinger som måtte følge.

I denne konkrete saken vil ulike medisinske rettssakkyndige kunne bedømme mannens psykiske helse dit hen, at han er utilregnelig og må dømmes på et slikt juridisk/medisinsk grunnlag. Men, det viser seg at en person både kan ha en psykisk lidelse, men samtidig være tilregnelig. Og motsatt, en person kan tilsynelatende være uten psykiske lidelser, men så kan det plutselig gå overstyr - «klikke» for vedkommende. Han kan da begå det mest utenkelige, brutale og terror-lignende ugjerninger som verken psykiatrien eller PST kan beskytte oss hundre prosent mot.

Gjerningspersonens krav på rettssikkerhet må i dette tilfellet ikke kneble folks anledning til å gi uttrykk for hva de mener - verken om politiets handlingsmønster eller om gjerningspersonens atferd. Men, uansett hva man mener eller sier, så bør man unngå å felle endelig dom. Det vil si: la ikke rettsfølelsen ta fullstendig overhånd og være styrende for hva du mener og påstår, for tidlig i rettsprosessen. I dette tilfellet: Verken om hvilken straff personen bør få, eller om det skjuler seg religiøse, politiske, ideologiske motiver bak, eller om det «kun» er hat til medmennesker som har drevet fram ugjerningen.

Mange spørsmål

Når det gjelder PSTs rolle og ansvar i denne tragiske, terrorlignende saken, verserer det allerede mange meninger og påstander om det: Hva burde PST ha avgjort selv? Hva burde tjenesten ha gitt folk og arrangører råd om? På hvilket tidspunkt? Hvorfor var ikke samarbeidet med ordinært politi tilrettelagt bedre? Kritiske og forståelige spørsmål, fra media og folk flest.

Det er nok å minne om, at PST for snaut et år siden nedjusterte sin trusselvurdering noe, hva angår faren for terroranslag fra ekstremt islamist-hold. I etterpåklokskapens lys kan man derfor spørre seg, om tjenesten kan ha undervurdert faren fra det norske jihadistmiljøet?

Såpass kritiske spørsmål må PST selvsagt tåle, men spørsmålene må ikke være basert på et helt urealistisk premiss. Som for eksempel premisset om at PST, i samarbeid med ordinært politi, burde ha kunnet sikret bedre de planlagte Pride-markeringene hvis bare nok ressurser ble satt inn.

Ropet om mer politi - for enkelt

Ropet om mer politi og bedre overvåking er som regel det enkle svaret når tragiske og terror-lignende hendelser inntreffer. Men, når folk får tenkt seg om, mener de gjerne det motsatte. Da forlanges det et bedre personvern, økt rettssikkerhet og mindre overvåking.

Det vil alltid være en pris å betale for å bevare vårt åpne demokrati og vår rettssikkerhet. At norsk sikkerhetspoliti rimeligvis må bli noe mindre effektivt enn det tjenesten ville kunne vært hvis kravene til personvern og rettssikkerhet ble lempet noe på. Det har lovgiver imidlertid sagt nei til. En demokratisk rettsstat som vår må derfor leve med en viss usikkerhet og en viss fare for at gale, fanatiske og utilregnelige medmennesker, spontant eller planlagt, klarer å utføre de mest uhyrlige ugjerninger. God sikkerhet og trygghet kan gis, men ikke noen garanti for at det utenkelige og tragiske igjen kan inntreffe.

Og uansett hvilke rettslige og ressursmessige rammebetingelser våre lovgivere ønsker å gi PST og politiet for øvrig, så vil det bokstavelig talt, og dessverre, gå «løse kanoner» der ute et sted. Personer som kan slå til hvor som helst, mot hvem som helst.

Derfor er kanskje det beste rådet som kan gis til hver enkelt av oss: Ikke gjem deg bort for de få forskrudde og utilregnelige, men vis deg fram for all verden, årvåkent, men likevel fylt med toleranse og nestekjærlighet.